Underholdningsindustriens prinser og prinsesser

Det er ikke til å unngå at man stiller seg spørsmålet: hvorfor får vi enda en film om 1800-tallets Storbritannia. Historier om «lykkelige» over- og under-klassemennesker fra forrige århundre er sjelden sjelden vare på film.

JULIE OVA

Året er 1817, den gang Det Store Britannias geniale styrere var opptatt av å opprette ro og orden etter Napoleonskrigen. I moderlandet vil det si mer eller mindre tilfeldig fengselsstraff for tiggere, der du kunne risikere offentlig henging hvis du også drev bedrageri. (En ikke lite verdsatt forlystelse for menigmann i samtiden.)

Opp av åkeren dukker en fremmedartet pike (Phoebe Cates - Gremlins-dama) som tilsynelatende ikke kan et ord engelsk. Hun blir tatt med til byen der en prest tar hånd om henne. I sin villrede om hvem hun er søker han råd hos The Worrals på herresetet i Knole. Et barnløst rikt ektepar som sliter med å sysselsette hverdagen. Fruen i huset som holder på å kjede vettet av seg ser straks en adspredelse i denne piken, Caraboo. Herr Worral derimot, som lever av sin kones penger og lyssky forretninger ønsker tiggerpakket til byretten. Sannsynligvis ville hun blitt fengslet for å tigge om ikke en medfange hadde formidlet at Caraboo var en prinsesse med en kongelig far på de vestindiske øyer. Når så også Fru Worral dukker opp i rettslokalet blir piken overlatt hennes varetekt. Caraboo er ikke bare en morsom lekedukke, en potensiell Prinsesse Caraboo er en opportun show-doll i sosietetslivet.

Dermed settes hjulene i sving. Nye kjoler, nye fester, ny inspirasjon i huset til The Worrals, mens journalister, språkeksperter og andre nysgjerrige forsøker å finne svaret bak Mysteriet Caraboo. Er hun en orientalsk kongsdatter eller utfordrer hun skjebnen ved å gjøre narr av adelen og de kongelige? Med hvilke konsekvenser!? Og mens du leser dette: hør for deg «tiden-går-musikken» som symboliserer «dette tok selvfølgelig noen måneder, men vi viser dere en forkortet versjon». Forestillingen om en fremmed prinsesse i huset setter fart på fantasien. Herr Worral ser for seg en bakdør inn til et kryddermonopol fra de vestindiske øyer og stedets avisredaktør John Gutch en mektig historie til sine lesere. Resten leker med Caraboo som villig er med på gamet og nyter dansen oppover i sosieteten.

I likhet med alle disse andre historiene som grenser til det usannsynlige presenteres Prinsesse Caraboo som «…i det vesentligste sann.» De to manusforfatterne John Wells og Michael Austin har riktignok hentet stoffet sitt fra «arkiver i Bristol» og John Gutchs egne notater. Dermed kan de legitimt presentere det som en historie fra virkeligheten slik som Rob Roy med sin uinteressante fremstillingen av den skotske legenden. Fritt frem for tolking av kilder, og helst i et passende publikumsvennlig perspektiv. Som Gutch sier det i filmen: «Folk tror på to ting - det de leser i avisene og det de ønsker å tro på». I dag er det kanskje bare det sistnevnte som er gyldig. Men i Prinsesse Caraboo skader ikke denne fritolkningen til manusforfatterne filmen i samme grad som i Rob Roy. Snarere tvert imot spriter de nyanserte karakterskildringene opp en ellers forholdsvis døll historie.

Jim Broadbent (Et herlig liv, En deilig april) som den alkoholiserte, litt mislykkete opportunisten Mr. Worral og Wendy Hughes (Newsfront) som den naive, drømmende husfruen har personlighet nok til å gi ekteskapsrollene variasjon og særegenhet. Kevin Kline som den greske butleren Frixos holder mål etter fisken Wanda-standard slik at vi ler naturlig der akkurat det er forventet. Plumpe utsagn som: «…jeg har spyttet i suppen din, nei forresten jeg har tisset i den!» er det bare Kevin Kline som får oss til å trekke på smilebåndet av. Dessuten er Stephen Rea (Fryktens spill, Prét-â-Portér) alltid et litt ekstra coolt bidrag i enhver skuespiller stab.

Betegnelsen «litt artig» om Prinsesse Caraboo skyldes derfor i hovedsak de overnevnte skuespillerne. Regissøren legger ikke skjul på at historien fortelles med utgangspunkt i dagens verdisyn og unngår dermed at Prinsesse Caraboo blir et gjennomsnittlig britisk 1800-talls epos. Men storyen i seg selv mangler både ståsted og engasjement og lykkes heller ikke i samme grad som Maverick å snu opp ned på genreforventningene.

Prinsesse Caraboo Regi: Michael Austin Storbritannia 1994

Phola-Phene-Fo, sier Caraboo og er gjenstand for språkforsker Wilkinsons oppmerksomhet.

BT 2

The Royal Caraboo-dance

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 29/06-95, kl. 20.18 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.