En sommervind…

Die Hard er ikke hva det engang var. Simon Says: Finn ut hva som er forskjellen på Die Hard 2 og Die Hard with a Vengeance. Hvis du svarer feil kan du like gjerne låne rett-i-videohylla-filmer heretter.

KJETIL KORSLUND

Manuskripet til Die Hard i New York var opprinnnelig en selvstendig historie kalt Simon Says. Ved å gjøre store inngrep spesielt i Žn av karakterene (Bruce Willis' rolle) kunne dette bli John McTiernans nye Die Hard-film. (Han laget også den første). Filmen er vesensforskjellig fra de to andre, selv om dette er lett å glemme når man som publikummer «gjenkjenner» Bruce Willis, nesten som en barndomsvenn. Forskjellene består i at mens de to første filmene fulgte klassisk oppbygning med fem akter, forklarte og viste følelsene til McClane og hvordan han snublet inn i livsfarlige situasjoner, tegner denne tredje Die Hard in the Postmodern Condition.

How come? En frilansterrorist ved navn Simon Says oppsøker John McClane og tvinger ham inn i en lek på liv og død. John McClane er suspendert fra politiet og har problemer med privatlivet; han ønsker ikke å gjøre det han blir bedt om. Men alternativet er vilkårlige bombesprengninger i New Yorks bykjerne. Det er med andre ord situasjonen (her: den eksentriske og lekelystne Simon) som skaper helten. McClane kastes inn i et spill definert av Simon. Se for deg computerspillets logikk: En aktør med diverse definerte egenskaper dyttes inn i forskjellige situasjoner uten mulighet til å snu: da er du død - det er du også når du ikke har flere liv igjen. Simon Says legger opp til en personlig vendetta mot McClane: Han skal gjøre politimannen frustrert, utslitt og oppgitt før han tar livet av ham. De farlige lekene og gåtene som ved feil svar utløser en ny bombe, er det noen ganger mulig å avverge, noen ganger ikke. Og noen ganger er det ren bløff… Denne ringen av usikkerhet som Simon forsyner McClane med, er vår egen.

Simon Says er tysk, snakker med tysk aksent og hele hans team er tysk. Medhjelperne er filmspråkklisjŽenes Hitler-Jugend. Fysiognomikk, språk, frisyrer. De er sterke, men enda mer skremmende er deres disiplin: De er ikke sadister, alt de gjør er veloverveid og etter ordre, ingen tillates å gå amok. I rockens hjemland er man mer bekymret for slike mennesker enn onde, dumme og gale (som USA er selvforsynt med). Det tyske er også europeisk i betydningen ikke-amerikansk. All virkelig fare kommer fra ikke-USA. Denne amerikanske dyden er nå tapt en gang for alle; snart vil Hollywood-filmene brette ut hjemmeparanoiaen.

Simons team er også en link til nynazismen som står sterkt både i USA og Europa. Det er sikkert en fordel at nazistene kommer fra Europa når det amerikanske publikummet skal hygge seg på kino «slik at man får et avbrekk i hverdagen».

Etter en vellykket aksjon foreslår en av de gode hjelpere å utbringe en skål for falne kamerater. Simon Says nøler lenge for han billiger dette, han er ikke nazist, men pragmatisk nok til å ikke provosere. Hevn over en bror som McClane tok livet av, er Simons legitimering overfor politiet. Men hans egentlige beveggrunn er mer oppdatert: Han er en hjemløs og snart arbeidsløs frilansterrorist som nå har bestemt seg for å kjøpe et land hvor han kan trekke seg tilbake. Simon Says: Ideologiene er døde, konsumerismen lever. (Konsumerisme: Man konstituerer personligheten ved hva og hvordan man kjøper).

Simon har tidlig i spillet improvisert nok en floke: McClane må ha med seg den sorte Zeus som han har truffet i Harlem. Dette er problematisk fordi Zeus har ingen interesse av å hjelpe McClane med hans problemer selv om han forhindret dennes død en time tidligere. Som han sier: «Jeg reddet livet til en hvit politimann. Hvis jeg ikke hadde gjort det, vil det være mengder av hvite politimenn som skyter sorte i Harlem».

Zeus er som mange andre sorte i Harlem: konservativ og republikaner. McClane har hverken tid til eller håp om å overtale Zeus om at hans syn på saken er feil. Han må lure med seg Zeus ved å fortelle at bombe nr. 2 ble funnet i Harlem (mens den egentlig lå i Chinatown). Dette gir en interessant parallell til erfaringer fra nyere etisk praksis (særlig innen medisin): Forskjellige aktører kan godt bli enige om hva som er riktig løsning på et gitt problem. Alt skjærer seg imidlertid hvis man forsøker å harmonisere de inkompatible teoretiske begrunnelsene (for riktig handling). Filmen legitimerer McClanes hvite løgn ved å eksponerere Zeus' Miles Davis-filosofi som rasistisk. Zeus er kjekk, stolt og alt det som sorte gjerne sier om seg selv, men fortjener å bli lurt for å redde livet mennesker med en annen hudfarve enn seg selv. Samuel Jackson er det naturlige valget for en slik rolle - han kan gjøre black rage forståelig for et (bekymret) hvitt publikum. Disiplinert, høyrevridd og selfmade. Det burde være muligheter for gjenkjennelse.

Bruce Willis er hot og hottere enn noensinne. På tross av en rekke kommersielle fiaskoer. Men kanskje nettopp derfor er han vår mann. Mannen i gata. Det er faktisk mulig Bruce Willis ikke kan mislykkes lengre; alt han gjør verifiserer ham som hverdagshelten. Han er arbeiderklassegutt fra New Jersey. Noen drømmer varer for alltid. McClane har et godt hjerte og viser ansvar. Han har kone og barn som han dessverre ikke har kontakt med, de nevnes bare såvidt i filmen. McClane er ikke lengre en psykologisk karakter - han er nå type a la de figurene Hitchcock brukte i sine filmer. Beverggrunnene lokaliseres til type og idŽ. McClane er god fordi han handler, ikke fordi han har empati som bakenforliggende.

Simon Says spilles av Jeremy Irons. Hans rollehistorie etablererer eksentrisiteten før filmen begynner. Det finnes mange forløpere for Simon Says; Edward Rebus (The Riddle) fra «Lynvingen» (Batman) er naturligste referanse nå som Jim Carrey skal være ham i Batman Forever. Så hvor frekk og gal er Simon Says egentlig? Han oppsøker politiet mens han utgir seg for å være sjef for byplankontoret som skal vurdere skadene på Wall Street «…mye penger her vet du, ingen grunn til å utsette reparasjonene». Neste spek: Med en latterlig plastblomst i knapphullet utgir han seg for å være blomsterhandler Flur som skal gjøre transaksjoner i The Bank of Federal Reserve. Der ligger verdens største beholdning av gullbarrer. Se på slipset: Motivet er et eple som henger i en snor, altså rundt halsen på Simon Says. Et stort eple i en tynn tråd.

Men den endelige verifikasjonen av Simons perfeksjonisme får vi når han lurer politiets telefonoppsporing til å tro at han ringer fra en telefonkiosk i «Oslo in Norway». Hva skal vi gjøre med dette da? Søke om enda et OL?

Die Hard i New York (Die Hard with a Vengeance) Regi: John McTiernan USA 1995

BT comic. EDWARD REBUS: Eller «the Riddle» er Žn av mange forløperte for Simon Says.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 29/06-95, kl. 20.18 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.