Konservativt og overraskende

De ulike nasjonenes bidrag ved Venezia biennalen i år overrasker. De det var stilt størst forventninger til, så som Frankrige, Tyskland og England, leverte de svakeste bidragene. Mens de man ventet minst av, nemlig Australia og Norge, leverte de beste, ifølge vår anmelder

SELENE WENDT

Samtidig er utstillingen overraskende konservativ, representert ved alt fra figurativ kunst, til repitisjoner av installasjoner vi har sett før. De beste arbeidene er innen foto og video.

Achille Bonito Oliva, den forrige direktøren av Venezia biennalen, har sammenlignet mønstringen med et hundre år gammelt skjelett. Annet hvert år er det en ny kurator som skal legge kjøtt på benet, og kle dette skjelettet. Spørsmålet er om klærne gjemmer eller får frem det essensielle ved biennalen: en aktuell dokumentasjon av den internasjonale kunstscenen. Arbeidet til årets direktør, franske Jean Clair, kan med skjellettmetaforen kritiseres for å presentere et konservativt og nærmest avkledd skjelett. Biennalen uten Aperto-utstillingen er for eksempel som en dress uten skjorte og slips, og heller ikke fungerer hans hovedutstilling, Identity and Alterity, som den beskyttende paraply den burde være.

Likevel er det mye å nyte både på den tradisjonelle og på den mere eksperimentelle fronten. Kanskje mer enn de offisielle paviljong-mønstringene ved Giardini di Castello, eller de tilknyttede historiske utstillingene i museene, er det utstillingene i utradisjonelle, perifere omgivelser som overrasker og vekker størst interesse. For eksempel er stolene som er montert på ytterveggene av et gammelt palazzo (L'enigma del campo), eller lysbildene projisert fra en båt som kjører sakte gjennom kanaler (Jorge Orta), i seg selv verd turen til Venezia.

Autoritært

Med over femti deltagende land og over dobbelt så mange kunstnere, er det vanskelig å påstå at det finnes noen rød tråd. Likevel har hver biennale et helt spesielt særpreg. I år fikk man ofte følelsen av å bli diktert og geleidet rundt i nærmest autoritære presentasjoner. Dette opplevdes spesielt i enkelte video- og datainspirerte utstillinger. For å komme ut av den koreanske paviljongen måtte man gå igjennom en gjennomsiktig, spiral-formet pleksi-konstruksjon, med en vindeltrapp i midten som ledet opp og ut. En forvirrende, svimlende, og uinteressant opplevelse. I Katsuhiko Hibinos presentasjon i den japanske paviljongen ble tilskueren ledet gjennom hele mønstringen via en elevert gangvei bygget over et vannbelagt gulv. Papparbeidene på veggene var lite spennende, og om det ikke var for den forhåndsbestemte løypen ville nok de fleste bare snudd i døren. I den amerikanske paviljongen derimot kom det stadig vakter med lommelykt for å jage folk videre hvis de sto for lenge ved en av Bill Violas installasjoner.

Befriende lyrisk

Etter dette virket det som en befrielse å komme til den åpne og luftige nordiske paviljongen med Per Manings følsomme, lyriske sel-fotografier. Her fikk man lyst til å bli litt lenger og kontemplere bildenes mening istedenfor å lete etter den nærmeste utgang. I motsetning til mange andre arbeider i biennalen, var det her ingen tekniske gimmicks, avledningsmanøvre eller unødvendig forvirring. Han baserer seg ikke på sjokkvirkning, men ren dyptgående og tidløs kunst.

Det dreier seg om et lyrisk og tankevekkende sel-motiv, uten politisk baktanke. Samtlige av de seks sort/hvitt fotografiene (140x140 cm) henger langs den korte veggen i paviljongen. Det naturlige lyset i utstillingslokalet understreker det flimrende undervannslyset i selve bildene. Selene svømmer rundt i sin egen menneskeskapte verden, fanget på film som dansere på en scene. Enten de er fotografert på en måte som nærmer seg abstraksjon, eller rett frem som et portrett, er kontrasten mellom de avrundede selene og det kantede bassenget formidlet med følelse og dybde.

Disse aspektene er både av formell interesse og av innholdsmessig betydning. Det er lett å oppdage en parallell mellom selene i sine omgivelser og tilskuerens egen plassering i den nordiske betong-paviljongen.

Mening i mørke

I den amerikanske paviljongen finner vi Bill Violas Buried Secrets. De fem forskjellige video/lyd installasjonene kan oppleves som en fysisk reise gjennom forskjellige psykologiske tilstander, også knyttet til temaene liv, død, tid og kjærlighet. Bill Viola understreker at det er hver enkelt tilskuers individuelle tolkning av mønstringen som er interessant og har betydning. Han sier at vi har behov for mørke, utilgjengelige og ukjente steder for å oppdage hvem vi er i dypeste forstand. Det er de gjemte, mørke aspektene ved tilværelsen som gir livet mening.

I det første rommet Hall of Whispers er ti ansikter projisert på veggene. Menneskene er kneblet slik at det er umulig å høre hva som blir sagt. Håpløsheten rundt kommunikasjons-barrieren er tatt opp, og figurenes problemer med å kommunisere er overført til tilskueren i form av en manglende evne til å forstå. Interval består av to filmer som vekselvis vises på hver sin vegg. En mann som dusjer i stillhet er plutselig avbrutt av torden-aktige lyder og en abstrakt film som vises på den motsatte veggen. Kontrasten mellom det personlige og det universielle kommer godt frem. Det neste arbeidet Presence er en lydinstallasjon i en liten rotunde. Tre benker er utplassert slik at man kan sette seg ned og oppleve lyset som blir kastet ned mot midten av gulvet, samt viskelydene og hjertebanken. The Veiling derimot er et rent visuelt arbeid som retter oppmerksomheten på forholdet mellom film og virkelighet. Bevegelige motiver fremstår på ni slør som henger ned fra taket. Det siste arbeidet The Greeting er inspirert av et maleri av Jacopo Pontormo, og består av en film i «slow motion» av tre kvinner som hilser på hverandre i en piazza. Her blir tilskueren gjort oppmerksom på detaljer som i virkeligheten ville vært forbigått.

Nytelse og vold

Sammen med Maning og Viola er australske Bill Henson en av biennalens mest fascinerende utstillere. Komposisjonene hans består av fotografier som er klippet opp og limt sammen med hvite papirbiter og svarte felter. Den fragmenterte uttrykksmetoden understreker det lidenskapelige og foruroligende temaet. Nakne figurer er avbildet uten hemninger, et sted mellom romantisk idyll og industriell skraphaug. Drøm og virkelighet går i ett, og det er uklart om det dreier seg om seksuell nytelse eller vold. De bleke figurene står i spennende kontrast til de mørke, stemningsfulle omgivelsene, mens deres fordreide og unaturlige positurer minner om italiensk 1500-talls manerisme.

Det er balansen mellom brutalitet og skjønnhet som forfører og lokker. Tilskueren spiller rollen som kikker, og er vitne til perverse hendelser. Vi aner ikke om figurene opplever ekstase eller smerte. Men innenfor denne konteksten, kan tilskueren unne seg å rette oppmerksomheten på det vakre, uten å tenke for mye på figurenes sårbarhet.

Montert på plenen foran den greske paviljongen, er det satt skulpturer som fungerer som en kommentar til Jean Clairs eliminering av Aperto-utstillingen. Aperto-utstillingen er vanligvis biennales utendørs forum for yngre kunstnere, og fraværet av den i år etterlater et tomrom. Istedet tok Jean Clair altså en sjanse og satset alt på gigantmønstringen Identity and Alterity. Takis' kommentar til Jean Clairs biennale er et klart uttrykk for manges oppfatning om Clairs' biennale.

Historisk mønstring

Tradisjonen tro har Clair i rollen av direktør laget en temautstilling for biennalen.

I samsvar med biennalens hundre-års jubileum er Clairs Identity and Alterity en historisk mønstring som dekker tidsepoken. Alle fra Rodin til Naumann er med i kunstkavalkaden. Men oppskriften er for lettvint: finne på en altomfattende tittel, plukke ut mindre kjente arbeider fra store mestre (akkurat de som passer ham), sette arbeidene sammen på en utradisjonell måte og la tilfeldighetene ta over derfra. Med et såpass variert og stort utvalg sier det seg selv at kontraster og likheter - som kan virke spennende - vil oppstå. presentere tre bilder fra Andres Serranos Morgue-serien (1992) ved siden av Gustav Klimts Kvinners tre Aldre (1905) er eksempelvis interessant - men historisk meningsløs. Utstillingen er delt opp i en mengde mindre kategorier som passer Jean Clairs dogmatiske og meget subjektive synspunkter. Det er noe for enhver i denne altomfattende mønstringen, men Clair makter likevel ikke å gi uttrykk for noe betydningsfullt.

Venezia biennalen, til 15. oktober

BT:

VIOLA: (The Veiling, 1995) Fremstiller fiksjonens metode og fiksjonalisering av realiteten.

BT:

HENSON: (Uten tittel) Ambivalent fremstilling av nytelsens vold.

BT:

MANING: (Uten tittel)«Jeg søker ikke menneskets psyke i dyrene, men dyrenes psyke i oss.»


[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]