Firkantfolket

Idag fremstår Alf Rolfsens bilder lett som typifiseringer, selv der man har å gjøre med kjente individer.

AV SIMEN MIDGAARD

I anledning Alf Rolfsens hundreårsdag presenteres en utstilling i Kunstnerforbundet og Oslo Rådhus. I Kunstnerforbundet presenteres malerier og tegninger malt i perioden 1918 - 63.

Rådhusets kjeller rommer forarbeider til freskene i Rådhusets store hall.

Alf Rolfsen ble født i 1895 og døde i 1979, og tok kunstutdannelse ved akademiet i København, der han debuterte på Efterårsutstillingen i 1916. Siden fulgte opphold i Paris og Italia. Maleriene som stilles ut i Kunstnerforbundet demonstrerer klare trekk fra den tids parallellt eksisterende inspirasjoner som kubisme, kontrastert til futuristisk fascinasjon av maleriets evne til å romme bevegelse. I tillegg kommer den trygge, helstøpte og nasjonalt velbehagelige fascinasjon av landskapet, med fjell, fjorder og sne som fanges inn under alle de dvelende lysoverganger mellom natt og dag som solsyklusen i Norge gir.

Rådhusfreskene

Hva som imidlertid peker seg ut som velegnet for grundigere omtale er freskene som Rolfsen utsmykket rådhuset med i årene 1938-1950. De henger der på stadig utstilling, og det er i seg selv et viktig poeng. Verket er nemlig velsignet og gitt kraft som nasjonal-sosialt ikon, og kan bare sees i forbindelse med det. Her er det ikke lengre snakk om kunst for kunstens egen skyld. Det er kunst som skal binde folket sammen i et øyeblikks minste felles multiplum, og slik ose fellesskap over rådhus-arrangementer. Man har forsøkt å skape en absolutt materialisering av begrepet «norsk». Det norske landskap, den norske mann og kvinne, muret inne i et eget univers av visuelle og tankemessige arketyper som nøye pensles ut for å skape nasjonal identitet.

Okkupasjonen

Okkupasjonsfresken viser nordmenn som staute, harde typer med «viljeshaker», mens gestapistene er pløsete typer med frakker og filthatter. Nordmennenes fysiognomi tegnes med en strek som best egnes til heisekraner og bygninger, og man får en direkte fysiologisk logikk i utviklingen fra krigstidens stålharde motstandskjempere til gjenoppbyggingens landskaper; alt sammen anes å ligge latent i den samme harde linjen. Det er materiens innebygde, konstruktive lovmessighet som plutselig gjenspeiler seg i menneskeslekten, som dermed blir skikket til å møte alle farer og løse ethvert problem. Og så skal man se Bjørnson og Nansen som buddhaer for dette firkantfolket, der de plutselig spretter opp i landskapet på nordveggen. De har mistet ethvert psykologisk trekk i avbildningen og fremstår umiddelbart som ideogrammer over norskhet. Man får en assosiasjonslinje som trekkes så langt at materiens evige lover og åndens og viljens høvdinger gjøres til ett i det nasjonale. Når en minneutstilling så sørger for at disse verkene vies oppmerksomhet, er det en utmerket anledning til å gjøre opp status over hva som er skjedd siden de ble malt. For en gang i tiden tenkte man tydeligvis sånn, og barneoppdragerne i rådhuset eller hvor de nå satt, syntes at dette var hva man trengte.

Glorifisering

Verket er så ahistorisk i hele sitt ensidige perspektiv at man sitter tilbake med noe som skal være evige størrelser, nedfelt i nylige hendelser, som i all sin traumatiserende velde egnet seg overmåte godt til å vise krefter i kamp. Noe som burde forundre er denne gjennomførte glorifiseringen og typifiseringen av det staute, sunne og sterke, det harde viljesmennesket, som i vår tid med rette eller urette er avslørt eller i alle fall utskjelt som fascistisk, men som tydeligvis har hatt voldsom appell hos mennesker i den nære fortid, enten man støttet Einar eller Vidkun. Dette er gåtefullt for oss som lever noen tiår etter at utsmykningen var ferdig. Det forekommer meg videre at man like etter krigen var kommet til historiens ende, slik at freskene aldri ville fremstå som fjerne helliggjørelser av folkefelleskapets idealer, siden disse skulle vare i all evighet likevel.

Ser vi utstillingen som helhet er dette utsmykningsarbeidet viet stor oppmerksomhet, slik at de mer lyriske og upropagandistiske deler av malerens verk skyggelegges som famlende forstadier til hans udødeliggjørelse som folkeidealisator.

Kunstnerforbundet og Oslo Rådhus, fram til 10. september.

BT:

ROLFSEN: Den norske mann og kvinne, muret inne i et eget univers av arketyper for å skape nasjonal identitet. (Okkupasjonsfresken)


[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Firkantfolket

AV SIMEN MIDGAARD

Rådhusfreskene

Okkupasjonen

Glorifisering

Artikkel automatisk generert, 29/06-95, kl. 20.18 redaksjon@morgenbladet.no Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.

Artikkel automatisk generert, 29/06-95, kl. 20.18 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.