So this is permanence

Er den nye samleplaten over Joy Division den endelige begravelsen av dødskultusen omkring bandet?

DIDRIK SØDERLIND

Joy Division var den perfekte musikken å sprelle til.

Et drønn av bass og trommer med skjærende gitarer kronet med en engstelig messende stemme. Et monotont mørke som samtidig hadde oppløftende øyeblikk. Den perfekte arvtageren til den «farlige delen» av punken, blandet med referanser til eldre «art rock» som Kraftwerk og Velvet Underground. Joy Division utforsket det landskapet guttene med hanekammer hadde åpnet opp, og det som hadde startet opp som et hobbyband med det lite lovende navnet Stiff Kittens («Daue kattunger») utviklet seg til å bli et av de mest fullendte og nyskapende band noensinne.

Det var vokalist Ian Curtis som ble bandets ansikt. Lutrygget og keitete, mer ristende enn dansende, sto han foran sitt publikum innhyllet i stillestående hvitt lys. Curtis var epileptiker, og tålte ikke det blinkende lyset som band flest brukte. Den skjøre mannen med den ustø stemmen ble raskt identifikasjonsfigur. I kjølvannet av bandets suksess dukket det opp horder av alvorlige unge menn med trenchcoat og bleke ansikter. Det hele hadde likhetstrekk med den goth-punken som utviklet seg parallelt med Joy Divisions fremgang, men bare på overflaten. Goth var teater, Joy Division var alvor. Curtis' skjorter hadde slips, ikke blonder. Dessuten var det lys i skyggene, faktisk så mye lys at sviskepopstjernen Paul Young spilte inn en versjon av «Love will tear us apart.» Men de humoristiske, livsglade sidene ved bandet virket ikke interessante hverken for fans eller kritikere.

«Han døde for deg»

Om Curtis var en karismatisk skikkelse i live skulle døden gjøre ham større.  ta sitt eget liv på terskelen til suksess sikret Curtis plass i rockens pantheon av selvutslettende helter. Dødskultusen omkring bandet ble motbydelig stor, og kritikere og fans bedrev en mildt sagt tendensiøs tolkning av hver eneste lille detalj ved bandets produksjon. Flere gikk så langt som å lese Curtis' tekster på bandets andre og siste LP Closer som et eneste langt selvmordsbrev. At omslaget var hentet fra et gravkammer ble selvfølgelig brukt som argument, men det er ikke vanskelig å finne jærtegn i Joy Divisions diskografi.

I Ian Curtis' munn lød selv tekstlinjen «Dance dance dance to the radio» som et dødsskrik. Og i motsetning til de mange andre weltschmertz-posørene hadde man, i ettertid, fått håndfaste bevis for at Curtis mente det han sang om død og sånt. Slikt blir det legender av. Dessverre. Lavmålet ble nådd med kommentarer om at «denne mannen døde for deg.» Mer smakløst kan det neppe sies.

En av tingene som gjorde mytologien så seiglivet var navnebyttet etter Curtis' død. Den disco- og popspydspissen som resten av bandet senere utviklet seg til kunne lett ha punktert den ballongen de fire første årene hadde skapt. Men med navnebyttet til New Order ble boken lukket, og de gamle sangene tatt av reportoaret. Dermed kunne Joy Division ligge igjen alene. I rockens verden er det nå engang slik at du ikke blir noe skikkelig idol før du ligger seks fot under. Hvor interessant ville Jimi Hendrix vært for ungdom i dag hvis han var en fet og skallete mann som spilte duetter med en jevngammel Eric Clapton? Rock handler mye om dyrking av ungdommelighet, en ting pensjonister har dårlige forutstninger for å gjøre. Ved å dø i ung alder beholder man denne evnen for alltid. Curtis ble dermed symbolet på ungdomstidens mest smertefulle side.

Denne mytologien er like merkbar i populærmusikken i dag som for fem, ti eller for den saks skyld femten år siden. Den er merkbar hos tusener av unge Cure-fans som er overbevist om at akkurat de har det verst. Og i de sortkledde, dystre unge mennene som alle trodde drev med tullprat før kirkene begynte å brenne. Og ikke minst hva som har skjedd de siste par årene: Kurt Cobains død, som allerede har sikret ham plass sammen med Curtis. Richey, vokalist i Manic Street Preachers, parkerte bilen sin ved en beryktet selvmordsplass og forsvant.

Det er selvfølgelig ikke noe nytt å koble popmusikk med sjelesorg. Rocken nedstammer delvis fra klagesangene på bomullsmarkene, og «min beibi dro av sted» er et av populærmusikkens eldste motiver. Men Joy Division var de førsteÊsom festet selve den eksistensielle smerten til rocken.

Mens de to foregående «samleplatene», Still og Substance, har hatt karakter av å være løst sammenraskede samlinger av uutgitt materiale, singler og sjeldenheter, er Permanent en virkelig dokumentasjon over Joy Division. Platen består av en lang rekke kunstneriske toppunkter fra et av de bandene som virkelig sto for rock som kunstform. Og selv om det er uunngåelig at en og annen personlig favoritt er blitt utelatt, er dette helt klart kremen av Joy Divisons produksjon.

Peter Saville, som alltid har vært Joy Divisions (og senere New Orders) faste designer, har gitt det hele sin sedvanlig smakfulle innpakning. Fargevalget er, av alle farger, friskt gult. Muligens den fargen som rimer minst med det tungsinnet bandet ble kjent for. Saville's tidligere forgivning for Joy Division har også derfor utelukkende vært stilrent grått eller sort. Den nesten funksjonalistiske renskåretheten er bevart, men fargevalget gir allikevel et radikalt annerledes preg.

Joy Divisions plateselskap Factory har tidligere uttalt at intensjonen med samleplaten Still, fra 1981, var et forsøk på å viske Joy Divisions tavle ren, for å la de gjenlevende medlemmene fortsette i et nytt spor. Det mislyktes. Den andre delen av dobbelt-LP'en er et opptak av gruppens siste konsert ,der man formelig kan se Ian Curtis gå i oppløsning på scenen. Dermed ble mytologien holdt levende. Ved utgivelsen av New Order-platen Republic i forfjor ble da også MTV-skjermen fylt med den samme terpingen på den da tretten år gamle tragedien. En definitiv dokumentering av bandet, i en ramme som gir en historisk avstand, kan vise seg å være langt mer virkningsfull.

Joy Division Permanent London/Polygram

Tilbake til rockens fremtid

Det gikk bra en stund. Da det ble tid for å komme opp med nye laurbær å hvile på etter debutplaten ble det straks verre. Bandet låste seg inn i studio i Wales med produsent og narkotika, og brukte fire år på den-vanskelige-andreutgivelsen. Den ikke akkurat ydmyke tittelen Second Coming bidro til den motorsagsmassakren av noen kritikker som fulgte. Slikt gjør jo at det klør i kritikernes fingre. TurnŽen som skulle befeste bandets posisjon møtte de samme reaksjoner.

Det virker derfor som om Stone Roses' rolle innen rocken fremover vil være å nevnes som inspirasjonskilde for unge og håpefulle band. DŽt klarer de til gjengjeld glimrende. Stone Roses er blitt ikoner for bølgen av engelske «indie»-band som herjer hitlistene, med Oasis og Blur i spissen. Hvis du er gått lei av engelske «Next Big Thing»-band som bare kan arkiveres under N i platesamlingen, kan det være verdt å gå litt tilbake i tid og konstatere at det ikke alltid bare er hype. For Stone Roses var et voldsomt godt band, tross alt. Men man kan jo spekulere på hva som skjedde underveis.

Nå som det kan se ut som om det hele er over, gir plateselskapet ut en samleplate over bandets tidlige utgivelser, altså den første LP'en med beslektede singler. Den inneholder hele 21 spor, samt den obligatoriske avhandlingen fra «en som var der.» Og selv om tittelen, The complete Stone Roses, kanskje tar munnen litt for full nok en gang, er det en plate som er verdt en lytt. The complete Stone Roses viser opp et band som avgjort hadde sitt å fare med, men som sannsynligvis brakk nakken på de overdrevne forventningene. De var riktig band på riktig sted, med de riktige klærne, intet mer. Men så absolutt intet mindre heller.

Stone Roses The complete Stone Roses BMG

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 29/06-95, kl. 20.18 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.