[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Bitter bit å svelge

BIT 20s utgivelser Miniatures og Pour Ensemble blir dessverre skuffelser.
MUSIKK

ESPEN MINEUR SÆTRE

Det bergenske kammerensemblet BIT 20 har kommet med sin plate nummer to for Den Norske Komponistforening - Miniatures. Produktet omfatter verk signert ni norske komponister. Ingen av verkene er urfremførelser, noe ensemblet godt kunne budt oss etter min ringe mening, men i stedet har de altså valgt å spille inn ting som Maj Sønstevolds «Neun Haiku» fra 1966.

Min første innvending mot denne nye platen er rett og slett den at jeg etterlyser ensemble-følelsen, og forstå meg rett, det er ikke helt enkelt å få den frem når flere av verkene er skrevet for klaver, eller for to piccolofløyter som i Kittelsens «Festduett». Repertoarvalget skal ikke jeg legge meg noe videre bort i, men det klingende resultatet skal jeg derimot se litt nærmere på.

Miniatyr?

Ketil Veas «Trio» er Debussy-aktig med mange pauser og langsomt utviklet melodisk stoff som blir greitt og musikantisk fremført, mens del to av stykket har litt mer driv i seg, men for meg blir dette impresjonistisk musikk uten egenkarakter, og det resulterer i at det ikke forbinder seg noen form for interesse utover det musikksalong-aktige til verket. Den avdempede klangen hos Vea finner sin kontrast når saksofonen hever den musikalske temperaturen og forsterker fløytestemmen. Fin saks-klang, forresten, omenn komponisten tvinger frem dynamiske kontraster som bryter kraftig med trioens begynnelse, kontraster som vel overgår en slik besetnings evne til å musisere frem kammermusikk av denne typen på elegant vis. Verket slutter å interessere meg rundt 6:40-merket og da gjenstår det fremdeles fire minutter av denne «miniatyren».

Flageolett-salaten til ikke særlig interessant rytmisk komp i Nils Henrik Asheims «Vindu» er heller ikke noe jeg gjerne vender tilbake til, mens den taletrengte sopransolisten hvis klagende budskap understrekes av et kobbel av slagverksinstrumenter i Bjørn Korsan Hoemsnes «Chili celeste» ikke byr meg noe som helst. Først etter omkring fire minutter blir teksten noenlunde forståelig, men om du liker å befinne deg i en elektro-akustisk tunnel når du lytter til dette ordmaleriet, så deg om det, jeg gjør det ikke.

Klaverstykket til Anne-Marie Ørbeck er skrevet halvveis i Griegs, halvveis i Sæveruds ånd, musikk av den typen du ofte hører dårlige versjoner av på gratis formiddagskonserter, men uten å påkalle oppmerksomhet utover dette, og her er det vel riktig å formulere et spørsmål om disse verkene virkelig forsvarer betegnelsen miniatyr, samtidig som jeg tar meg i å lure på hva dirigenten Ingar Bergby egentlig dirigerer? Pianisten Rotevatn i Hegdals «Toccata» for soloklaver?

Uinspirert

Den uinspirerte vokalisten som gjør Maj Sønstevolds «Neun Haiku» sørger for at dette syv-minutter lange verket falle sammen umiddelbart. Kravene? En total innlevelse i tekstene, en dirrende sensualitet, en lek med timingen i hver eneste frase - og derved noe som henger musikalsk sammen som interessant helhet. Intet av dette finner du her, og det forøvrig i et verk som det ikke er noen som helst grunn til å feste seg ved.

Klaverduetten til Rolf Inge Godøy går det litt bedre med, for her fanger komponisten interessen min med små virkemidler, om enn bare i få øyeblikk. Illustrasjonsmusikken til Kjell Marcussen («Tresnitt») har etnisk gjenklang i tonaliteten; verket er musikantisk skrevet og blir faktisk godt fremført, til tross for at fløytestemmen skjærer i ørene stadig vekk. Men et minutt fra dobbeltstrek utvikler verket seg til det rene effektmakeri og jeg kan bare nullstille min interesse for det.

Magne Hegdals «Sequentia» for altblokkfløyte, sopran og slagverk er skrevet for en trio som det så langt jeg kan forstå knapt har hatt noen som helst hensikt å skrive for etter renessansens tidsalder, men her får du i hvert fall demonstrert to typer vibrato - en av sopranen, en annen av blokkfløytisten - og begge deler satt opp mot det slagverket forsøksvis skal binde sammen. Svevende, for å si det slik, og musikk utelukkende for svært spesielt interesserte.

Hva blir så det endelige resultat av flere gangers (omkring fem timer) gjennomhøring av BIT 20-produktet? Rett og slett at ensemblet har fått for dårlig musikalsk materiale å jobbe med. Det betyr også ubønnhørlig at platen er uinteressant både sett med publikums øyne og i en større internasjonal samtidsmusikalsk sammenheng. Kort sagt en plate som utmerker seg ved at det ikke er noe som helst ved den.

Grei jobb

Den første platen til BIT 20 var utelukkende viet Magne Hegdals musikk, og her hopper det lystig avgårde med tydelig pågangsiver fra musikerne og i god ensemblekonstellasjon. Men musikken i «Pour ensemble» går og går, uten å ha noe å fortelle meg, i hvert fall. Ta litt Mozart, tilsett Hegdal, og vips får du et publikumsfrieri av et stykke som «Bona Vox - Wolfgang in Memoriam», for Mozart er jo publikumshelten, ikke sant? Om Hegdals håndverk hadde interessert Mozart tør ikke jeg å si, men om Mozart selv hadde skrevet musikk som denne får du heller spørre Beethoven om, og han var jo døv for den typen spørsmål. Skal et musikalsk verk kun inneholde «humor» (og hva slags «humor» i så fall) eller skal du kunne gjenkjenne den eventuelle trekken fra nøkkelhullet til evigheten der? Velg selv.

Hegdals hyllest til Mozart har noe av det å «endelig og for første gang få oppleve å håndhilse på en stjerne» i seg. Og det er kanskje derfor jeg gjerne unngår musikk av denne typen, til tross for at BIT 20 gjør en grei jobb hele veien. Hegdals trio forekommer meg å være et klaverstykke fargelagt av strykere, mens hans ti sekunder lange mellomsats i bunn og grunn er tilstrekkelig forsvar for komposisjonsarbeidet hans, for i neste sats fortsetter musikken og blir fort trettende gjenkjennelig - som noe du har hørt tidligere og likevel ikke - mens den sleipt snor seg unna ørene dine.

Magne Hegdal:
Pour ensemble
BIT 20 ensemble
Aurora ACD 4983
Miniatures
BIT 20 ensemble
Aurora ACD 4985
BT 1: ØRBECK: Mellom Grieg og Sæverud. Men miniatyr?

BT2: SØNSTEVOLD: Haiku som ikke fester seg.

BT3: HEGDAL: Musikken snor seg unna ørene.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 29/06-95, kl. 20.18 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.