Fjernvarme

Ian Curtis' selvmord natt til den 18. mai 1980 ble slutten for Joy Division, og begynnelsen på myten. Nå har fru Deborah Curtis gått myten, bandet og (ekte-)mannen etter i sømmene.

Samtidig ble denne verdigheten i platerillene kontrastert med spastisk sceneopptreden; det kunne virke som om Curtis parodierte sin egen epilepsi.

Slike kombinasjoner og kontraster har sørget for at Joy Division aldri havnet i avdelingen for rånete headbangere eller, motsatt, studentikose universitetssosialister. Særlig LP-ene, mesterverkene Unknown Pleasures og Closer, har hatt estetiske verdier som hevet bandet over båsene - og til en viss grad tidens herjinger, for Joy Division er like respektert og lyttet til i dag, 15 år etter.

Da Curtis døde, skiftet de resterende tre bandmedlemmene navn til New Order og fortsatte med noe helt annet. Dette bare understreket hva alle visste: at Curtis var nøkkelen til Joy Division.

Han var mer. Deborah Curtis kan fortelle at han stemte konservativt, var rasist, epileptiker, brukte stoff, var avvisende mot henne og datteren, han løy for konen, bedro henne med ett stk. hip belgisk groupie som han dyrket like mye som han tråkket på sin ektefelle.

Ingen ting tyder på at Deborah Curtis noen sinne mente å skrive en romantiserende bok. Touching from a Distance blir en avsløring av spenn og kontraster i Ian Curtis' liv og virke, snarere enn den tradisjonelle, til dels mosegrodde men akk, så populære jakt på biografiske sammenhenger.

Våre forventninger til den historisk-biografiske metoden for vurdering av et livsverk er en slags klargjøring av forholdet mellom «Dichtung» og «Wahrheit» (Goethe). Dette uttrykket og problemet med det er nettopp at det settes sammen: Det finnes en diktning og det skal finnes en sannhet som har et forhold til denne diktningen... Dette er den milde versjonen. Den litt skarpere er «han skrev sitt liv», «he's been writing about it ever since»-varianten.

Det Deborah Curtis' bok viser, er et liv som på utsiden er som et hvilken som helst annet Manchester-liv på 1970-tallet. Forholdet mellom Curtisene er ikke godt, men det er heller ikke så dårlig at det på noe vis synes å være en direkte foranledning til Curtis' tekster for Joy Division.

Det som blir tydelig, er likevel at Ian Curtis overfor bandkameratene i Joy Division og andre tilknyttede ga et visst uttrykk for at det handlet om fremmedgjøringen fra konen og hennes miljø når han skrev linjer som «Why is the bedroom so cold?» («Love Will Tear Us Apart»).

Dette fremstår som hovedsaklig godtkjøpsrasjonalisering av Ian Curtis' selvmord. Og uten å diskutere det nærmere, det ville være under ekteskapets verdighet, får Deborah Curtis frem hvor mye mer sannsynlig det er at Curtis' verk mottok og utviklet seg fra andre verk, inspirasjonskildene var forfattere som J. G. Ballard, andre artister som Jim Morrison/ The Doors, Iggy, Bowie, Lou Reed/ Velvet Underground.

Det er fortsatt vanskelig å få gehør for at et verk utvikles i dialog med andre verk; ikke fra en slags «street-cred» direkteinnsprøytning av en dose «hverdag».

Deborah Curtis er ingen muse, snarere rett og slett svært alminnelig. At hun derfor fremsto som grå og uhyre kjedelig for miljøet rundt Joy Division, legger hun ikke skjul på. Men at hennes liv med Curtis besto av en lang rekke oppofrende handlinger, fremstår på den annen side som et nakent faktum, det er ingen retorisk påstand fra den forsmådde og etterlatte hustru.

Deborah Curtis' bok er ærlig og ikke infisert av desperate forsøk på å finne en «Wahrheit» bak en «Dichtung».

Isteden fremkommer det et bilde av en mann som levde to sannheter, som både søkte en etablert trygghet og et mer utfordrende, men samtidig stadig mer nesegrust dyrkende musikkmiljø. Om det nettopp var avstanden mellom disse to ytterpunktene som ga noe av desperasjonen, angsten, fremmedfølelsen gir boken om ham ingen definitive svar på. Avstandene blir for store.

Touching from a Distance blir således nettopp den riktige tittelen på en bok som er nær, men ikke nærgående eller påtrengende.

Deborah Curtis: Touching from a Distance Faber & Faber 1995 Anmeldt av Lasse Midttun

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 29/06-95, kl. 20.19 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.