En mester i filosofi

Hjørdis Nerheim - Norges mest fascinerende filosof

Det har lenge stått klart for de fleste filosofer at ideen om vitenskapene som en forutsetningsløs, objektiv, anonym observasjon av kjennsgjerninger er en illusjon. Oppfattelsen av vitenskap som et monologisk blikk på verden har vist seg håpløst naiv.

AV PETER KEMP

Men ett er at den positivistiske vitenskapsfilosofi har smuldret for filosofene. Hvis filosofene tvinges til å bekjenne sine teoretiske forutsetninger, vil mange vitenskapelige forskere likevel har den som spontan filosofi. Det skyldes ikke kun at det tar lang tid å omlegge tankevaner. Det skyldes også at vi har savnet filosofer som kunne fremlegge den nødvendige nye vitenskapsfilosofiske teori så klart at tenksomme mennesker fikk den avgjørende hjelp til å uttrykke den nye filosofi.

Vitenskapsidealet

Nå har det savnede verket kommet. Det er Hjørdis Nerheims monumentale mursteinsavhandling om Vitenskap og kommunikasjon. Dette grundige og samtidig vidtfavnende verket omfatter vitenskapen som sådan. Men sin sentrale modell for hva vitenskap er, henter det i helsefagene. De positivistiske teoriene hentet sin modell i fysikken. De søkte å bygge sin forståelse av vitenskapene på en ideell oppfattning av naturvitenskapene, dvs. av de vitenskaper som man mente kunne drives «rent», uavhengig av menneskets historiske og praktiske erfaring, og kun ved nøytral observasjon og streng logisk bevisførsel. Men når man som Nerheim i stedet tar helsevitenskapene som modell for hva vitenskap er, blir det innlysende at den positivistiske enveiskommunikasjon er blind. Og det blir mulig å bygge opp en ny vitenskapsfilosofi som en teori om hvordan vi forklarer og forstår den verden som vi ikke bare observerer, men gjennom erindring, dialog og inngripen lever av, lever i og lever med.

Prosjektets grunn

Nerheim har alle de forutsetninger som behøves for å skrive en vitenskapsfilosofi på høyde med vår tid. Gjennom årelange studier hos sin lærer Konrad Marc-Wogau kjenner hun hele den tidligere vitenskapsteoretiske debatt, men det var også Marc-Wogau som fikk henne til å studere Kants Kritikk av dømmekraften, og dermed utilsiktet ga henne den filosofiske basis for å bryte med positivismen og - som Kant sa om dømmekraften - «sette seg i den annens sted». Hun skrev sin disputas rundt dette - Estetisk Rasjonalitet, (Solum Forlag) - og senere sin etikk, Den etiske grunnerfaring, hvor den «estetiske» Kant føres i marken både mot nytte-etikk og tradisjonell kantianisme (pliktetikk).

Forøvrig har hun særlig hentet skyts til å avvikle positivismen fra Wittgensteins idé om språkspillene som livsformer, som ikke kan leveres med en felles formel, og derfor ikke kan kartlegges av noen «enhetsvitenskap», men kun erkjennes av det Thomas Kuhn kaller «normalvitenskap».

Den nye vitenskapsteori bygger hun deretter opp med støtte fra eksistensfilosofi, hermeneutikk og ideologikritikk, dvs. især fra Heidegger, Gadamer, Habermas og Ricæur. Disse filosofene anføres ikke bare som autoriteter. De er hver for seg et springbrett for hennes selvstendige tenkning og fungerer mer som «paradigmer» enn som referanser for hennes tenkning.

Det er da også grunnen til at hun hver gang tolker en filosof i lyset av den følgende filosof: Heidegger leses i lys av Gadamer og Habermas, slik at hans «omsorg for seg selv» nesten også er omsorg for andre. Habermas leses i lys av Ricoeur så den kommunikative handling nesten er selvforståelse gjennom forståelsen av den Annen. Og Ricoeur, for hvem vi kun forstår oss selv gjennom symbolske tekster andre har skrevet, ja han leses i lys av Emmanuel Lévinas, slik at erfaringen av møtet med den Annen nesten er møtet med den unike Annen, som med uttrykket i sitt ansikt appellerer til meg i en kroppslig kommunikasjon, forut for all språklig viten.

Uansett om disse anvendelsene av andre filosofer stundom har mer karakter av «omvendelser» av disse filosofene for å tjene bokens siktemål, er det tilgivelig, for her er det saken selv - den nye filosofi om vitenskapenes betydning for mennesket - som hele tiden står i sentrum. Det kommer det et helstøpt verk ut av. Og i denne urokkelige viljen til å tenke den nye filosofi, fremstår Hjørdis Nerheim selv som Norges mest betydningsfulle og fascinerende filosof i dag.

Mange nivåer

Nerheims bok vil nok først og fremst bli lest av filosofer, for det krever et stort arbeide å sette seg inn i oppgjøret med positivismen som hele første del handler om. Det er praktfullt at dette oppgjøret her er så dyptgående og innsiktsfullt. Men det er neppe mange travelt opptatte forskere, f.eks. innenfor helsefagene, som har tid til å lese denne delen av boken. Hvis de prøver på det, kan man frykte at de vil gi opp å lese den ferdig.

De kan man derfor anbefale å lese innledningen, som gir en oversikt over verket, og så hoppe fram til del III, som handler om helsevitenskapenes implisitte teori, og som helt konkret analyserer og kritiserer en legevitenskapelig artikkel, for å vise hvordan denne, tross forfatterens gode intensjoner, ikke når sitt mål og får en dybdedimensjon i forståelsen av pasienten.

Litt mindre travle lesere kan starte med del II, hvor «Tone får en verden». Tone er Nerheims yndlingspasient, som den positivistiske legeforsker ikke forstår, fordi han kun ser de fysiske og kjemiske data han kan teste hos henne, og ikke den egentlige grunn til hennes svimmelhet, kvalme og konsentrasjonsvansker. Han blikk «fastfryser» sykdomsforløpet hennes i et «snapshot-perspektiv», slik at sykdommen hennes blir en tilstand, en «essens» som kan forklares i et fysikalsk språk.

Kommunikasjon

I hans enveiskommunikasjon er Tone et «tilfelle», hun eksisterer ikke som et historisk individ, som kun kan forstås hvis man forstår hennes «verden», dvs. hennes fortid og hennes familie: Hennes bakgrunn er en herskesyk far, en selvutslettende mor, en dominerende mann og hennes derav følgende selvanonymisering. Hun har ikke kunnet forstå seg selv gjennom de andre, fordi de andre lukket seg overfor henne. Nå vil hennes mann at legevitenskapen skal «gjøre noe» - han ser ikke at han selv - mer enn noe annet, er årsaken til hennes depresjon og kvalme. Tone forstås kun som en tone, dvs. en lyd, som får hele sin mening ut fra forholdet til de andre toner den klinger sammen med. Såvel Tones liv som hennes sykdom, er et kommunikativt fenomen, og legen får ingen viten om henne, hvis han - eller hun - ikke tar utgangspunkt i hvordan hun kan fortelle om sitt eget livs historie.

Fortellingen gir innpass til hennes verden. Det betyr at enhver vitenskap om mennesket, som ikke vil nøyes med en overflate, må være narrativ, dvs. bygge på fortellingen. Og omsorgen for Tone har overhodet ingen mening hvis man ikke kjenner hennes livshistorie, som ligger som en taus viten i hennes kropp og bare kommer fram hvis man virkelig er villig til å snakke med henne og leve seg inn i hennes verden.

Ettersom ingen erkjennelse kan være uavhengig av hvordan mennesket og verden griper inn i hverandre og har grepet inn i hverandre - f.eks. erkjennelsen av naturen, som er erkjennelsen av menneskets delaktighet i det økologiske system - må det generelt gjelde at all vitenskapelig erkjennelse må være narrativ og springe ut av våre historiske liv med det vi erkjenner.

Helsefagene

Men for mer enn noe annet gjelder dette helsevitenskapene. Her kan vi aldri si oss tilfredse med tilskuerperspektivet og det observerende språk. Den «objektive, nøytrale viten» må alltid komplementeres med innsikten vi får gjennom dialogen og kommunikasjonen som sådan. Her behøves en hermeneutisk fortolkning, som løfter den som vil ha viten for å kunne vise omsorg, ut av seg selv gjennom erfaringen av møtet med den enestående Annen, som er den totale Annen i sin forskjellighet fra alle andre, og hvis kroppslighet bærer den situasjonsladete mening. En slik erfaringshermeneutikk er nøkkelen til «omsorgens sanne logikk».

Nerheim har opprinnelig først og fremst latt seg inspirere av tanker fra Kant og Ricoeur. Hun har i denne boken ennå ikke virkelig lest Lévinas. Ikke desto mindre er det ham hun står nærmest. Men, mens Lévinas primært er etiker, overgår Nerheim ham ved å utfolde en filosofi som på én gang, og i like høy grad, er etikk og vitenskapsfilosofi.

Det kan kun en mester i filosofi.

(Oversatt fra dansk av Guttorm Nordø)

Hjørdis Nerheim:
Vitenskap og kommunikasjon. Paradigmer, modeller og kommunikative strategier i helsefagenes vitenskapsteori.
Universitetsforlaget Oslo, 482 s.


[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]