Poetisk jungelbok

Språklig gjennomført, men tynn historie fra Madagaskar på 1800-tallet.

At det finnes nordmenn med tilknytning til denne digre øya, er selvsagt ingen overraskelse. Der jeg vokste opp på 70-tallet virket det som om alle hadde et søskenbarn som bodde sammen med sine misjonærforeldre på Madagaskar. Fartein Horgar er et av disse søskenbarna, han bodde de seks første årene av sitt liv på misjonsøya.

Papegøyen, Horgars tolvte bok, er en fortsettelse av hans forrige roman, TABU, som hadde følgende verbale krigsdans på omslaget: «TABU er en dramatisk og spennende roman. Rystende, vakker, eksotisk og romantisk. Og brutalt realistisk.» Stakkars Horgar! Presentasjonen av Papegøyen er mer nøktern, ja, det virker faktisk som om man våger å overlate noe til lesernes vurderingsevne, og det er jo smigrende.

Hovedpersonen i TABU var den unge kvinnen Nakéhe, som føder en sønn på en uheldig dag, slik at han må dø. Men Nakéhe rømmer med sønnen, som overlever og vokser opp til å bli hovedperson i Papegøyen.

Denne anmelderen er en av dem som gjerne lar seg lokke med på litterære reiser til fremmede himmelstrøk, hvor det er varmt om natten og hvor gamlelandet etter en stund virker både fjernt og absurd. Det skal som kjent ikke så mye til før Norge fortoner seg meget eksotisk, selv for oss innfødte. Derfor sier jeg ikke nei takk til en 200 siders trip til forrige århundres Madagaskar, hvis veiviseren er dyktig.

Og Horgar klarer et stykke på vei å lokke meg med på turen, først og fremst fordi Papegøyen er språklig gjennomført. Horgar er tydelig inspirert av Madagaskars muntlige fortellerkunst, og skriver derfor enkelt og rytmisk, som et eventyr, som en muntlig fortelling. Dessuten plasserer han seg språklig og poetisk innenfor den unge Kifondys synsramme, med det billedspråk og de refleksjoner som denne foreldreløse gutten gjør seg.

Ut fra disse premissene er Papegøyen en fin roman, og jeg ville kalt den en ungdomsroman, hadde det ikke vært for de bestialske skildringene som etterhvert tar overhånd. Og hvis det hadde vært min jobb å lage omslagstekst til denne romanen, så ville jeg ikke sagt mer enn som så.

Som bokanmelder, derimot, forsøker man å gi inntrykk av å ha et videre perspektiv på ting og tang enn både forfatter og forlag, noe som kan gi seg utslag i de merkeligste refleksjoner og konklusjoner.

For eksempel vil jeg hevde at Horgars perspektiv, som identifiserer seg med Kifondy, er noe snevert. Hvis han har ambisjoner om å fortelle oss noe om brutaliteten og destruksjonen av gamle stammesamfunn som oppsto som resultat av franskmennenes koloni-herjinger, så finnes det mer fruktbare løsninger enn å fortelle historien gjennom en unggutt som lar seg lede av et instinktivt hat og som voldtar jenter og dreper dem. Dessuten er story'en temmelig mager og monoton: Kifondy vokser opp i fred, Kifondy blir slave i franskmennenes gruver, Kifondy blir kriger og morder, Kifondy når frem til en slags erkjennelse. Romanen har ingen god avslutning, og åpner opp for enda en fortsettelse. Sleiping!

Fartein Horgar Papegøyen Sakavala II Tiden, 1995 Anmeldt av Mikael Godø

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 29/06-95, kl. 20.19 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.