Fra velferdsstat til velferdssamfunn

Frivillig organisering i Norden er en antologi som setter viktige spørsmål - og myter - på dagsorden.

Tradisjonelt har ikke den tredje sektor vært omfattet med noe særlig politisk interesse i Norge. Interessen for velferdsproduksjonen etter krigen var stort sett knyttet til hva det offentlige kunne eller burde bidra med. Samtidig har dette bidratt til å overvurdere «velferdsstaten» som produsent av velferd. Vi glemmer lett at også den private markedsbaserte sektor, den frivillige organisering og familien er store bidragsytere til vår samlede velferd. Som det hevdes i boken er det kanskje derfor riktigere å si at vi har et velferdssamfunn enn en velferdsstat. Og med de krav til debyråkratisering og kutting av offentlige utgifter som 80- og 90-årene har brakt med seg, vil nok «velferdssamfunnet» heller enn «velferdsstaten» også være normen for den fremtidige utviklingen.

Samtidig reiser spørsmålet om en større velferdsproduksjon i frivillig sektor en rekke nye spørsmål. Hvordan skal relasjonen mellom det offentlige og det frivillige apparat være? I hvilken grad skal den tredje sektor finansieres uavhengig av den offentlige skatteseddel? Hvilke velferdsoppgaver er den frivillige sektor best i å løse? «Frivillig organisering i Norden» gir ingen eksakte svar, men bidrar med innsikt i hvordan man bør tenke omkring disse spørsmålene.

Flere historiske studier i boken peker bl.a. på den tette og nære relasjonen som har eksistert mellom den tredje sektor og det offentlige i flere nordiske land. Man kan faktisk snakke om en gjensidig påvirkning. På den ene siden ble staten innfluert og kolonialisert av tredje sektor-politikk slik at staten etterhvert overtok oppgaver som den tredje sektor startet. På den andre siden ble den tredje sektor over tid et instrument for den offentlige politikken ved at sektoren både ble finansiert og dermed delvis styrt av statsapparatet. Etter den andre verdenskrig oppstod det derfor tette og nære koblinger mellom statsapparatet og de frivillige organisasjoner. En utvikling som i Norge bl.a. ble avdekket gjennom den norske maktutredningen på 70-tallet. Det korporative (velferds-)samfunn preget av harmoni, konsensus og kompromissløsninger var etablert.

En bivirkning av denne utviklingen er imidlertid at det frivillige organisasjonslivet blir mer og mer avhengig av staten. Det offentliges støtte til norske frivillige organisasjoner utgjør for tiden 5.5 milliarder kroner pr. år. Fra høyresiden i norsk politikk er selvfølgelig kritikken at dette ikke er med på å fremme det frie og uavhengige organisasjonslivet.

Som høyremannen Svein Grønnern skrev i en kronikk i Aftenposten nylig kan det hevdes at noe av poenget med en stor og mangfoldig frivillig sektor i samfunnet er at denne skal stå for noe annet enn det f.eks. offentlige myndigheter eller næringslivet gjør. Et forslag Grønnern fremsatte er bl.a. at den tredje sektor bør finansieres direkte av medlemmene i bytte mot skattefrihet for bidrag. En løsning som vil fristille organisasjonene i forhold til det offentlige.

En slik løsning kan virke tiltalende, men reiser også nye problemer. Ett av disse er fordelingsproblematikken. Som forsker Håkon Lorentzen viser i antologien kan et offentlig regelverk og innflytelse medvirke til større likhet i fordelingen av godene fra den tredje sektor. Et økt frivillig engasjement øker nemlig også risikoen for at det oppstår ulikheter i den geografiske fordelingen av de frivillig produserte velferdsgodene. Motsatt kan man hevde at et offentlig regelverk også vil ha sine ulemper: Man vil kunne frata de frivillige omsorgsprodusentene den nærhet og innlevelse som kjennetegner denne velferdsproduksjonen, man risikerer en byråkratisering av den frivillige innsatsen, regelverket måtte eventuelt håndheves og kontrolleres noe som koster mye (offentlig) tid og penger. Likhet vs. uavhengighet synes derfor å være en viktig dimensjon å ha i mente når man fremover skal diskutere graden av frivillig velferdsproduksjon på den politiske arena.

Frivillig organisering i Norden er en antologi som tar fatt i spørsmål som det eksisterer mange myter rundt, men få fakta. Noen av mytene blir i boken avkreftet: Forfatterene avviser f.eks. at det før eksisterte en slags «gullalder» hvor (lokal)samfunnet var preget av en større grad av harmoni og sosial trygghet, at denne idyllen skulle ha blitt ødelagt av en statlig og markedsmessig kolonialisering, og at de frivillige organisasjonene både i dag og historisk, primært har fungert som en motpol til og i opposisjon til det offentlige.

Forfatterene av boken synes imidlertid å ha et grunnleggende positivt syn på den tredje sektor. Alle bidragene hevder at det både er plass til og bruk for den tredje sektor i vår fremtidige velferdsproduksjon. Antologien antyder at en slik utvikling må ta hensyn til både nasjonale særtrekk, omsorgsfelt og historie for å bli «vellykket». Slik sett kan boken i stor grad sies å ha oppfylt sin uttalte målsetning om å kvalifisere den offentlige debatten på dette feltet. At bidragene til boken varierer sterkt i kvalitetet og perspektivvalg får vi heller tilskrive det faktum at har eksistert lite forskning på den tredje sektors betydning og innflytelse på vår velferd.

Knut Klaudi Klausen og Per Selle (red): Frivillig organisering i Norden TANO og Jurist. og økonomforbundets forlag 1995 Anmeldt av Bjørn Stensaker

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 29/06-95, kl. 20.19 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.