Morgenbladet har valgt å bringe en filosofisk dybdeartikkel - et utdrag fra et foredrag Rüdiger Safranskis nylig holdt i Norge.

filosofere betyr å kunne begynne

Martin Heidegger bekjemper ettertrykkelig en seiglivet selvmystifisering i filosofien.

AV RÜDIGER SAFRANSKI

Siden filosofi er en tankens anstrengelse, tiltror den vanligvis tanken den største avdekningskraft. Følelser og stemninger er «subjektive» og derfor, heter det, uegnet til å opprettholde den objektive erkjennelsen av verden. Men Heidegger tar for seg stemningene som ingen annen filosof har gjort før ham.

Stemningen er allerede

På en eller annen måte er vi alltid stemt. Stemning er en befintlighet. Vi kan riktignok leve oss inn i en stemning, sette av plass til den, men det vesentlige er dog at den innfinner seg, siver inn, sniker seg innpå oss, overfaller oss. Vi er ikke herre over stemningen. Igjen melder her erfaringen seg. For oss har stemningen alltid allerede begynt for oss før vi begynner.

Heidegger dukker ned i bestemte stemninger på en slik måte at han vinner en ny og annen begynnelse, en eksistensiell forvandlende begynnelse. For å gjøre dette forståelig, må jeg minne om en viktig teoridel i den heideggerske filosofi: Skille mellom egentlighet og uegentlighet.

I Væren og Tid skriver Heidegger om livets dagligdagse uegentlighet: «Enhver er som den andre og ingen er seg selv.» Denne ingen som helst, som vi blir til i vår daglige gjøren og laden - kalt av Heidegger for man - oppfører et spøkelsesaktig skuespill på den heideggerske scenen. Det er masker, men det er intet bak dem. Intet ekte selv. Hvor har det blitt av selvet? Er uegentligheten en tilstand av bortvending, frafall eller fremmedgjøring fra det egentlige selvet? Venter det sanne selvet i oss på endelig å bli oppdaget og «virkeliggjort»? Nei, uegentligheten er intet frafall eller fremmedgjøring - den er vår tilværelses opprinnelige gestalt. Mennesket er «for det første og for det meste» ikke ved seg selv, men heller der ute hos de andre i sin foretaksomhet.

Hva det dreier seg om er hva Heidegger kaller en «bortrydding av tilslørtheter og obskuriteter». Man skulle tro at disse bortryddingene kan skje ved tanken, ved refleksjonen, via besinnelsen. Men nei: også her står det fast: begynnelsen og det avgjørende skjer ved og gjennom stemningen. Det finnes stemninger som gjør at man så å si faller ut av den omsluttende og skjulende eksistens hvor tilslørthet og obskuritet blir borte fra tilværelsen. Heidegger legger i denne sammenhengen vekt på to stemninger: angst og kjedsomhet.

Uhygge og uvisshet

Man må skille angsten fra frykten. Frykten retter seg mot noe bestemt, angsten er ubestemt og grenseløs. For angsten synker alt nakent til jorden, avkledd all betydning. Frykten har grunner. Angsten er grunnløs i ordets rette betydning. Det er gysningen for intets avgrunn.

Grunn, begrunnelse, etterspørring etter tilstrekkelig grunn, overalt melder denne trangen seg til å stå på fast grunn. Hvordan forholder det seg imidlertid med intetheten, spør Heidegger. Den som spør etter grunnen og grunnene, drives kanskje helt til ursmellet (the big bang). Men grunnene forlater ham ikke. Det er ikke tenkningen, det er angst-stemningen som plutselig erfarer avgrunnen i grunnene. Angsten åpenbarer intet.

I den store forelesningsrekken om metafysikk i vintersemesteret 1929/30, Metafysikkens grunnbegreper. Verden - Endelighet - Ensomhet, snakker Heidegger om at filosofien må vekke opp «grunnhendelsen i den menneskelige tilværelsen.» Hvilken grunnhendelse? Den i forelesningsrekkens tittel nevnte endelighet og ensomhet tyder umiddelbart på at det for Heidegger gjelder en forsterket erfaring av noe uhyggelig. Filosofi «er det motsatte av det beroligede og forsikrede.»

Begrepene til en slik måte å filosofere på vil da imidlertid ha en annen funksjon og inneha en annen form for strenghet enn vitenskapens begreper. Filosofiske begreper forblir tomme «hvis vi ikke først er grepet av det de skal begripe.» Filosofiens begreper ser Heidegger som angrep på alle former for sikker overbevisning om selvet og fortrolighet med verden. Den høyeste uvisshet hører til filosofiens «vedvarende og farlige naboskap.»

Lammet av kjedsomhet

Heidegger vil åpne for det øyeblikket da det ikke dreier seg om noe lenger, hvor intet av verdens innehold tilbys som man kan holde seg fast i eller fylle seg med. Det er tomhetens øyeblikk, tidens utløp. Pur tid, dens rene tilstedeværen. Kjedsomheten, momentet da man altså merker hvordan tiden går nettopp fordi den ikke vil gå, da man ikke kan fordrive den eller gjøre ende på den eller som det heter fylle den på en fornuftig måte. Kjedsomheten åpenbarer intetheten.

Mennesket begynner ved det å bli kjedet av noe. Da har vi enda en identifiserbar gjenstand - en ting, en bok, en fest, en bestemt person - som vi kan tilskrive kjedsomheten. Den trenger seg på en måte inn i oss fra utsiden, den har en ytre årsak. Når dette ikke lenger er så entydig å finne ut av, når kjedsomheten således trenger seg på fra utsiden og samtidig stiger opp innen fra, så handler det om en kjede seg ved noe.

En kjedelig aftenunderholdning - som Heidegger skildrer med nytelse i akademisk miljø - gir ikke bare dårlig stemning, men skaper også mild panikk. Også fordi slike situasjoner gjør en selv til en kjedelig person. Situasjonen er virkelig komplisert - for det som skaper kjedsomhet er som regel foretaket som skal fordrive kjedsomheten. Kjedsomheten lurer i tidsfordrivets forholdsregler. Det som blir brukt mot den er alltid allerede infisert av den.

Hvordan blir nå, spør Heidegger, tiden opplevd i dette fullkomne fravær av alt som kan være utfyllende? Tiden vil ikke gå, den står, den holder en fast i en treg ubevegelighet og trollbinder. Denne omfattende lammelsen lar en bli var at tiden ikke bare er et medium som vi beveger oss i, men at tiden er noe vi frembringer. Vi gjør tid for tiden, og når vi er lammet av kjedsomheten så har vi altså opphørt å gjøre tid. Men dette opphør er aldri totalt. Forløpet til tidliggjøringen, som øyeblikksvis faller ut og opphører, forblir henvist til tidsstrømmen hvor vi selv befinner oss, men i et modus som preges av å hakke seg frem, trollbundet og lammet.

Man må rive seg løs. Når ikke noe går mer, må man selv begi seg i vei: Det som her blir mulig er friheten som sådan. Frihetens øyeblikk: Dette selvet blir først født i beslutningen. Det blir på en måte ikke funnet, men heller oppfunnet. Man kan også utrykke det populært: I kjedsomheten merker du at intet er av betydning med mindre du står for det selv.

Dødsfilosofi?

Men vi må ikke glemme at Heidegger først og fremst er blitt berømt som avslutningens filosof. Heidegger definerte mennesket som «væren til døden.» Dette er imidlertid ikke en romantisering av døden. Det dreier seg for Heidegger om erfaringen av avslutningen, at i hvert øyeblikk er noe allerede forbi. Livsløpet er alltid en utløping av livet. Tiden oppleves i oss selv som en utløping. Det virker dog som en filosofi, som har det å-måtte-avslutte som tema og nettopp ikke det å-kunne-begynne! Dette inntrykket kan bli enda mer forsterket hvis vi søker i Væren og Tid etter kanskje den mest betydningsfulle begynnelsen: hendelsen av den virkelige fødselen. Den er det her nemlig snakk om kun to ganger.

For Heidegger er fødselen ingen enestående hendelse. Lik døden er tilstede i stadig erfaring av «forbiet», så er åpenbart også fødselen. Bedre sagt: det å fødes er noe som fortsetter å virke i livet. Fødselen er ikke engang over og forbi, den holder på å skje enda. Men hvordan? Hvis fødselen er en begynnelse, da vil det å fødes, som også videre bestemmer vår tilværelse, ikke være annet enn nettopp det beskrevne å-kunne-begynne, som gjenfødelse ved angst og kjedsomhet.

Sokratisk tradisjon

Man kan også ganske enkelt kalle dette igjen-å-kunne-begynne for frihet. Beslutningen er frihetens hete øyeblikk. I beslutningen åpner mennesket seg for seg selv og for sin verden. Det er besluttsomheten som fører ut av kjedsomhetens lammende trollbinding. Det er med besluttsomheten at spranget lykkes - ut av angstens intet og tilbake til menneskets tilværelse. Heideggerianeren Sartre fremsatte det i formelen: «Gjøre noe ut av det som man ble gjort til.»

Slik viser Heidegger seg som en filosof som står i den sokratiske tradisjon. Lik Sokrates gir han fødselshjelp, han er en fødselshjelper, en filosof som oppmuntrer til ny begynnelse. Det kan han ganske godt, fordi han selv aldri opphørte å føle seg som nybegynner. I et brev fra 1928 til den tidligere prefekten for det prestelige konviktet i Konstanz, hvor han hadde tilbrakt noen skoleår, skriver den i mellomtiden allerede meget berømte Heidegger: «Kanskje viser filosofien på det mest inntrengende og mest varige hvor begynnermessig mennesket er. filosofere betyr til slutt intet annet enn det å være en begynner.»

Oversatt av Rune F. Nicolaisen

(Årets bestselger fra Safranski, Ein Meister aus Deutschland, Heidegger und seine Zeit, er å få på Akademika bokhandel, Oslo.)

BT:

BEGYNNELSEN: Vi er alltid stemt, og ikke herre over stemningen som alltid allerede er begynt før oss. Ill. Mrowinski Marcin


[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

 filosofere betyr å kunne begynne