![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Tre nye tv-stasjoner har skapt uro i det norske seer-markedet. I USA har kampen om eterens markedsandeler pågått lenge.
Om noen av direktørene i disse kjempekonsernene noengang hadde lært norske barnesanger, ville de husket dødsdommen fra <I>Bro, bro brille<I>: «Fare fare krigsmann, døden skal du lide. Den som kommer aller sist skal i den sorte gryte.» Å være størst er i denne sammenheng nemlig langt på vei et spørsmål om å være først. Med bare to parter, er det ensbetydende med ikke å være sist.
Høsten -93 annonserte Warner Brothers sine planer for Amerikas femte nasjonale tv-nettverk. To uker senere svarte Paramount Pictures med samme mynt. Krigen var i gang. I januar i år var Warner Bros. igjen først ute, men mindre enn en uke senere gikk også Paramount på luften. Med så små marginer, kan Warners triumf bare regnes som en phyrros-seier. Begge har investert mange hundre millioner dollar for ikke å falle i keiserens, den allmektige seerens, sorte gryte.
Framtidens tv er ikke adressert til Gud og hvermann, men til klart definerte grupper. Om både Warners og Paramounts nye satsninger teknologisk fungerer som vårt eget allmennfjernsyn, skiller de seg fra allmennkringkastningens grunntanke ved å finslipe sitt programtilbud til bestemte grupper. Paramounts markedsanalyse fortalte at menn i alderen 18 til 49 år mer enn noen andre ønsket seg et bedre tv-tilbud. D. Gerber og T. Briggs, leder av Paramounts markedsføringavdeling forklarer: «Dette er mennesker som ikke bare er lei av tv. Deres illusjoner er over lang tid så svekket at de per idag må regnes som fiendtlig innstilt til mediet, - som like fullt er deres primære kilde til avkobling, underholdning og informasjon. De er mer enn villige til å surfe fra kanal til kanal, og kan således antas å finne Paramounts nye nettverk UPN relativt raskt. Om vi har noe å tilby dem, vil de ganske raskt være våre.» Om resonnementet holder, gjenstår å se. Til å begynne med går hverken Paramount eller Warner på luften mer enn to kvelder i uken, og da bare noen få timer hver kveld. Planen for dem begge er å øke gradvis til fem kvelder i 1998.
Begge selskapene vet imidlertid at tv-publikumet etterhvert er blitt en bortskjemt, illojal og høyst uforutsigbar gruppe. Mens marginale feilvurderinger kan ha voldsomme utslag, kan minimale justeringer ro det hele i land. Riktige valg av ukedag og tid på døgnet har også vist seg å være utslagsgivende. Et show som faller i gjennom mandag, kan reddes ved å bli flyttet til tirsdag. En fatal flop kan bli en sikker hit ved ganske enkelt å omrokkere sendeplanen en smule. Et moderne tv-publikum er blant de vanskeligste markeder som finnes. Uansett om man selger sendetid eller seertall, opplever eter-medienes moguler at deres vare på godt og vondt lever opp til sitt rykte om å være eterisk.
Paramounts strategi har vært å kjøpe sendetid og seere overalt der det bare er én stasjon tilgjengelig. Slik gjør de det umulig for Warner i det hele tatt å etablere seg i disse områdene. Millioner av seere har altså ikke noe valg mht. hvilket av de nye nettverkene de vil følge. De får bare ett.
Begge nettverkene har nå vært på luften i nærmere et halvt år. Likevel er det ennå for tidlig å stadfeste et forsprang eller et overtak til én av partene. Klokkene ringer altså ennå ikke elleve. Men dommen vil være enkel for Warner Paramount: Vinn eller forsvinn.
BT:
FLERE TV-STASJONER: Ikke nødvendigvis en brillefin idé.@Innrykk:
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]