![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Men den gikk ikke. Klokka åtte neste morgen varsler dørbjella at Richard, 44 år, en gang ungkar, alltid ungkar, nå også som business executive, står utenfor. Jeg tenker på de 18 pundene han lånte i 1987 og aldri betalte tilbake, og rekker akkurat å slenge på meg en morgenkåpe før to svære kofferter seiler over dørstokken og lander på nakne tær. Et smerteskrik presser seg frem, jeg snubler, tar meg for i ren refleks og blir hengende som en klut rundt nærmeste knagg - Richards hals. Han blir helt rørt, og det er noe insisterende ved koffertenes måte å okkupere gangen på som som får meg til å mumle noe vagt om en kopp te. Entusiastisk respons fra Richard. Der røyk frokosten, får kjøpe en godmorgen-yoghurt på vei til jobben, og det får bli Earl Grey pose-te til Richard. Han kikker forundret på fremmedlegemet i det lunkne vannet og forklarer mildt at til frokost er det English Breakfast. Med melk. Flaks, én tepose med rødfarget papir igjen, melka står i kjøleskapet, værsågod. Richard forstår ikke ordet kjøleskap, jeg gjentar det på fransk, spansk, urdu, gresk, latin og malawisk - men forgjeves. Hot milk, sier Richard. Jeg ordner det mens jeg trer på meg noen plagg og forer kanaripapegøyen, griper melka idet den koker over, mater katta og samler papirene. Møtet begynner om 11 minutter, får droppe yoghurten og heller kjøpe noe sunt hos RIMI i pausen, må se og slutte med alle non-stop-posene. Jeg slenger melka inn til Richard og snubler ned trappa med et inntørket eple i munnen.
Richard har ikke nøkkel, kommer jeg plutselig på, så jeg drar hjemom til lunch - velvillig utstyrt med en rød boks med ekte English Breakfast. Der røyk min siste hundrelapp, jeg har forlengst overtrukket kredittlinja i banken, det er fire dager til barnetrygd, og jeg fant bare 1,50 i jakkeforet. Richard ser mildt på meg, en liten anelse såret: Til lunch skal det være Ceylon-te med fast og veldefinert aroma. Jeg tømmer halvparten av den nye boksen i kannen, aroma skal bli. Richard tar trekketiden med stoppeklokke - der: Pour now! Neinei, ikke krus, te skal drikkes av tynn porselen.
Var det noe med blikket mitt? Mimikken? Stemmeleie eller kroppsspråk? Etter jobben forkynner Richard stolt at han har selv kjøpt inn sin afternoon Darjeeling, vil ikke være til bry. Jeg blir ikke rørt, men jeg er forsonlig og varmer melken for ham. Richard tømmer den i vasken, Darjeeling krever kald melk. Jeg sukker og stikker en teskje i kannen for å røre, Richard skriker opp, man gjør ikke slikt med Darjeeling. Et blikk på klokka, må levere årsrapporten før åtte, hva har jeg i isboksen mon tro, noen frysetørrede fiskepinner fra i fjor. Så husker jeg at Richard ikke spiser processed food, og det begynner å demre hvorfor han er permanent ugift. Vel, noen five o'clock tea med små finger-sandwiches får han ikke av meg, jeg må løpe. Utpå kvelden betror Richard meg at hans night cap alltid er tein-fri, har jeg kamomille med en touch av anis? krusemynte? persille? oregano? Jeg har hvit pepper, og det har jeg mye av. Turkish delight, sier jeg til Richard, some like it hot. Han hoster fortsatt da jeg skyver ham ut av mitt hus, slenger koffertene ned fra balkongen og bolter døra opp, ned og i mente. Jeg fikk aldri vite når man egentlig drikker Earl Grey.
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]