iløseluften

Bare jeg kommer nært nok. Nært nok mitt eget sekund. Bare virkeligheten, det nakne, nyfødte slår meg for nok. Poesien er det virkeligste. Poesien er det mest objektive jeg vet.

Snakk til meg, Gud. Rør ved meg. Gjør mitt ståsted hellig.

Løft meg med din nåde.

Vi reiser. Fulle av lengsel etter det som var. Vi leker med oss selv i trangere rom. Hvorfor har ingen lært meg denne nye følelesen av frihet? Hvorfor har ingen lært meg gleden ved ansvar?

Jeg protesterer mot musikken.

Gråter i oppbruddets time over nærhet som for alltid er tapt. Jomfrublod renner nedover arrete kinn. Fremtiden slikker det i seg med salt tunge. Et hvileløst sinn fylt av gjentatte melodier. Finner ingen ro.

Vi lente oss, i årevis, mot en mur av ugråtte tårer.

Hold meg mor. Søvnen minner om død. Hold meg mor. Jeg viskes ut. Hold meg mor. Be aftenbønnen påny.

Slå en jernstang, Herre, en søyle av mot, ned gjennom min flyktige sjel, min visnende kropp.

Som nærer vi viljes nytelselsestrang, gjennom en dynamisk krampe, trekkes sammen, faller fra, kaster hverandre mor sjelens vegger, i et lukket paradis.

Som tilfredsstilles vårt hvilebegjær, av å møtes i stridens kjærne, motstand med forbehold, betinget nåde, vugger hverandre ustanselig, frem og tilbake i løse luften.

Slå meg til blods i disse vakre vårdagene.

Jeg stjeler tid. Som et rådyr, allerede rammet av skuddene. Holder seg på bena. Løper. Litt til.

Døren er lukket. Og jeg vet ikke om du gråter, min kjæreste, eller om du bare grer håret.

Vi er i nærheten av hvilestedet. Vi er i nærheten av de sultne rottene. Vi har massevis av sigaretter. Fingre. Neser. Og hvite katter i bur. Noen av oss har til og med Jesu` øyne.

Pål Mathiesen.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 23/06-95, kl. 15.48 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.