[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Russiske kvinner ypper til strid

Bildet på plakatene av den sterke, stramme kvinnen med stål i blikket og gevær i hånden virket selvfølgelig for godt til å være sant. For var det ikke en annen kvinnetype som preget den sovjetiske hverdag, bærende på tunge poser med poteter og kål på den overfylte bussen, mens mannen lå hjemme på sofaen og drakk seg sørpe full.

AV HUGO ERIKSSEN

Når sant skal sies har ikke den russiske kvinnens hverdag vært mye å skryte av. Mens den patriotiske heroisme stort sett var forbeholdt propagandafilmer fra femti- og sekstitallet, så hverdagen ganske anderledes ut. For Sovjet-kvinnen, som fikk blomster hver 8. mars og ble fortalt at hun var den frieste og lykkeligste i verden, levet et dobbeltliv som ute og hjemmearbeidende mor. Mannen var - og er - det ikke mye hjelp og få fra.

Nå har mange kvinner fått nok. De vil ikke lenger avfinnes seg med sine menns dumheter. Men fordi dette er det paradoksale Russland, er vi ikke vitne til noen eksesser i feministisk selvrealisering. Det er snarere tale om en spontan, lavmælt og uorganisert protest som også kan få alvorlige politiske konsekvenser.

Terror i Budjonnovsk

La oss ta det mest iøynefallende først. Da terrordramaet i Budjonnovsk hadde vart i tre dager, forsøkte enheter fra terrorpolitiet å storme det okkuperte sykehuset hvor de tsjetsjenske terrorister hadde forskanset seg sammen med sine utallige gisler - gravide, barn, gamle og syke. Som riktig for å understreke vanviddet i et slikt forehavende, slo den første granaten inn i murveggene på fødeavdelingen. Og det var tsjetsjenerne inne som måtte instruere de vettskremte kvinnene om å legge seg på gulvet under sengene sine med så mange puter og madrasser oppå seg som mulig for å redusere dødsrisikoen. I dette infernoet var det ikke til å unngå at at en av kvinnene fødte, og noe senere fikk verden se et 800-gram tungt menneskebarn kjempende for sitt spede liv i kuvøse.

Efter dette grep kvinnene i Budjonnovsk inn. De fleste av dem hadde slektninger og kjære inne på det beleirede sykehuset og ville ikke stå med hendene vanmektig hengende ved siden og se på enda et stormangrep. De stilte seg ganske enkelt mellom soldatene og sykehuset og sa «Et nytt angrep blir det ikke noe av!».

Og det ble det heller ikke. Selveste statsminister Viktor Tsjernomyrdin satte seg til telefonen for å forhandle med Shamil Basajev, lederen for terroristgruppen, om betingelsene for frigivelse av gislene. To døgn senere var sykehuset rømt, og en busskolonne med 73 tsjetsjenere og 152 frivillige gisler hadde lagt ut på sin møysommelige ferd mot Tsjetsjenia.

Sivil ulydighet

Spør man hvem det er som har gått i spissen for protestene mot den russiske krigføringen i Tsjetsjenia, er svaret igjen: Kvinnene. Soldatmødrene. En mor har sluttet seg til sin sønns avdeling og kjemper sammen med ham. En annen fikk sin sønn fri fra tsjetsjensk fangenskap. Tallrike andre har skjult sine sønner eller forsynt dem med kjøpte legeerklæringer som fritar sønnene for militærtjeneste og mulig innsats i Tsjetsjenia. Kun myndighetenes effektive og subtile krigssensur forhindrer oss i å overta kommandoen denne uken!

Det er ikke første gang kvinnene i Trasdnjestria i Moldova setter sitt preg på utviklingens gang. Da kampene mot Moldovas sentralregjering raste i 1991, fant man ofte kvinner i skyttergravene hos de russisk-talende separatistene.

Denne kvinnelige aktivist-rollen faller ikke lett. Det påfallende ved dagens situasjon er jo at mange kvinner - dersom de har valget - slutter å arbeide for å kunne konsentrere seg om hjemmet og barna. Det er omstendighetene som nå tvinger dem til å reagere.

Når man spar unna alt preiket om likestilling, ser man at mennene i Sovjetunionen hadde gitt kvinnene anledning til å være mann og kvinne på samme tid. Et paradoksalt uttrykk for dette er de sterke kvinnene som kjemper for sine stakkars soldatsønner. Et annet er de mannslignende sovjet-kvinnene som er valgt inn i parlamentet på listen Russlands kvinner. De har gått i bresjen for å forhindre en dramatisk forlengelse av militærtjenesten. Men gehør blant de mannlige kollegaer har det vært vanskeligere å få. Nå er det ikke sikkert at Russlands kvinner ved de kommende valg vil lykkes i å fange opp den stadig mere synlige kvinnemisnøyen, men at den er høyst reell kan ingen lenger være i tvil om. Det er i det hele tatt ingen selvfølge at den misnøyen vil komme til velgermessig uttrykk denne gang - men den dag dette skjer, kan Russland ha tatt sitt første alvorlige skritt mot dannelsen av normale politiske partier. Idag er disse kun maskiner for selvopptatte menns idealløse maktspill.

STERKE KVINNER: Omstendighetene i det tidligere Sovjet-imperiet tvinger nå kvinnnene til handling

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 23/06-95, kl. 15.46 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.