[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

«Franskmenn først»

For første gang har det høyreekstreme partiet Nasjonal Front oppnådd reell politisk makt i Frankrike. Under lokalvalgene sist helg vant partiet borgermesterposisjonen i tre byer, og får derved fri bane for sin innvandrerfientlige politikk.

AV ANDREAS VIESTAD

Det har vært en hovedoppgave for de etablerte partiene å holde Le Pen unna maktens sentrum. Etter valgene i 1986, der fronten ble representert i nasjonalforsamlingen, endret Mitterand valgordningen for å holde partiet ute i kommende valg. Dette satt en midlertidig stopp for Le Pen, og det forholdsvis maktesløse Europaparlamentet ble hovedarenaen for bevegelsen. Forvist til internasjonal arena, viste det seg vanskelig å komme i fremste rekke når man skulle kjempe for en eksteremt nasjonalistisk politikk.

Derfor er lokalvalgene viktige.

Rasistisk linje

Med seieren i tre byer ser det nå ut til at man nå kan oversette budskapet om «franskmenn først» til politisk praksis. Og Le Pens mål er å praktisere en direkte diskriminering av utlendinger - innenfor lovens rammer vil fronten for eksempel gi offentlige oppdrag til franske firma, særlig firma som ikke ansetter innvandrere. I USA forbød Høyesterett nylig «affirmatve action», som ga fortrinn til selskap drevet av minoritetsgrupper. Anti-rasister i Frankrike ser Le Pens diskriminering som nok et tegn på at den vestlige verden lukker seg i forhold til grupper fra den tredje verden. I en situasjon med høy arbeidsledighet over lengre tid, er det ikke bare franskmenn som har tydd til fremmedfienlighet for å finne en syndebukk. Men i Frankrike er kampen blitt særlig hard, med Le Pen som en kraftfull forkjemper for en dårlig skjult rasistisk linje.

Da en ung marokkaner ble drept av ultra-nasjonalister under et valgmøte for Nasjonal Front, nektet Le Pen å ta på seg noe ansvar etter først å ha avvist hele saken som et kommunistisk komplott. Etter at politiet beviste at medlemmer av fronten sto bak, kommenterte Le Pen tørt at «marokkaneren burde holdt seg borte». Det er denne rabiate hat-politikken som har gjort bevegelsen så kraftfull at den er i stand til å mobilisere over 40 prosent i visse byer. I et land der en tredje del av innbyggerne sier at de foretrekker kriminelle fremfor innvandrere som naboer, gir neppe sindighet politisk gevinst på ytterkantene av det politiske landskapet.

Dessuten har Frankrike trolig den mest elitistiske politikerstallen i Europa, nærmest alle sentrale politikere er rekruttert fra den samme eliteskolen. Politikerne er sjelden i stand til å kommunisere med folk, og er for en stor del skolert til å kommunisere emner innen kunst og kultur, områder med et snevert sosialt nedslagsfelt, også i Frankrike.

Le Pen er alt annet enn dette. Han er politikeren som har vært best i stand til å distansere seg fra det politiske etablissementet, samtidig som han gjennom bruk av sentrale nasjonale symboler trer fram som en slags nasjonens redningsmann for sine tilhengere. Han holdt en flammende tale under et banner med bildet av Jeanne D'Arc, mens marokkaneren ble drept av hans tilhengere. Det vakte avsky hos store deler av befolkningen, men for tilhengerne spilte det tydligvis liten rolle - 15 prosent av stemmene i presidentvalget taler sitt tydelige språk.

Strategisk viktige kommuner

Dette er langt mer enn fronten var i stand til å mobilisere på landsbasis i lokalvalget. På grunn av den autoritære paritorganiseringen den har valgt, med noen få sterke menn rundt Le Pen, har den ikke engang lister i alle kommuner. Le Pens plan var å satse alt på noen få sentrale kommuner, og denne gangen lykkes han; i havnebyen Toulon, industriområdet Marignane og vinområdet Orange erobret partiet borgermestersetet. Dermed er partiet ved makten i tre vidt forskjellige områder, og kan dermed bedre fremstille seieren som nasjonal, ikke bare som utslag av en regional bevegelse.

Mest betydning på lengre sikt kan alliansen mellom moderate konservative og Sosialistpartiet vise seg å få. Gjennom hele Den femte republikk's historie har disse partene stått steilt mot hverandre, og dermed satt høyre-venstre aksen som et hovedskille i fransk politikk. I helgens valg trakk for første gang Sosialistpartiet tilbake kandidatene sine i visse valgkretser der Nasjonal Front sto sterkt, for å gi rom for en gaullist-seier. På denne måten klarte de å fohindre flere seire for den ekstreme høyresiden. Men signaleffekten en slik manøvre kan ha er av avgjørende betydning. Le Pen gnir seg nå i hendene; nå har han endelig ammunisjon til å underbygge påstandene om at det ikke lenger er en reell forskjell på gaullister og sosialister. Sosialistpartiet mistet mye av kraften sin under fjorten år med flegmatisk Mitterand-styre, men nå er også propaganda-skansen falt. Det er mange, også innen Sosialistpartiet som frykter at Le Pen kan tre fram som «den andre kraften» i fransk politikk. «Det er ikke lengre snakk om høyre eller venstre - de er like alle skurkene! Nå må vi spørre om politikerne driver en nasjonal, eller utlendingenes politikk», tordnet Le Pen i valgkampen, og fikk i følge mange kommentatorer drahjelp fra det politiske etablissementet, ved at de utropte ham til hovedfiende.

Nasjonal politikk

Når Nasjonal Front skal vise hva en «nasjonal politikk» betyr i praksis kommer de til å støte på problemer i forholdet til sentralmakten i Europas mest sentraliserte land. Også dette vil kunne brukes av fronten, hvis den vet å tenke taktisk. De kan forsøke å iverksette populære tiltak, som blir stanset av sentralmakten. Deretter kan de hente den poitiske gevinsten av tiltak, uten virkelig å behøve å gjennomføre dem. Etter helgens valg har partiet i hvert fall et helt annet og sterkere utgangspunkt for den videre politiske kampen. Med dem som sentrale politske aktører kan Den femte republikk vise seg å bli langt mindre stabil enn dens arkitekt, de Gaulle hadde tenkt seg.

LE PEN: Den andre kraften i fransk politikk?

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 23/06-95, kl. 15.46 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.