[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Den chilenske «solskinnshistorien

Chile er ikke blitt det frihandelsparadiset Verdensbanken og IMF hadde planlagt.

AV KALIM SIDDIQUI

Chile er kanskje det landet i Latin-Amerika med lengst fartstid i frihandels-reformer, innledet allerede med general Pinochets blodige kupp mot den folkevalgte Salvador Allende i 1973. 'Strukturell tilpasning' - d.v.s. markedsøkonomiske reformer - ble gitt en særdeles radikal utforming av chilenske økonomer utdannet ved University of Chicago. Med diktatorisk makt søkte man å pense om den tungt statsdirigerte økonomien for å realisere det frihandelsparadiset Adam Smith skisserte i The Wealth of Nations. Ikke bare lot man markedskreftene spille uhindret, men fri prisfastsettelse, liberalisering av handel og finans, devaluering, eksport-orientering, privatisering og deregulering ble iverksatt med ideologisk iver.

Positive resultater?

Pengefondet og Verdensbanken spilte en sentral rolle i denne drastiske økonomiske reformeringen, og var tydelig stolte av det tilsynelatende oppløftende resultatet. Men var omleggingen kommet de fattige til gode? Dersom reform-suksess skal måles ved utenriksøkonomisk bokholderi, hadde Chiles strukturelle tilpasning gitt høyst tvilsomme resultater. I 1992 var Chiles utenlandsgjeld på 19 milliarder amerikanske dollar - mer enn ved starten på gjeldskrisen i 1982 - og utgjorde 49 prosent av BNP. Omlag ni prosent av Chiles BNP gikk direkte til utlandet for å betjene gjelden.

Og dersom økonomisk vekst skal måle suksessen ved strukturell tilpasning, er det slett ingen 'happy ending' vi har med å gjøre. Gjennomsnittlig årlig vekst i BNP under Pinochet (1974-1989) lå på 2,6 prosent, langt mindre enn det som ble registrert under tiårene med statlig intervensjon i økonomien.

Omstruktureringen av chilensk økonomi hadde negativ innvirkning på andre områder også. Kombinasjonen av lave lånerenter og handelsliberalisering har resultert i en veritabel av-industrialisering og vare-produksjonen er gått markant tilbake fra 1970 til 1990. Faktisk sank produksjonen også i absolutte tall mellom 1979 og 1981, og ikke før i 1988 nådde industriell verdiskapning opp mot tilsvarende tall fra 1974. Som John Sheahan skriver: «I den markedsorienterte liberaliseringsfasen syntes chilensk økonomi å gå mot av-industrialisering i effektivitetens og deflasjonens navn."

Sosiale implikasjoner

Også de sosiale implikasjonene av frihandels-politikken er under enhver kritikk. Til tross for liberalistenes optimistiske forestilling om at frihandelsfruktene også skal kunne høstes blant de fattige, ble fordelene monopolisert av de rike. Reformens byrder ble lempet over på fattige og på middelklassen gjennom drastiske nedskjæringer i offentlig forbruk, lønnsstopp og en bratt devaluering av pesoen. Et kutt på 24 prosent i offentlige utgifter avstedkom 15 prosent nedgang i BNP og utløste en arbeidsledighet som nådde 30 prosent på midten av 80-årene. Devalueringen av pesoen med 50 prosent reduserte realinntekten med 20 prosent. Etter mer enn et tiår med markedsreformer tjente nær halvparten av sysselsatte mindre en nivået for ren subsistens. Og introduksjonen av «Det fleksible arbeidsmarked» har etterlatt arbeidstagerne med langt mindre sosial sikkerhet enn tidligere. Lave lønninger er nå den fremste årsak til fattigdom i Chile. Reformprosessen har i tillegg gitt nådestøtet til mye lokal arbeidsintensiv industri, med økt arbeidsledighet og fattigdom som resultat.

Den britiske hjelpeorganisasjonen Oxfam er av de som yter støtte til nødstilte etter Latin-Amerikas 'mirakel', blant dem kvinner i Santiagos tekstilindustri. I Oxfams Report on Latin America - 1994 heter det at krisen i Chile har økt som følge av Verdensbanken og Pengefondets reformer. Rapporten peker imidlertid på at krisen skyldes en kompleks sammenvevning av interne og eksterne faktorer, og at én av dem er den fra før av ujevne distribusjonen av jord og inntekt. Men Oxfam hevder også at dereguleringen av markedet har forsterket disse forskjellene og bidratt til å utestenge de fattigste segmentene av befolkningen fra å ta del i veksten.

På samme tid subsidieres de velstående, mens 50 prosent av de arbeidsledige ikke ytes noen som helst trygd og resten mottar bare marginal støtte. I 1990 økte fattigdom- og inntektsforskjellene kraftig. Mellom 1980 og 1991 har den fattigste delen av befolkningen (20 prosent) måttet se sitt nasjonaløkonomiske kakestykke minke merkbart. Resultatet var at ved slutten av Pinochet-perioden var 40 prosent av en befolkning på 13 millioner - eller 5,2 millioner mennesker - definert som fattige i et land som åpenlyst skrøt av sin store middelklasse. Fattigdommen betydde i manges tilfelle sult og feilernæring.

Undergraver demokratiet

Dertil kommer undergravningen av demokratiet som Chicago-økonomene mente var nødvendig for å virkeliggjøre Milton Friedmans teorier. I en vurdering av Chiles 'økonomiske mirakel' påpeker Latin-Amerika-økonomen Cathy Schneider at virkningene ikke bare er rent økonomiske. I tillegg til de økonomiske standard-resultatene av markedsliberalistiske reformer - økt fattigdom og ujevn fordeling - «har omleggingen av det økonomiske og politiske systemet ført til dyptgående endringer i den menige chileners livsanskuelse. Om man driver små-handel eller selger arbeidskraften sin på korttidskontrakter, arbeider de fleste chilenere i dag alene. De er prisgitt sitt eget initiativ og økonomiens ekspansjon. De har liten kontakt med arbeidskollegaer eller naboer, og bare begrenset tid til familien. Deres deltagelse i organisert politikk eller arbeidsliv er minimal. Fragmenteringen av opposisjonelle miljøer har oppnådd det brutal, militær undertrykking ikke maktet, nemlig å transformere Chile fra et land med aktiv grasrot-deltagelse til et land bestående av apolitiske individer løsrevet fra sosiale bindinger. «Med Chiles minkende industrielle produksjonsbase og ekstreme eksportavhengighet av råvarer og halvfabrikata, er økonomien strukturelt sett mer sårbar nå i andre halvdel av 90-årene enn før Pinochet-perioden. 30 prosent av eksportinntektene kommer fra salg av kobber og mesteparten av resten fra landbruksprodukter. Chiles handelsbalanse med utlandet er derfor svært sjokk-utsatt i samhandlingen med rike i-land.

En nylig publisert OECD-rapport fastslår at kostnadene ved Chiles 'strukturelle justering' var «av de høyeste i Latin-Amerika.» Avslutningsvis i rapporten reises spørsmålet: «Ville denne type justering vært oppnåelig under et demokratisk regime?» Svaret gir seg selv. Chiles angivelige 'solskinns-historie' er av høyst tvilsom karakter.

Oversatt fra engelsk av Øyvind Jæger.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 23/06-95, kl. 15.46 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.