«Time out» for Major

Statsminister John Majors posisjon er svakere enn noensinne, og vil trolig ikke lede det konservative partiet ved neste valg.

AV FINN SKOGUM

I følge en fersk meningsmåling offentliggjort i The Daily Telegraph ligger det konservative partiet nå 39 prosentpoeng bak Labour. De konservatives svake stilling bekreftes gjennom lokale valg og såkalte by- elections. Den interne kritikken mot statsminister og partileder John Major har imidlertid tiltatt de siste ukene, og handelsminister Michael Heseltine er det heteste navnet i kampen om å overta etter Major. Uansett utfordrer, det synes klart at de vel 30 parlamentsmedlemmene som trengs for å utfordre Major i høst uten vanskeligheter lar seg skaffe.

Skandaler

Lekkasjer fra en kommende rapport antyder at minst ett regjeringsmedlem er innblandet i en skandale vedrørende våpeneksport til Saddam Husseins Irak. Dette skal ha skjedd like før irakiske styrker i august 1990 invaderte Kuwait, og Storbritannia som kjent aktivt deltok i den USA- ledede koalisjonen i krigen mot Irak i 1991. Ellers har «episoder» som fyllekjøring, økonomisk utroskap og andre typer utroskap dominert medias beskrivelse av regjeringspartiet de siste to- tre årene. Intern uro omkring partiets tilnærming til EU har også vært svært ødeleggende for de konservatives image som et forent parti.

Ideologisk endring

Kravene om å gjenreise det konservative partiet til gamle høyder er mange og sterke. Men valg av metode er det mindre enighet om. John Majors to forgjengere som partileder og statsminister, Margaret Thatcher og Sir Edward Heath, sistnevnte fremdeles medlem av Underhuset, har to svært ulike løsningsforslag på krisen i partiet. Deres forslag illustrerer de store ideologiske skillelinjene innad i det konservative partiet.

Heath representerer arven fra den «One Nation"- konservatisme som særlig Harold Macmillan, statsminister fra 1957 til 1963, var talsmann for. I en artikkel i The Sunday Times nylig, tar Edward Heath et kraftig oppgjør med den ideologi som har vært dominerende i det konservative partiet siden Margaret Thatcher overtok etter ham i 1975. Heath argumenterer for en tilbakevending til det han beskriver som tradisjonell konservativ politikk, en pragmatisk tradisjon av gradvis reform med vekt på å unngå å støte fra seg store grupper gjennom en konfliktorientert politikk. Heath nevner de svake i samfunnet, lavlønte, lærere og sykepleiere som eksempler på slike grupper. - Samfunnet har en plikt til å unngå den slags, fortsetter Heath, og tar Winston Churchill til inntekt for sitt syn. Churchill vurderte samfunnet som en stige man kunne klatre opp etter, men med et sikkerhetsnett som kunne fange opp dem som ikke var i stand til å forsørge seg selv. Et samfunn uten denne type sikkerhet, altså en omfattende velferdsstat, vil være preget av misnøye som vold og andre oppløsningstendenser. Nettopp de drastiske endringer som «thatcherismen» innebar er for Heath en forklaring på de sosiale problemer Storbritannia i dag sliter med. En fordobling av kriminaliteten de siste 15 år og høy arbeidsledighet er bare to utslag av dette. For å snu utviklingen råder Heath statsminister Major og dagens regjering til å se på Staten som et nyttig instrument, og da særlig gjennom å styrke utdannelse- systemet slik at Storbritannia blir bedre skikket til å møte internasjonal konkurranse. Som den statsminister som førte Storbritannia inn i EF i 1973, er Heath fremdeles en overbevist europeer. - Dagens EU, erklærer Heath, er den perfekte legemliggjøring av den konservative visjon, gjennom sin kombinasjon av en forpliktelse til fri- markeds prinsipper og beskyttelse av de som deltar i velstands- skapingen. Heath tar altså til orde for en stat som fungerer som en mildt regulerende mekanisme i samfunnet. Den skal legge forholdene til rette slik at marked og samfunn kan fungere, og man bør være på vakt mot de som argumenterer for å fortsette å rulle statens grenser tilbake, «Staten kan velte for så å dø» advarer Heath. Selv om han ikke har samme innflytelse som tidligere, er denne argumentasjonen en viktig kilde for andres holdninger i det konservative partiet. Blant annet for handelsminister Michael Heseltine og Kenneth Clarke, finansministeren.

Ikke konservativ nok

Da Margaret Thatcher senhøstes 1990 ble presset til å trekke seg som partileder og statsminister, var hun oppsatt på å få en etterfølger som ville fortsette hennes politiske linje og var godt fornøyd med John Major. Mye er imidlertid endret siden november 1990. I forbindelse med disse dagers utgivelse av Thatchers memoarer, bind 2, har hun rettet en rekke angrep mot den politikk som føres av den konservative regjeringen. Selv om hun fremholder at hun ikke ønsker en utfordrer til ledervervet i høst, svekker hennes kritikk Majors autoritet. Hovedårsaken til at dagens regjering er så upopulær skyldes, ifølge Thatcher, at den ikke er konservativ nok, og at den har fjernet seg fra hennes politiske arv. Gjennom å undertegne Maastricht-traktaten om en Europeisk Union, som Thatcher mener vil svekke Storbritannias suverenitet, har Major sviktet sin forgjengers ideer.

Flere fengsler

Og hennes innvendinger mot Major og regjeringen stopper ikke med det. I tråd med det som Stuart Hall har beskrevet som «thatcherismens autoritære populisme», tar Thatcher til orde for å vende tilbake til tradisjonelle kristne verdier, der enkeltindividet tar vare på seg selv og familien og ikke er avhengig av det offentlige. Thatcher foreslår videre å begrense utgiftene til velferdstiltak for i stedet å finansiere en tøff anti- kriminalitets strategi. Strategien betyr mer politi i gatene, økte ressurser til teknologiske hjelpemidler, og bygging av nye fengsler. Skattelette, som spesielt skal tilgodese gifte, huseiere og foreldre er hennes foreløpig siste råd til Major.

Thatchers tilnærming til politikk er fjern fra den pragmatisme og konsensus- søken hennes forgjenger Heath og etterfølger Major etterstreber. For Thatcher finnes det ingen tredje løsning. For henne finnes det ingen middelvei mellom kapitalisme og sosialisme.

Fortsatt strid

I hvilken grad John Major lar seg påvirke av råd fra sine forgjengere er usikkert. Det som derimot er klart er at Thatcher og Heath representerer to svært forskjellige fraksjoner innen samme parti, og at deres forslag til endring av regjeringens politikk umulig kan la seg forene.

Statsminister Major vil ha store problemer med å unngå en lederstrid i november. Men uansett hvem som eventuelt etterfølger Major, vil vedkommende måtte stri med de samme kontroversielle og splittende sakene, og vil som Major være avhengig av å søke støtte hos flere fraksjoner i partiet. Håpet hos de konservative ligger i at de i hvertfall får en leder som gir inntrykk av å lede sitt parti i stedet for en som i sine forsøk på å tilfredsstille alle ender opp med å tilfredsstille ingen.

PÅ VEI UT: John Majors dager i 10 Downing Street er talte


[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]