[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Mytemakeri under Den nye verdensuorden

Verden er ikke lenger den gode gamle - selv om vi prøver så hardt vi kan.

AV ED STODDARD

I desember 1992 holdt president George Bush sin avskjedstale ved Georgetown University i Washington. På tampen av sin politiske karriere tok han seg der råd til en smule nostalgisk selvros av Republikanernes utenrikspolitiske resultater under ti år i Det ovale rom. Ikke overraskende holdt han frem Amerikas seier i Den kalde krigen som den største triumfen, og beskrev den som «et titanisk oppgjør mellom politiske og ideologiske systemer, bragt til ende uten at et eneste skudd ble løsnet». I denne fantasiverdenen hadde en Ny verdensorden oppstått fordi republikanernes politikk hadde gjort det mulig for Amerika å vinne «fred gjennom styrke».

Med fredelige midler?

Litt av en fred. Ganske sikkert vil de fleste afghanere la seg overraske om de ble fortalt at Den kalde krigen ble ført med fredelige midler. Og det ville være bemerkelsesverdige nyheter for de forsvarsløse bøndene i Sørøst-Asia som ble bombet tilbake til steinalderen av amerikanske B-52. Og temmelig sikkert må den tidligere CIA-sjefen George Bush ha husket at et par kald-krig-skudd ble avfyrt i Sentral-Amerika, for ikke å nevne Etiopia, Somalia og Moçambique.

Den kalde krigen var naturligvis langtfra fredfull. Den var en ekstremt brutal konflikt og en Tredje verden(s)krig i begge betydninger av termen. Den var global - og langt de fleste livene gikk tapt i Den tredje verden. Selv om hovedmotstanderne USA og Sovjetunionen aldri møttes i direkte sammenstøt, hadde de begge nok av hårreisende typer på lønningslisten til å gjøre unna 'dirty work'. USA bakket opp militærdiktatur i Sentral-Amerika mens Sovjetunionen lånte en jernneve i støtte til de korrupte byråkratene som regjerte Øst-Europa. Men noen ganger fant USA og USSR en felles fiende og kunne gjøre seg til sengekamerater med en og samme lakei. Ved å spille på supermaktenes frykt for islamsk fundamentalisme mottok Saddam Hussein generøse almisser fra begge sidene i Den kalde krigen. Og noen ganger havnet supermaktene i direkte konflikt, som i Vietnam og Afghanistan. I begge tilfeller ble resultatet temmelig grisete.

Likevel vedvarer den amerikanske forestillingen om at Den kalde krigen var en fredelig tildragelse, utkjempet på rent politisk og ideologisk grunnlag og vunnet av 'the good guys'. Denne myten har sine røtter i Den kalde krigens skarpstilte geo-politiske fokus - i todelingen av Europa. Jernteppet var selve symbolet på kald krig. Over dette skillet voktet NATO og Warszawa-pakten på hverandre, men innlot seg aldri på skuddveksling. Og da Berlinmuren raste sammen var de påfølgende revolusjoner i Øst-Europa fredelige, unntatt Romania. (Og Jugoslavia falt som kjent snart ut i blodig kaos). Ikke lenge etter knaket Sovjetunionen i sammenføyningene og gatene i Vilnius, Riga, Moskva og Baku ble stenket i blod, men i det store og hele foregikk oppløsningen av det sovjetiske imperiet på oppsiktsvekkende fredelig vis. (Fortsettelsen er imidlertid en annen sak - jfr. Tsjetsjenia og følg med i Ukraina og Sentral-Asia).

Den tredje verden som slagmark

Mens fred rådet i Europa var det lett å overse den kalde krigens mest blodige kapitler - Nicaragua, El Salvador, Surinam og Angola - fordi disse konfliktene utspant seg i Den tredje verden(s)krigens jungler, landsbyer og ørkener langt fra Den første verdens komfortable forsteder. Vår frikobling fra 'Verden-der-ute' og Vestens fredelige seier i kampen om hegemoni i Europa, har gjort det mulig for oss å dumpe Den tredje verdens talløse kald-krig-ofre i det orwellske hukommelseshullet.

Denne selektive isolasjonen har også gjort det mulig for Vesten - og ganske særlig USA - å innkassere det liberale demokratiets moralske seier over ondskapens mørke krefter. Sett utelukkende gjennom støvskyen fra den sammenraste Berlinmuren er denne posisjonen ingenting å diskutere. De øst-europeiske folkene hadde det tøft sammenlignet med sine broderfolk på den andre siden av Jernteppet, ganske spesielt under Stalins siste år - og det er å si det mildt.

Men sammenlignet med folkene som befant seg innenfor USAs innflytelsessfære i Latin-Amerika hadde øst-europeerne det bra, særlig i Den kalde krigens siste tiår. Som Noam Chomsky uærbødig har bemerket: forskjellen på en fagforeningsleder i El Salvador og en i Polen er at den polske nå er demokratisk valgt president mens den salvadoranske mest sannsynlig er død (eller «forsvunnet», for å bruke favoritt-termen til amerikanskstøttede sikkerhetsstyrker i Sentral-Amerika). Forskjellen mellom en tsjekkisk dissident-forfatter og en i Honduras er den samme. Å undertrykke hvite europeere var ikke av Kremls beste PR-triks.

Forsvar av menneskerettigheter

Det horrible rullebladet USA har opparbeidet etter å ha ført Kald krig i Den tredje verden, med støtte til 'vennligsinnede' despoter i Sentral-Amerika, Iran, Filippinene, Indonesia og talløse andre steder, stiller den luftige retorikken om «forsvar av menneskerettigheter og demokrati» i et patetisk og latterlig lys. Og Den nye verdensuorden som er oppstått fra asken fra Den kalde krigen gir få tilsagn om det liberale demokratiets triumf og at vi alle heretter kan leve lykkelig sammen i fred og velstand. Faktisk er det gode grunner for å frykte at neste generasjon global konflikt vil bli langt styggere og mer voldelig en den bi-polære som nettopp er avsluttet «uten at et eneste skudd ble løsnet». Men blodsytgytelsene vil fremdeles finne sted i Den tredje verden, i det minste i overskuelige fremtid.

Et eksempel på typiske konflikter etter Den kalde krigen utspiller seg nå i Algerie, der den islamske valgseieren i 1992 ble stjålet av landets militærregjering - med vestlig velsignelse. Resultatet ble en rå borgerkrig som antagelig ender med at fundamentalistene inntar maktposisjonene ved hjelp av våpen snarere enn stemmeurner. Kommunismens fata morgana, som hjemsøket vestlige sjeler i så mange tiår, er nå erstattet med hildringen av islamsk fundamentalisme. Med Den kalde krigen friskt i minne, da høyreorienterte diktatorer ble omfavnet entusiastisk for å bekjempe kommunismen, ser det ut til at Vesten nå vil støtte et hvilket som helst regime, uansett hvor undertrykkende, for å hindre spredningen av radikal Islam. (Dersom det da, naturligvis, ikke er tale om et fundamentalistisk regime allerede vel anbragt i Vestens lomme, som f.eks. det korrupte kongedømmet til kong Fahd i Saudi-Arabia). Egypt, Pakistan og endog Tyrkia er alle land med et rystende forhold til menneskerettighetene, vestlig militærstøtte og stadig sterkere fundamentalistbevegelser - og, de er alle kandidater til borgerkrigstilstander av algirsk type.

Noen av røttene til denne typen nye konflikter vil være å finne i planetens utmagrede jord. I artikkelen «The Coming Anarchy» (Atlantic Monthly, Feb. 1994) argumenterer Robert Kaplan for at overbefolkning, sykdom, miljø og kamp om knappe ressurser vil forme fremtidens konflikter, både de mellom og de innenfor stater. Den dystopiske 'Verdensuorden' som Kaplan pensler ut er ikke særlig pen å se til, med sammenbrudd i tradisjonelle statsstrukturer når millioner av Tredje verdens bønder flykter en utarmet, overbefolket og økologisk ødelagt landsbygd, bare for å fylle opp byene i søken etter arbeid som ikke finnes. Kriminalitet, lovløshet og sykdom vil eksplodere - eksploderer faktisk allerede - når rekkene av arbeidsløs ungdom mangedobles og staten ikke lenger evner å tilby et minimum av rent vann og elementær sikkerhet. Etniske og kulturelle skiller vil skjerpes ettersom nylig tilflyttede bønder søker etter en øy av orden og stabilitet i havet av urbant kaos. Moskeen, nasjonen, stammen eller i mange tilfeller gate-gjengen, vil komme til å representere en slik øy.

De fleste av oss i vest vil imidlertid ikke ta oss bryet med å rede ut disse avmektige miljø-flyktningenes respons på en vond verden av modernisering. Heller ikke vil det bli tatt nødvendige skritt for å lette deres skjebne eller finne økologisk bærekraftige løsninger på deres problemer. I stedet vil 'Det kommende anarki' bli tolket i overforenklede, kulturelle termer - 'oss' mot 'dem'; islamsk fanatisme, hindu-ekstremisme, eller tribalisme mot det siviliserte Vesten - i essens: Vesten mot resten. Den nye verdensorden er med andre ord i full gang med å spinne sine egne myter.

Oversatt fra engelsk av Øyvind Jæger

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 23/06-95, kl. 15.46 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.