[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Om å koke suppe på en spiker

-Ser du ikke faren for sammenblanding mellom politisk ledelse og forvaltning?, spurte en journalist statsministeren sist fredag - og fikk følgende svar:
-Jeg ser alt, jeg, skjønner du, med tyve års politisk erfaring ser jeg alt! Punktum.

KOMMENTAR HENNING ANDRE SøGAARD

Vårsesjonen i Stortinget fikk en underfundig avslutning; den såkalte brevsaken samlet opposisjonen til et mer eller mindre fuksjonelt angrep på Gro. Bakgrunnen var brevet fra Ap's partisekretær Dag Terje Andersen til statssekretær Svein Roald Hansen ved Statsministerens kontor. Andersen ber her om at det sendes en oversikt til partikontoret over de saker som departementene jobber med og som kan komme opp i valgkampen. Hansen sendte kopi av brevet til samtlige statssekretærer i de ulike departementer og ba de følge opp.

Denne saken kunne knappest utløse en regjeringskrise. Derfor var statsministerens sedvanlige avvæpning overfor opposisjon og presse fredag knapt noen overraskelse. Ingen innrømmelser eller anger lot seg høre. Men det er allikevel et sunnhetstegn at en enstemmig opposisjon var i stand til å instruere regjeringen for å få frem en stortingsmelding om offentlighetsprinsippet. Det er på sin plass å rydde opp i disse forhold - som lenge har vært et flaggskip i det norske demokratiet, til tross for uklarheter og gråsoner.

Det er sagt mangt og meget om den parlamentariske situasjon Norge befinner seg i - og hvilken effekt dette har på demokratiet. Det såkalte oppgjøret i Stortinget de siste dagene understreker dette. En viss imøtekommenhet fra statsministeren kan neppe tolkes som annet enn ren sommeryrhet - og ikke som en altoverskyggende politisk innrømmelse. Carl I. Hagen bruker betegnelsen «brundtlandsk parlamentarisme» for å beskrive den situasjon der regjeringen til enhver tid gjør det Stortinget ønsker - uansett om Arbeiderpartiet stemmer for eller ikke. Det kan være en dekkende betegnelse på den ene siden av saken.

Men Brev-saken har også en annen side - med basis i den reelle mangel på saker opposisjonen kan «ta» regjeringen på. I Moland-saken var det utvilsomt berettiget grunn for misstillit - det er mer enn hva man kan si om den siste ukens tumulter. Nå er situasjonen så prekær for en handlingslammet opposisjon at man griper fatt i den minste lille ting - utelukkende for å vise potens. Men denne maktesløse handlingsdesperasjonen faller imidlertid på sakens manglende substans - og mister således sprengkraft før den er avfyrt. Nå er det rett nok opposisjonens oppgave å grave frem kritikkverdige forhold rundt regjeringskvartalet, men det siste eksempelet avtegner seg mer som misbruk av denne plikten. Dermed får vi en «ulv-ulv"-situasjon som i verste fall kan svekke opposisjonens troverdighet.

En ny Moland-sak er det eneste som kan felle regjerinegen Brundtland nå. Det er da Stortinget må vise hva det duger til. Uten en slik sak vil Gro sitte til Dovre faller. Det skjer hvertfall ikke før 1997.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]


[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 23/06-95, kl. 15.46 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.