Kunnskapsløst om Jesus-kritikk

TERJE EMBERLAND

At Gabrielsen ikke har forstått at Jesu virkelighetsbilde er bestemt av senjødisk apokalyptikk [[Eth]] slik den kommer til uttrykk i 1. Henoksbok [[Eth]] må betraktes som anmelderens problem. Skriftet er en apokalypse med en svært konkret forståelse av endetiden: Etter å ha fordrevet romerne fra Judea, skal Gud, via sin stedfortreder Menneskesønnen, opprette et verdensomspennende fredsrike med Jerusalem som sentrum.

Det burde være hevet over tvil at det også var slik de første kristne oppfattet Jesu forkynnelse om endetiden og Gudsriket, ettersom de identifiserte ham med Menneskesønnen. De fleste tidlige kristne skrifter beskriver sin samtid som et interregnum mellom to tidsaldre: Den gamle, onde tid skal snart vike plassen for et jordisk Gudsrike, der Jesus vil innta plassen som verdenshersker. Denne oppfatning er helt i samsvar med jødiske forestillinger. At 1. Henoksbok har vært avgjørende for deres forståelse, viser det faktum at en rekke nytestamentlige bøker og etterapostoliske skrifter ser ut til å regne den som hellig skrift på linje med GT.

Om ikke 1. Henoksbok er blitt bevisst fortiet av kirken, har skriftet ihvertfall ikke fått den oppmerksomhet det fortjener. rsaken er åpenbar og helt i tråd med Edwiens konklusjon: At Jesus regnet med en nær forestående dommedag og opprettelse av et jordisk gudsrike, betyr at han tok feil. Denne, for teologene pinlige realitet, kommer utvetydig tilsyne i Jesu løfte om å iverksette den almene oppstandelse og dom før den siste av hans tilhengere var gått i graven. (Matt. 16:28, Mark. 9:1, Luk. 9:27).

At Edwien antyder at Jesus kan ha vært kastrat, vekker pussig nok moralsk indignasjon hos den ellers så urbane anmelder. Slike anstøtelige «spekulasjoner» faller tydeligvis på sin egen urimelighet. Men hvorfor skulle tanken om Jesu selvkastrering være så formastelig, når dette tydeligvis opptok de første kristne? Hellige evenukker var det mange av i oldkirken og de som praktiserte selvkastrering var naturlig nok opptatt av at Jesus hadde godkjent virksomheten. Det er slik vi må forstå jesuordet i Matt. 19:12 om «slike som har gjort seg uskikket til ekteskapet for himmelrikets skyld."

Det burde ikke være ukjent at det som ga urkristendommen dens særpreg, både i forhold til jødisk og gresk-romersk omverden, var dens asketiske trekk. Det var en utberdt oppfatning at kristne ikke burde gifte seg. I syrisk-talende kirker var det bare sølibatære, mannlige kristne som som ble døpt. I Korint har Paulus tydeligvis møtt mennesker som anså at kristenlivet innebar et samliv i avholdenhet.

Og hva så om de «svake i kjødet» løste problemet ved å kutte av seg kjønnsorganet? Når Paulus utbryter (Gal. 5:12) at jødekristne som praktiserer omskjæring burde snitte av seg hele utstyret, tyder det på at slikt ikke var uvanlig i menighetene. Justin Martyren forteller om en ung kristen som ville forsøke denne løsning, men som ble stoppet av det romerske lovverk. Det påfallende er at Justin oppfatter stakkarens forsøk på selvmutilering som beundringsverdig. Det gjorde Jesus også, hvis evangelieordet virkelig kan føres tilbake til ham. Uansett var dette holdningen i den matteanske menighet omkring år 100. Og synspunktet holdt seg lenge. Det er f.eks. velkjent at kirkefader Origenes gjorde seg til evnukk etter å ha lest skriftstedet. Færre vet at skikken var så utbredt at konsilet i Nikea i 325 så seg nødt til å vedta ekskludering av selvkastrerte prester.

På denne bakgrunn har Edwien rett til å spekulere. Annen kirkelig praksis blir ført tilbake til Jesus, uten at det vanker beskyldninger om landsbyidioti. Når Paulus gir korinterne seksualrådgivning, hevder han at det beste er å leve som ham [[Eth]] uberørt av kvinnehender. Hvis Jesus virkelig gir et anerkjennende nikk til selvkastratene [[Eth]] er det da rimelig å tro at han ville pålegge dem en byrde han selv ikke var villig til å bære?

At kirkens menn har fortiet Edwiens bok, skyldes ikke at hans kritikk er farlig, hevder Gabrielsen. De har rett og slett ikke giddet å svare på noe som er så «dustete». Man kan spørre seg hvem som er den største dusten. Den som våger å stille kritiske spørsmål til den autoriserte fremstilling og derved bryte teologenes fortolkningsmonopol, eller den som bråkjekt og tankeløst kolporterer kirkens fasitsvar? Hvis man bruker Gabrielsens egen retorikk, fremstår han selv ikke som annet enn maktkirkens «nyttige idiot».

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 23/06-95, kl. 15.47 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.