![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Dødsstrait å se at så mange har funnet veien hit til kjærka vår idag som det er week-end og alt mulig. Klubben vår er tusen år, som dere vet. Det feiret vi igår med et skikkelig heftig house-party inne i sakristiet. Jeg har alltid ment at vi må kunne feire og slå ut håret selvom vi er kristne. Det var plenty med børst og andre saker, såvidt jeg kunne se. Selv flippet jeg helt ut, og er jaggumeg ikke helt nykter her jeg står. Men jeg mener; so what?
Da jeg var underveis hit idag, traff jeg en liten jentunge som hoppet paradis i veibanen. Ja, det gjorde hun, selvom det uttrykkelig står i veitrafikkloven at lek og umotorisert ferdsel i kommunal veibane og/eller midtrabatt er strengt forbudt. Og jeg tenkte ved meg selv: Går dette bra, eller må jeg ha kjerra inn på biloppretting nok en gang. Og jeg som ikke har et eneste bonuspoeng igjen. Det er ikke så mye gryn å hente på de greiene vi driver med. Eller som ekssamboeren til biskop Kakletrut pleier å si: Jesus er veien, men jeg er bomstasjonen. Det er ikke noe dårlig bilde, dere. Faktum er at bilen kom fra det uten en skramme. Men så er det jo som dere selv har sett litt av en doning jeg har. Jeg har forresten tenkt å kvitte meg med den fordi jeg mista lappen i forrige uke. Bilen leveres helt oppshina, med hekkspoiler, flybridge og nyrebelter. Skulle noen være interessert, kan dere legge inn bud under kollekten. Det ville vært ganske helstært om vi fikk inn akkurat ti bud, eller hva? Men spøk til side: Jeg har altså mista lappen.
Og her nærmer vi oss det emne jeg hadde tenkt å ta opp med dere idag. Hvor lett vi dømmer mennesker som er annerledes. Hvor lett vi for eksempel utstøter medmennesker som fyrer opp en Kongo-pot og gir flatt jern i venstrefilen. Jeg pleier å si, når noen spør, at jeg jobber i prekærnæringen. Okay, jeg er prest, men jeg fikser ikke folk som skal prakke prektigheten sin på gud og hvermann. Da jeg kuttet ut prestekjolen og begynte med utringet, gjennomsiktig chiffonkjole, vet jeg at mange av dere steilet. Noen trodde det hadde tørna for meg. Nå idag, to år senere, er det ikke en kjeft som kunne finne på å reagere. Hvorfor? spør dere. Jo, fordi gud, han ser gjennom oss, han. Han ser hjertene våre, og gir bengen i hva vi har på. Sønnen hans trasket da rundt i lange hvite kjoler, med hår til midjen. Noen er hekta på krøsjlakk. Noen er hekta på lær. Vi er mennesker alle sammen. Vi må stå frem for hverandre som det vi er.
«La de små barn komme til meg», sier Jesus. Vi vet at mange har det på samme måten idag. De er ikke noe mindre mennesker av den grunn. Antagelig var det bare råflaks at han ikke ble tatt av snuten før han var tredve. I Sakarja, kapittel 8, vers 4, er Herren gjengitt med følgende ord: «Igjen skal gamle menn og kvinner sitte på torgene i Jerusalem, hver med sin stav i hånden». Jeg tror vi må være enige om at avstanden mellom oss er blitt for stor. Igjen og påny har jeg spurt meg selv: Hva kan vi gjøre med det? Så gikk jeg på bensinstasjonen og kjøpte tredve campingstoler, dere. Nå står de stablet ved kondomautomaten her oppe bak døpefonten. Mitt forslag er at dere som sitter på de fem første radene tar med dere hver sin og setter dere i alterringen. Dere som sitter bakerst kan ta en låt imens. Selv må jeg en tur på ramma, men er straks tilbake.
Se der, ja. Det var noe annet. På min vei til ramma møtte jeg det flesketrynet som bor oppi høgget her. Han som vil tilbake til den gamle kirkestilen med krusifikser, salmer og sånt noe. Satanist! ropte han til meg, ja, det gjorde han. Og jeg tenkte: Kjenner vi ikke alle mørkets krefter i oss iblant? Var det ikke du, Johansen, som helte førti liter tennvæske på kirketrappa sjette juni klokken seks om morgenen? Men dømmer vi deg av den grunn? Gjør vi rett i det? Kunne det ikke vært oss alle, eller ihvertfall hun derre lesbepresten i nabosognet. Jeg mener, det skal være hot å gå kjærka. Det skal være litt fres. Hvis ikke risikerer vi å støte motorsykkelungdommen, syrehuene, dønkerne og de andre fra oss. Mennesker som tildels har langt flere og værre siktelser mot seg enn oss i Menighetsrådet. Det er en kjent sak at jeg tar meg en rev iblant. Hvem gjør ikke det? I annen mosebok, kapittel 15, vers 21 står det svart på hvitt: «Herren er høy». Esekiel er heller ikke helt bakom. I trettende kapittel, vers fire, skriver han: «Som rever mellom ruiner er dine profeter, Israel». «Herren skal skape en røksky om dagen», heter det i Jesaja.
Nei, Jesus var ikke sånn som satt hjemme og leste i menighetsblader til krampa tok'n. Fyren hadde ikke akkurat rent mel i posen. Som det ble påpekt under konebyttekvelden her forleden, så hadde han ikke engang pose. Jesus sa ikke nei til en knert. Noa hev innpå før han blottet seg i teltet. Noa visste hva det var å være på gyngende grunn. Og jeg spør meg selv; hvor hadde vi alle stått om ikke det var for balja til denne begersvingeren.
Da var det egentlig ikke noe mer jeg hadde tenkt å si. Jeg foreslår at vi kjører igang en låt. På mentometeret ser det ut til å være stemning for «My ding-a-ling» med Chuck Berry. For de av dere som ikke har vært her før, så er det altså karoke på stolryggen foran. Jess! Da sier vi det sånn.
Og stay loose!
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]