Et omforent Norden

Etter det norske Nei til EU, skal Norden omformuleres som prosjekt. Men må Norden bli den løse forbindelsen, og Europa den faste? Kronikken foreslår en tvedelt pan-skandinavisme som modell for en apatisk euro-løsning.

AV CARSTEN JUHL

Den argentinske forfatteren Jorge-Luis Borgès har en gang skrevet, at europeerne, og kanskje hele Vesten, kan oppdeles ut fra synet på Waterloo: seier eller nederlag. Også Norden kan oppdeles ut fra Waterloo, om enn på en mindre entydig måte enn det øvrige europeiske fastland. For Danmark er det nederlag, for Sverige seier. Og for Norge, og for Finland? Her ser vi alt en viktig forskjell mellom hovedpartene i det nordiske, og det er ikke minst en forskjell i tempo:

Norges utgangspunkt i den franske revolusjon muliggjør dannelsen av en bisarr tvedelt og likevel dynamisk nasjonal bevissthet, hvor språk og litteratur både samler og splitter, for i løpet av to-tre generasjoner å få skapt en av de mest fordomsfrie avantgardekulturer i Norden innen teater- og billedkunst. Men altså splittet, som f.eks. Tyskland, med tilbakevendende nasjonal-fundamentalistiske fristelser (som nazisme og maoisme), som etter fra tid til annen å ha truet, nå kan synes å ha funnet sin endelige form med det bekreftende nei-flertallet, lystig og takknemlig styrt av en ja-regjering. Det tok nordmennene 180 år å finne en så pervers og supermoderne løsning på konflikten mellom folkelig, innadvendt vekkelse og en utadvendt, intervensjonsdyktig forvaltningsetikk.

Det dynamiske Finland

Finland ble derimot Nordens eneste riktig moderne stat på uhyre kort tid, og gjennom kamper i stedet for kompromisser: den første republikk (1919) i Norden med kvinnelig valgrett til Landdagen alt i 1906, med en ekte arbeiderrevolusjon etterfulgt av en regelrett kontrarevolusjon med utenlandsk intervensjon og hvit terror (1918), samt med en relativt selvstendig svensk litteratur, en som så menn fikk grunnlagt den moderne lyrikken i Norden (Södergran og Björling). For ikke å snakke om landets deltakelse i den Annen Verdenskrig som egentlig krigførende nasjon, om enn til slutt på feil side. Finland er altså alene i Norden om å ha deltatt aktivt i alle det moderne Europas grunnleggende begivenheter. Men dette betyr samtidig at dets deltakelse i Norden er mer funksjonell enn sentimental, dvs. at dets dynamiske poltiske kultur når som helst kan ta en helt annen retning, avhengig av hva som skjer i Baltikum, Polen, Russland eller Tyskland.

Arvelandene

Det forholder seg helt annerledes med det skandinaviske krongods, dvs. med post-norrønitetens tre arveland Norge, Sverige og Danmark. Jeg er tilbøyelig til å gi den svenske kulturjournalist Oscar Hemer rett i, at det norske utgjør den eneste formidlerposisjon som er fungibel innen Skandinavia (jfr. Hemers «Farvel til Norden?» i Morgenbladet 16/22 - 12 - 94), ikke minst på grunn av det norske språkets fornuftige oppbygning og fonetiske tydelighet; i alle henseende mindre idiosynkratisk enn dansk eller svensk. For ikke å snakke om nynorsk, hva vi heldigvis ikke trenger, da tilhengerne av nynorsk språkvekkelse alt er bltt elegant hudflettet av Agnar Mykle i romanen Rubicon hvor de identifiseres med regionen Sunnmøre: «Så langt fra å lære folket å tenke stort, så langt fra å gi Norge vinger, har han (sunnmøringen, overs. anm.) tvunget nordmennene ned i et miljø som er trangt, mørkt, fuktig, fattig, kulturløst: han har tvunget Norge ned i noe som granngivelig ligner på en teine, der folket øder sine krefter på en innbyrdeskrig over ords stavemåte; en teine, der nordmennene i mørket kravler rundt på bunnen og biter hverandre som krabber.»

Et tvedelt sinnelag

Nordmennene er gode til å skrive om Norge, så gode at det kan undre en at resonnementenes finhet ikke smittet av på debatten om deltakelsen i den europeiske Union. Nei, landet er sterkt splittet, med en grov politisk kultur: terapeutisk, antropologiserende og smektende, der den burde vært pragmatisk og selvironisk å dømme etter landets gehalt innen dikt og prosa. Og så har Norge, i motsetning til Sverige, enda hatt et ekte postmoderne oppbrudd innen kulturskriveriet (med det Nye Profil-tidsskriftet fra 1984 til -89, og med Nordens betydeligste prosaist: Jan Kjærstad).

Det må finnes en løsning, det må la seg gjøre å få forent Skandinavia ved tusenårsskiftet, og undertonen må være sentimental på et eller annet effektivt og argumenterbart sett; det må være ett sinnelag bak et slikt «multiskandinavisk forsøk», om enn et tvedelt sinnelag…

Coolt og dansk

Nordens forening som utkantregion i Europa kan etter mitt syn bare finne sted på en binær måte, dvs. at det vil komme til å gå et kunstig men derfor også håndterbart skille mellom en nord-atlantisk-nord-skandinavisk-polar antropologisk kultur og en sydvendt, metropoliserende historisk kultur. Den første knyttet til de sårbare økosystemer i Nord, som slik holdes utenfor det frie markeds fortredeligheter og anmasselser. På sin side kan Sør-Norge delta i Unionen, samtidig som f.eks. Jämtland og andre eurouvillige svenske len kan la være, slik som Grønland hele tiden har gjort. Med andre ord: det super-splittede Danske Rike som modell; en i sannhet cool løsning. Og samtidig politisk deilig varm, for det vil koste de to store brodernasjonene mye spetakkel omkring det nasjonale «sammenhold» og dets splittelse, hvilket ikke er noen kunst for et land med Nordatlanteren mellom metropolen og periferien.

Flere sentre

Til gjengjeld kan Oslo, København, Stockholm, Malmö, Bergen, Göteborg og Århus inngå i et kretsløp av byer med Helsinki, Hamburg, Amsterdam, Lille, London og Paris, som kan kjedes til Brüssel, og derved holde Europas kommende regjeringssete i en mer flytende posisjon enn den nåværende, hvor Unions-fellesskapets metropol er klart re-burgundiserende. I et kommende forent Europa må det innlegges flere sentre, flere metropole kjerneområder, så som det mediterrane (Lisboa, Madrid, Roma, Napoli og Athen), det sentraleuropeiske (Praha, Bratislava, Wien, Budapest og Ljubljana), det Rhône-alpinske (Frankfurt-Lyon-Milano), det siste et som tegner til å bli blant hjørnesteinene for en kommende overnasjonal ledelse av den monetære union.

Megaenklaven

Forbindelsene synes således alltid å oppstå av en art nødvendighet, så som politisk fornuft, økonomisk allianse eller historiens treghet. Og det ville også være en slags nødvendighet, nemlig den økologiske, som skulle styre den nordatlantiske-nordskandinaviske megaenklaven, som måtte bli en blanding av et subsidiert reservat, en tankebefordrende ødemark og en markedsfri eurolunge. Sydskandinavia, derimot, vil være uten nødvendighet, uten entydig fellespreg; en kunstig løsning på et meget reelt problem: assimilasjon. Anti-assimilasjon er nemlig ingen nødvendighet. Det ville kanskje tvert om være utmerket på tre-fire generasjoners sikt å få til en «kreolisering» av Danmark-Sverige, selv om en slik løsning i dag virker mer kunstig enn foreningen av Sydskandinavia og den politiske selvstendiggjørelsen av det nordatlantiske-nordskandinaviske økosystem. Begge løsninger, såvel den euro-assimilatoriske som den pan-skandinaviske ligger i tiden, dvs. sprenger nasjonens spenntrøye. Begge er antifundamentalistiske; men det er den siste, den pansydskandinaviske-økologiske splittelsesmodell, som krever den største kollektive viljesanstrengelsen.

Assimilasjonsmodellen

Assimilasjonsmodellen krever toleranse og åpenhet, men så vil skandinavenes berømte utferdstrang nok gjøre resten. Motsatt med den pan-skandinaviske dobbeltløsning: den krever arbeid, den vil nok ha det skandinaviske «sinn» med seg, men ikke lidenskapene (i motsetning til nei-fundamentalistene, som kun har lidenskapen).

Pan-skandinavismen har aldri vært en lidenskap som har kunnet mobilisere, liksom nordismen duger den ikke til krig, men mer til fellessang og øllet tungsinn; en art melankoli uten kollektiv nevrose. Og er ikke dette nettopp den rette erstatningspasjonen overfor Europa - hverken imperialistisk eller defaitistisk, selvhevdende eller selvutslettende, langsiktig eller kortsiktig, altruistisk eller egoistisk?

Den dobbelt-skandinavistiske erstatningspasjonen: en forbilledlig løsning for et apatisk Europa.

Nedkortet og oversatt av Arne Stav

BT:

NORDEN: Ut av nasjonenes spenntrøye?

BOKS:

Carsten Juhl er historiker og leder av Skolen for Kunstteori og -formidling ved Kunstakademiet i København. Sist utgitt: «Den æstetiske fordring», samt J-F Lyotards «Om det sublime» (oversettelse og innledning), begge 1994.

BT:

CARSTEN JUHL


[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]