Ja, vi eier dette landet?

Dette ville også være den helt typiske bekreftelsen av en samlet opposisjons kritikk av Arbeiderpartiet i den senere tid.

Men de innsamlede fakta er av en paleontologisk karakter: Det må jaktes på missing links. For selv om det er slik at Arbeiderpartiet har ønsket seg et valgkampnotat og departementet har laget et, er det ingen som ønsker å stå frem som den som har koblet bestilling og leveranse.

Dette virker umiddelbart pussig. Hvis IKEA står på døren din med et sett møbler, pleier det jo være fordi du har bestilt dem.

Men denne sammenligningen er ikke nødvendigvis så treffende likevel. IKEA er nemlig ikke en omgangsvenn eller i nærheten av kunden hele tiden: Som møbelkunde spiser du ikke lunsj med dem. Det er ingen flytende overganger.

Mellom embetsverket og Arbeiderpartiet er det derimot definitivt flytende overganger. Departementene er ikke akkurat den norske organisasjon med færrest A-medlemmer og -velgere. Trenger en tjenestemann i f. eks. Komunaldepartementet å bli bedt om å støtte Regjeringens politikk?

Eller: Det kan tenkes at embetsverkets folk oppfatter det som legitimt å fremme departementets politikk. Den ligger neppe nærmere, la oss si Carl I. Hagens enn Gro Harlems Brundtlands politikk.

Derfor kan det være å gå i en felle å vinkle og anrette en sak allerede på forhånd: At Arbeiderpartiet misbruker embetsverket må være en eventuell sluttkonklusjon for en dekning, ikke et forutgående prinsipp.

Carl I. Hagen er gretten over den ordbruk departementsansatte verdiger hans parti: Sosialdarwinisme, etc. Selv om departementsansatte ikke er alene om karakterisere Hagens politikk på denne måten, kan man forstå ham. Det er ikke tradisjon for negativt ladet adjektivisme overfor stortingspartier.

Men Hagen får jo samtidig vann på sin mølle, og er neppe misfornøyd med saken generelt.

Han har dessuten sett sakens to mulige sider - og han misliker begge.

For: Skuespilleren bak sir Humphrey i Yes, Minister har nylig gjestet Norge. En samlet offentlighet har jublet over seriens avsløring av at det ikke er politikerne som bruker embetsmennene, men omvendt. Imidlertid er det selvsagt ikke mulig at det kan være slik i Norge?

For Carl I. Hagen er saken enkel: Ett norsk parti står som garantist for at embetsverket skal forbli stort og mektig. Er det rart dette partiet har stor og gjerne uoppfordret støtte i det samme byråkratiet?

Så enkelt er det ikke. Borgerlige regjeringer har aldri klaget på embetsverkets lojalitet og pålitelighet.

På den annen side: Enhver med bakgrunn fra for eksempel samfunnsvitenskapelig fakultet husker medstudenter som fant ut påfallende samtidig at en karrière i departementene og et medlemskap i Arbeiderpartiet var gode ting.

Heller ikke disse innrømmet noen sammenheng.

Den løpende saken vil sannsynligvis koke bort i kålen. Så lenge det ikke er noen vilje til å gjøre en hendelse til en sak, blir det ingen sak. Og det har vært så lite av slik vilje i norsk politikk at man fristes til å gi Gudmund Hernes rett i hans definisjon av den Brundtlandtske parlamentarisme: Regjeringen sitter så lenge Regjeringen vil.

For det er jo påfallende at ingen av de stortingspartiene som prinsipielt (og uforpliktende) protesterte mot Arbeiderpartiets maktarroganse i forrige uke står frem, unntatt Carl I. Hagen.

Det er et faktum at en slik kritikk nå ville vært konkret (og forpliktende). Og det er også et faktum at forpliktende kritikk krever et regjeringsalternativ, hvilket ikke finnes.

Enkelte vil se en sammenheng.

Men opposisjonen vil nok ikke innrømme det.

lm

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 23/06-95, kl. 15.47 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.