[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Gjenbrukspionér

- fra Guggenheim til Astrup Fearnley

Ross Bleckner-utstillingen i Astrup Fearnley Museet gjør bildene tilgjengelig, uten å fremme et spesifikt tema eller noen særlig stilistisk utvikling.

AV SELENE WENDT

Museet har imidlertid snudd dette kuratoriske marerittet til sin favør. Om utstillingen ikke er uten problemer, er opphengingen i det minste beundringsverdig. Dette veier opp for fraværet av enkelte hovedverk, som ikke er kommet delvis på grunn av størrelsens begrensninger eller motvilje mot utlån. Det positive er at malerier som nærmest var usynlige i årets Guggenheim-utstilling nå kommer til sin rett i Astrup Fearnley Museet.

Utstillingen består av 25 oljemalerier og en akvarell/gouache. Selv om det ikke finnes noen teoretisk intensjon bak utstillingen, gir utvalget et godt innblikk i Ross Bleckners ulike stilarter. På godt og vondt er alt fra raffinert minimalisme til det helt overdådige tatt med. Hele underetasjen er tatt i bruk med rikelig veggplass mellom hvert bilde. I motsetning til Guggenheim-mønstringen, der stilistiske likheter dikterte opphengingen, er bildene her like gjerne satt opp etter kontraster. Dette er en utmerket måte å takle kontinuitets-problemene på, fordi Bleckners billedspråk stadig veksler mellom det abstrakte og det figurative.

Minimalisme

Falling Birds (1994) er blant utstillingens perler. Det retter oppmerksomheten på Ross Bleckners karakteristiske forening av minimalisme og figurasjon. Lyse fugler på metall-grå bakgrunn synes å være i bevegelse nedover, et inntrykk som er oppnådd med diffuse fargefelter som omfavner hver fugl. At maleriet henger helt for seg selv i den luftigste delen av lokalet, gjør sitt til å understreke innholdet. Nemlig fuglenes arketypiske frihet som symbol for menneskets søken etter spirituell selvstendighet.

Dome, (1992) er representativ for Bleckners mer reduktive abstraksjon. Motivet er preget av både minimalisme og Op-Art, men er ikke bare av formell interesse. Og mens tittelen røper interesse for det arkitektoniske, er det likevel noe organisk ved bildet. Strukturelle aspekter er egentlig av mindre interesse enn de mulige metafysiske betydningene. Motivet kunne like godt forestille stjerner i himmelen, et botanisk studium eller et buddhistisk meditasjonsobjekt. Om man blikket festes for lenge begynner prikkene å flimre for øynene. Går man til Untitled (1981), oppleves flimringen enda sterkere. Her dreier det seg om Bleckners kjente stripe-motiv, eller Neo-Op. Den romslige plasseringen gjør det faktisk mulig å nyte arbeidet uten å bli helt svimmel. Den dempede fargepaletten, med loddrette striper malt over med diffuse, nærmest transparente fargefelter, minner om Unknown Quantities of Light-serien (1987-88), som dessverre ikke er med i denne mønstringen.

Også mindre interessante verker blir mer spennende i kraft av plasseringen. One Day Fever (1986) viser Bleckners mer figurative retning, uten at det glir ut i kitsch. Det er en dekorativ så vel som gripende kommentar til AIDS, død og tomhet. Maleriet henger sammen med Fallen Summer (1988), et arbeid som ellers kanskje ville blitt oppfattet som rent dekorativt, og innholdsmessig tomt. Fordi det henger ved siden av One Day Fever kommer betydningen bedre frem; man ser plutselig at det dreier seg om død fremfor et banalt motiv om skiftende sesonger.

AIDS

Opphengingen av Throbbing Hearts (1994) og Family Plot (1995) er klart basert på stilistiske kontraster. Mens Throbbing Hearts viser spor av minimalisme og Op-Art, minner Family Plot om Monets NymphŽas malerier. Hele komposisjonen er dekket av blomster, med tre gravstener der dødsdatoer for tre kommende generasjoner allerede er inngravert. Subjektivt som motivet er, kan det også tolkes som et symbol på dødstrusselen knyttet til AIDS. Vel å merke er det her ikke snakk om friske vårblomster, men overgrodde og visne planter. Throbbing Hearts er diametralt motsatt, et minimalt Neo-Op bilde. Røde prikker flimrer på den duegrå underflaten, like fullt av liv som det andre er tomt for det.

Som nevnt i en tidligere artikkel (Morgenbladet, 31.03.95), er Ross Bleckner kanskje på sitt beste der duse farger, geometriske elementer og lyseffekter er forenet i et raffinert, minimalt uttrykk. Derfor er det beklagelig at hovedverk i denne genren som for eksempel Unknown Quantities of Light (1987-88) eller ytterligere malerier fra Architecture of the Sky- serien ikke kunne vises. Men rett skal være rett, museet har arrangert en tankevekkende utstilling som burde øke interessen for Ross Bleckner her til lands.

BT:

BLECKNER: One Day Fever, (1986), en kommentar til AIDS, død og tomhet.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 23/06-95, kl. 15.47 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.