Keiserrike og sosialisme - en reise til Tysklands hjerte

Ikke langt fra motorveien Kiel - Hannover - Kassel, en strekning som også mange nordmenn velger på vei mot Syd- Tyskland, finner man i Thüringen to severdigheter nesten like ved siden av hverandre. På en arkitektonisk uvanlig og meget inntrykksfull måte gir disse to uttrykk for tysk historie og nåtid: Kyffhäuser- monumentet og bondekrigs- panoramaet i Bad Frankenhausen.

AV GERHARD TRAPP

På det høyeste punktet på Kyffhäuser ligger Keiser Wilhelmmonumentet med en herlig utsikt innover i Thüringen og over mot Harz. Men selve bygningen og dens historiske bakgrunn er viktigere.

Kyffhäuser- sagnet går tilbake til førkristen, germansk tid. Wotan og Donar, den hvitskjeggede og den rødskjeggede gud, skal være bergtatt her. Det 13. århundre tar opp igjen denne myten. Nå er det keiser Fredrik I, kalt Barbarossa (rødskjegg) eller, ifølge en annen tolkning, hans etterfølger keiser Fredrik II, Staufer- dynastiets siste store hersker, som har fått sitt hvilested i Kyffhäuser.

Det tysk- romerske imperiets to siste Staufer- keisere (Fredrik II. døde i 1250) var høyt ansett i Tyskland. Med deres død ble det satt sluttstrek for en politisk sentralmakt i Europa. Denne ble avløst av en rekke regionale fyrster, som ofte var fiendtlig innstilt til hverandre. Denne «keiserløse, skrekkelige tid» trakk stadig med seg krig og elendighet for befolkningen. Det er derfor ikke så merkelig at folketroen ville ha det til at de gamle, gode keiserne levde videre i Kyffhäuser - helt til deres oppstandelsesdag kom og de skulle forløse det lidende tyske folk. Denne dag var ifølge folketroen kommet når ravnene ikke lenger kretser rundt fjellet. Ravnene var de partikularistiske fyrstene. Over 600 år må Staufer- keiseren vente på gjenopprettelsen av Det gamle rike - når skjegget hans har vokst inn i bordet han sitter ved.

Nå nemlig, etter krigen og seieren over Frankrike i 1870/71 stiliserer det preussiske Hohenzollern- dynastiet under keiser Wilhelm I. seg til Staufer- keisernes legitime etterfølger og grunnlegger i Versailles 1917 det 2. tyske keiserdømme med Bismarck som rikskansler.

Historisk sett var denne sammenknytningen helt vill og uholdbar - ideen om det middelalderlige keiserdømme var i det 19. århundre fullstendig antikvert og ubrukelig som modell for en moderne statsdannelse, ikke minst siden Preussen hadde tatt ledelsen over de sydtyske statene og Østerrike ved hjelp av våpenmakt. Fra den tyske samlingen i 1871 til katastrofen i den første verdenskrigen er vi vitne til en gigantisk iscenesettelse av preussisk- imperial og imperialistisk politikk, preget av en anakronisme som neppe noengang kan bli verre.

Innenfor arkitekturen settes det over hele det tyske området opp kolossale politiske propaganda- monumenter, f. eks. Völkerschlachtmonumentet ved Leipzig, Niederwald- monumentet ved Bingen ved Rhinen - og altså Keiser Wilhelm- monumentet på Kyffhäuser.

Bruno Schmitz bygget det i årene 1890- 96. Det er et mektig tårn med en keiserkrone som rager opp over landet på toppen av Kyffhäuser. Som så mange andre keiser- og Bismarck- tårn representerer det byggherrens politiske vilje, en vilje som «streber oppover, mot lyset». Tårnets funksjon er ikke egentlig å være utsiktspunkt, det skal symbolisere statsmakt, forsvarsberedskap og fremsyn. Det reiser seg ikke lett og slankt, men massivt og selvhevdende mens det forynges oppover som en pyramide, og står på en bred, tillitvekkende sokkel. Den preussiske stat stiller seg til skue på et solid fundament, båret av folkets brede vilje, på sin vei oppover i rekken av datidens stormakter: et politisk ikon.

Det andre byggelementet, hulen, gir hele anlegget «dybde», både i tid og rom - også dette er typisk for monumentarkitekturen rundt århundreskiftet. Et lavereliggende steinbrudd, hvor den grove, rødlige sandsteinen til tårnbygget også ble hentet, er omgitt av en åpen buehall med mektige rundpillarer, som synes å være sunket ned i jorden. Denne klippegården symboliserer Staufer- keisernes underjordiske slott. Der det tidligere steinbruddets ubearbeidede klipper går over i tårnets første sokkeltrinn, finner vi en skulptur av Barbarossa eller Fredrik II, sittende med bølgende skjegg og keiserkrone i den sentrale buenisjen under østsiden av tårnet. Han vokser liksom frem av steingrunnen.

Det ligger i konseptets logikk at ingen annen enn keiser Wilhelm I., ca. ti meter høyere oppe, midt i tårnveggens østakse, liksom rir majestetisk ut av veggen på en krigshest, mot den oppgående sol.

Det klippegårdens moderlig- mystiske hule har gitt løfte om, at keiserriket skal forløses og komme tilbake, virkeliggjør det mandig ragende tårnet med den preussiske keiser, som besluttsomt viser veien. Også inne i tårnet er det en «hule», et rom som skulle ha en sakral aura. Det ble brukt, og brukes nå igjen av veteranforeninger fra hele Tyskland, foreninger som med flagg og kranser minnes de falne fra tidligere kriger. Død og grav, men også unnfangelse og fødsel, faller semi-logisk sammen i «hulen».

Det er sjelden, om ikke enestående i Tyskland, at et minnesmerke på en så inntrykksfull måte synliggjør dybdepsykologiske erkjennelser og nasjonal ideologi på samme tid: Opp av mytens kollektivt ubevisste, senket ned i moder jords hule, stiger fallisk ragende og triumferende faderkeiseren og fører sitt folk ut av halvmørket mot lyset.

Dette budskap ble så absolutt forstått av samtiden, ikke bare fordi ravnene plutselig var forsvunnet - sannsynligvis på grunn av støyen fra byggeplassen. I en skildring fra århundreskiftet heter det: «I nød og jammer, alltid var det tyske folks øyne rettet mot Kyffhäuser. Helt til den store time kom. Til kolonnene av tyske krigere trengte over Rhinen, for nå med dødsforakt å skride fra slag til slag, fra seier til seier. Da ble det store tyske fedreland igjen enig, da hentet det igjen sin keiser. Med ærefrykt hilser man på Kyffhäuser nå keiser Hvitskjeggs velkjente skikkelse». («Hvitskjegg» står for Wilhelm I. og henspiller på keiser «Rødskjegg» (Barbarossa) i klippegården på Kyffhäuser).

Dette monumentet, tungt ladet med preussisk- nasjonale myter, som bare kunne sidestilles med Tannenberg- monumentet i øst- Preussen ( bygget i 1927, men eksisterer ikke lenger), kom seg uskadd gjennom alle krigbegivenheter og politiske forandringer i Tyskland. Etter keiserrikets sammenbrudd i 1918 fortsatte Kyffhäuser å være åndelig hjemsted og samlingspunkt for alle slags nasjonalkonservative krefter som var i opposisjon til Weimar- republikken. Etter 1933 var det en ren selvfølge at Hitler trakk monumentet inn i sin ideologi, som nå jo skulle grunnlegge det «tusenårige rike», som myten hadde gitt løfte om.

Da krigen var slutt i mai 1945, ble Kyffhäuser liggende innenfor det sovjetiske okkupasjonssonens maktområde, senere Den tyske demokratiske republikk (DDR). Til tross for DDR- regjeringens ordre om å rive «vitnesbyrd om preussiske, militaristiske eller storkapitalistiske maktstrukturer» ble Kyffhäuser, i likhet med en rekke andre arkiktoniske monumenter, stående urørt. I begynnelsen av 60- årene, da DDR var opptatt av å bygge opp sin egen nasjonale tradisjonslinje, ble monumentet gjort til et instrument innenfor det sosialistiske historiesyn. Billedhuggeren Martin Wetzel laget et relieff i flere deler over temaet «revolusjonære tradisjoner», som man satte opp i hallen. Med dette ville man skape en motvekt mot monumentets reaksjonære karakter.

Store arrangementer på «tyskernes magiske fjell» ble det slutt på, Kyffhäuser falt snarere i en tornerosesøvn og ravnene - eller er det kanskje bare kråker? - innfant seg igjen.

Uavhengig av alle historiske omvurderinger - også idag ser det gjenforenede Tyskland monumentet som et symbol på tysk enhet - utøver det en sterk fascinasjon på alle som besøker det.

Bare ca. 5 km syd for Kyffhäuser, ovenfor Bad Frankenhausen, banker denne regionens andre hjertekammer, nå i skikkelse av en 28 meter høy hall/hule med en diameter på 43 meter. Her finner vi en kjempemessig rundt bygning, som huser bondekrigspanoramaet til den i de siste 20 årene svært kjente maleren Werner Tübke.

Denne maleren og grafikeren fra Leipzig er født i 1929. Han er meget produktiv og har særlig skaffet seg et navn ved hjelp av sine historiske fremstillinger i stort format. Hans verker er nå å finne i en rekke museer over hele verden. Tübke maler realistisk i detaljen, men med absolutt surrealistiske effekter i det samlede uttrykk. Kunstneren stiller seg bevisst inn i det europeiske historiemaleriets tradisjon. Fra denne siterer han uopphørlig på en både kreativ og fremmedgjørende måte og utnytter de muligheter som ligger i den, til sine egne formål. Ved å bygge videre på denne store tradisjon skaper Tübke en slags ny klassisisme, et subjektivt og eklektisistisk maleri på høyt nivå, et maleri som inntar en heller konservativ posisjon sammenlignet med andre retninger innenfor våre dagers malerkunst. Hans kunst søker hverken eksperimentet eller provokasjone som mål i seg selv og bedriver heller ingen individualistisk navlebeskuelse.

I 1973 besluttet regjeringen i DDR å reise panoramabygningen ved foten av Kyffhäuser- fjellet ved Bad Frankenhausen. Dette stedet ble valgt fordi en opprørsk bondehær på over 8000 mann ble meiet ned her i mai 1525 av tropper fra forskjellige tyske fyrstedømmer - noe som betydde slutten på den sosialrevolusjonære bondebevegelsen.

Bondehærens anfører var teologen og reformatoren Thomas Müntzer, en samtidig av Luther, men som på grunn av sine radikal- demokratiske krav snart kom i opposisjon til denne. Fyrstenes verdslige herredømme var for Müntzer, i motsetning til Luther, ikke gudevillet og måtte bekjempes med makt. Müntzer, som var født rundt 1486, ble henrettet av seierherrene den 27. mai 1525.

I sitt behov for historisk legitimering av sitt eget regime grep partiorganene i SED denne anledningen til å gjøre demonstrativt bruk av historiske begivenheter til eget formål. Nå, i 1973, var det slutt på de stadige nederlag for sosiale revolusjoner i tysk historie, med opprettelsen av arbeider- og bondestaten var revolusjonen definitivt gjennomført. Slik så det iallfall ut for oppdragsgiverne.

Om Wilhelm I. på Kyffhäuser like ved lovet oppfyllelsen av den gamle myten om det forente tyske keiserrike, fikk bondekrigspanoramaet 100 år senere den samme oppgave bare med annet fortegn. Begge ganger manifesterer politisk ideologi seg i arkitektoniske monstre. Ble Barbarossa/Wilhelm I. hyllet oppe på fjellet, hylles nå Thomas Müntzer/Erich Honecker ved foten av det. Man kan tenke seg at panoramahallen skulle stå som et kontrapunkt til Kyffhäuser- monumentet, som jo var blitt et temmelig ufordøyelig relikt for DDRs kulturpolitikk.

I 1976 gir DDRs kulturminister Werner Tübke i oppdrag å skape monumentalbildet. I løpet av de neste fem år samler og velger Tübke ut materialet og lager i 1981 sammen med en stor stab av medarbeidere en modell av hele panoramaet i målestokk 1: 10, en modell som dermed målte hele 139 x 1180 cm! Bildet, som er malt på tre i en blandingsteknikk, fikk tittelen «Tidlig borgerlig revolusjon i Tyskland» og ble vist på DDRs 9. kunstutstilling i Dresden i 1982. Samme år ble det kjempemessige lerretet, som var spesialprodusert i Sovjetunionen, opphengt og grunnet av russiske fagfolk. I 1983 begynner man å male på den 1722 kvadratmeter store flaten, et arbeid som pågår i fire år. Werner Tübke, som selv maler ca. 2/3 av den samlede flaten, blir hjulpet av et team av andre malere. Den 14. september 1989 blir bygningen med bondekrigspanoramaet omsider offisielt åpnet.

Om de politiske oppdragsgiverne noengang hadde ventet seg å få et kunstverk som entydig kunne brukes til deres formål, ble dette ønske på ingen måte oppfylt. Tübkes temperament og kunstneriske kreativitet tvang frem andre løsninger. Dette skapte spenninger i forholdet til de statlige oppdragsgiverne, men Tübkes internasjonale renommé beskyttet ham i stor utstrekning mot innblanding fra myndighetenes side. Oppdraget gjorde seg selvstendig under hendene på den selvbevisste kunstneren, og måtte aksepteres av oppdragsgiverne slik det nå engang utviklet seg.

Vi skal ikke her gjøre noe forsøk på å beskrive det monumentale bildet i detalj. Tübke selv taler om en «metaforisk tolkning av en hel epoke», andre har sett det som et «pandemonium over menneskelige lidenskaper». Humanismens og reformasjonens epoke blir trukket inn i den bibelske overlevering, men sett med våre dagers øyne. Alle slags lidelseserfaringer fra tidligere århundrer i Europa, om de stammet fra religiøse, sosiale eller politiske kilder, er gått inn i verket. Med utallige henspillinger, symboler og billedsitater, også fra historiske figurer, omringer og overvelder denne billedkatedral den besøkende idet han trer inn. Han føler seg til å begynne med fortapt i et multiperspektivisk verdenslandskap med stadig skiftende skuesplasser og epoker. Etter en tid deler imidlertid den enorme scenen seg opp i vertikale og horisontale blikkakser, i de enkelte delenes dynamiske eller retarderende bevegelser, i opplevelsessoner som går over i hverandre, og betrakteren blir klar over komposisjonens billedregi og struktur. I panoramaets «sentrum», midt imot en når man kommer inn, står Thomas Müntzer. Ingen helt fra den tidlige borgerlige revolusjon, men en fortvilet mann som holder opprørsfanen senket. Han aner allerede utgangen på slaget, har begravet sine håp og ser sin egen død.

Også denne hallen er en hule, en hule som den besøkende går inn i over en trapp. Det er mer som å stige opp i et innviet rom som lukker seg helt fra utenverdenen - sikkert bevisst planlagt fra arkitektens side. Panoramaet opplyses bare av kunstig lys, slik at det oppstår en atmosfære som må plasseres et sted mellom kino og katedral.

Det som var ment å være en billedlig fremstilling av myten om sosial rettferdighet og humanitet, demonteres av Tübke. Men selv denne fremstilling, der alle politiske legender fortelles til sin bitre slutt og som gjendriver enhver ideologisk apologi, selv dette bevegende arbeidet skaffer seg en egen autentisk aura. Det demonterer myten, men tar den på alvor uten å forminske den. Museet blir til mausoleum. Men mytens død er samtidig fødsel i den kunstnerisk- kreative skaperakt.

Og hvilken utrolig historiens ironi: Åpningen av bygningen den 14. september 1989 faller sammen med slutten på den stat som den skulle glorifisere. Tre dager før hadde jernteppet mellom Ungarn og Østerrike revnet, DDRs indre sammenbrudd lot seg ikke lenger stanse. Posthum forstening av en statsideologi, som riktignok, som vi så, under kunstnerens hånd for lengst hadde forlatt veien mot dette målet.

Det finnes vel ikke noe annet sted hvor den tyske fortidens antagonismer og parallelliteter blir så tydelige som her.

Gerhard Trapp er instituttleder ved Goethe- Institut, Oslo

1.BAD FRANKENHAUSEN: Tübkes «Tidlig borgerlig revolusjon i Tyskland» (utsnitt). Merk Müntzer, Luther og Dürer.

2. BAD FRANKENHAUSEN: Panoramabygget.

3.KYFFHÄUSER: Fredrik

4.KYFFHÄUSER: Wilhelm

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 23/06-95, kl. 15.47 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.