Homofil glede og sorg

Menn danser '95 er dans og politisk påstand.

LIAO RAN

Siden alle områder deler felles historiske og sosiale fordommer overfor homofile, vil man finne ut at homofile har forskjellige måter å tilnærme seg sine problemer på. Homoseksuelle i USA for eksempel, later til å konsentrere seg om homoseksuell subkultur og militante aksjoner, mens homofile i Norge er mer politiserte og mindre adskilt fra andre i samfunnet. Menn danser '95, som en del av de ekstravagante Skeive dager som finner sted i Oslo i denne uken, er en slik uttalt politisk påstand.

Det man har følt mest nødvendig å fokusere på i årets Menn danser, er på den ene siden truselen fra AIDS, og på den andre siden å gjøre det norske samfunnet mer oppmerksom på homofile kunstnere som har oppnådd berømmelse for sitt virke. Menn danser '95 er et gjensyn med fem homofile koreografers produksjoner, hvor man kan se hvordan de har reflektert over det spesielle ved deres sosiale status, deres problemer ved å tilegne seg en tilsvarende bisarr måte å se verden på som de som tar heteroseksualitet for gitt som det eneste naturlige og normale.

Med den fiendtligheten som uttrykkes av religionen, medisinen, loverket, og samfunnets holdning til homoseksualitet, lider mange homoseksuelle av en sterk skyldfølelse, de tør ikke ytre sine seksuell preferanser offentlig. På denne måten kan Øyvind Jørgensens Svanesang best sees som en elegant dissekering av homofile menns begjær og skyldfølelse, behov og avvisning. Når man ser dette stykket er det lett å se at Jørgensen, utdannet ved Martha Graham School, han fremviser en evne for tematisk materiale realisert i en dansestil preget av sensivitet for emosjonelle nyanser. I denne produksjonen spilles Tsjaikovskijs besynderlig poetiske Svane og Stravinskijs mytoheroiske ildfugler som en visuelt og musikalsk vibrerende kjærlighetslegende, dirrende av homoerotikk.

Dypt influert av de eleverte kvalitetene ved Martha Grahams moderne dans, med sin vektlegging på bevegelse, og med en personlig lidenskap for drama, har Jørgensens arbeid med dans vært preget av en distinkt visuell smak og en livlig sans for det vigorøse. Hans koreografi er lyrisk og dramatisk, den realiserer i bevegelse hver følelse og tanke hos karakterene. Den vellystige duetten med magikeren og den unge svanen, og ildfuglens solo, var fremragende seksjoner i hans forestilling. Kampen mellom magikeren og svanen er også en kommentar til begjæret og avvisningen, mens Maris Sveilis solo viser en mer avrundet lyrisk og robust kvalitet, og later til å sive ut av musikken. Svanesangen er personifiseringen av en poetisk visjon.

Fordi homoseksualiet er stigmatisert oppførsel, og fordi homoseksuelle for det meste vanskelig lar seg identifisere, er få individer villige til å ytre sine seksuelle preferanser offentlig. Selv om homoseksuelle tradisjonelt har møtt mange av de samme problemene som farvede, kvinner og andre minoritetsgrupper i samfunnet som ble nektet like muligheter til deltagelse, så har de også spesielle problemer som har mer å gjøre med bekymring for eksponering og å komme de forventede reaksjoner i forkjøpet, enn med homoseksualiteten som sådan. En slik motsetningsmentalitet er levende avtegnet i Kjos og Sollis produksjon: To til…'Nok en iscenesettelse'.

Opprinnelig inspirert av Kjos og Sollis observasjoner av homofile menn på seksuelt ladede møteplasser, som homosaunaer og bestemte hang-outs, fremføres To til…'Nok en iscenesettelse' på en helt tom scene i Black Box Teater - Kjos og Sollis produksjon tar publikum med på en opplevelsesutvidende reise gjennom et limbo av skjult sex mellom menn for å nedskrive et liv de på utsiden av dets grenser knapt kan forestille seg. På scenen benytter de fem mannlige utøverne minimalt med utstyr for å antyde en rekke forskjellige settings - en sauna, eller en skog - men det er gjennom mønstrene og intensiteten i deres fysiske handlinger at vi oppdager det mangfold av homofile miljøer hvor det hele finner sted.

Kjos og Solli mislykkes aldri med å tilfredsstille forventningene hos den som går og ser danseforestillinger. Ved å styre unna en lineær historie til fordel for en kjede interaktive men uavhengige episoder, presenterer de sitt publikum for en strippet, knokkellignende teaterstil; fokus befinner seg ikke i historien, men i følelsen eller «the image», i rask/sakte, stopp/start-rammene til en samling sammenkomster med åpen slutt. Disse varierer fra de dypt rørende - en elsker som dør av AIDS - til de søtt underholdende: en kort, med-buksa-nede, etter-dusjen håndkledans for tre menn.

Kjos og Sollis dramatiske arbeid skiller seg ut ved hvordan de med klarhet fanger emosjonelle tilstander og maner frem sinnsstemninger. Kombinasjonen av dansere, skuespillere, dukker sammen med lyd/musikk og lysdesign skaper en levende teatralskhet ved hjelp av forskjellige redskaper. Det som imidlertid mangler i Kjos og Sollis koreografi er, slik jeg ser det, at de forsøker å «fortelle» for mye på en eksplisitt måte, mens de neglisjerer at dans i seg selv er bevegelse og modellering.

Gitt at deres liv som homofile forestilles å være anomaliske, selvmotsigende, obskøne og fulle av besettelse, velger noen homofile koreografer å benytte paradoksale talemåter, både for å reflektere over hvordan de blir sett på, og for å prege deres egen mer presise logikk på verden. De anstrenger seg for å gjøre noe fornuftig ut av konflikten mellom de negative versjonene av våre liv og våre egne mer positive versjoner. I denne Menn Danser tilbyr Arne Johan Hegdahl en ny solo for seg selv: Mann uten tittel.

Og Terje Tjøme Mossige har en duett: I Rødt. Jeg skjelner i Hegdahls arbeid en opptatthet av å eksponere den emosjonelle underteksten i musikksekvenser eller situasjoner, noe som gjør at han ofte må kjempe med en strøm av bevissthet. Resultatet kan virke morsomt fordi han er vågal, men det kan også være grasiøst. Uansett, det denne dansen virkelig dreier seg om er noe mer seriøst og varig; livet som homofil kunstner, hans ensomhet og de indre konfliktene. I brorparten av tilfellene lykkes Hegdahl med å realisere potensialet i en situasjon i stedet for å skape dans ut av en rigorøst personlig referanseramme. Hans beste arbeid har vært det som omhandler regler og innretninger som kan brytes, men ofte på bekostning av en del emosjonelle vanskeligheter.

I I Rødt forsøker Mossige å skape en kraftfull dans på dens egne premisser, ikke kun som spektakulær underholdning. For å oppnå dette bruker han hopp og sprett for å fremkalle en sprek skapning og å komme under overflaten til handlinger og oppførsel for å vise «hvorfor» like mye som «hva». I dette stykket prøver Mossige å utfolde en stil preget av sterk musikalitet, rytmesans og en original tilnærming til bevegelse.

Mens AIDS-spøkelset idag herjer verden, kunne det ha vært interessant å se hvordan homofile menn forholder seg til dette. Odd Johan Fritzøe presenterete et sterkt og personlig vitnesbyrd om temaet AIDS og død ved den formen han hadde gitt dansen ut i fra sin forståelse, noe som gav den emosjonell styrke. Mann i Fall er et intenst menneskelig portrett av smerte og tap hvor homofile menn sørger over tapet av venner som har dødd av AIDS. Begravelsesstemningen og konflikten mellom ønsket om liv og frykten for døden i en epoke med AIDS, som truer alle mennesker og homokulturen spesielt, utforskes og berettes inngående med en nesten romanlignede intensitet, noe som gir en kontrast som hjelper til å poengtere koreografisk følelsen av smerte og personlig tap. Under deres kamp for borgerrettigheter på 60-tallet, kom mange homofile ut av skapet og sa offentlig: «glad to be gay». Men tretti år etterpå når skyggen av AIDS innhyller mennesket, har det frimodige utsagnet blitt forandret til: « the glad and sorrow to be gay!».

Oversatt fra engelsk av Kjetil Korslund

Menn danser Div. koreografer Skeive dager '95 Black Box

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 23/06-95, kl. 15.47 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.