I kjærleikens hus trenger du alle fem sanser. Denne 36 minutters dokumentarfilm på Beta SP fra Høgskulen i Volda bør berolige alle som bekymrer seg over norsk filmproduksjon. Stedet er «Koka» og det handler om slakteavfall, moderne industri og menneskene oppi det hele!
Den praktiske politikken overlates likevel til byråkratene (maskinmenneskene som ikke gav meg produksjonsstøtte), i sterk kontrast til alle de virkelige humanister: kunstnerne. Men det er en ting alle våre problembarn og ofre aldri kan få del i: Godheten til kunstnere som tross alt tenker på andre enn seg selv når de mottar n av femti? hundre? nok til alle? utmerkelser for fremragende arbeide. Nå over til noe helt annet:
I kjærleikens hus er en film som behandler favorittmaterien nevnt ovenfor: Det er «Ringstads Farming» på Sunnmøre hvor slakteavfall omdannes til mat for nye husdyr. Ingen vemodig gravplass, men et anlegg hvor organisk og stinkende materie resirkuleres. Ubehagelig, helsefarlig og arbeidsplass for Per, Rune, Odd og Odd. Så føler de seg vel apatiske? Er de sliterne som gjør skittjobben for oss andre? Er vi vitne til en tragedie hvor mennesker blir ødelagt av å eksekvere samfunnets manglende respekt for det som lever i naturen?
Nei, ikke helt. Margreth Olin Mykløens film viser restene av det industrielle samfunnets rasjonalitet og tilhørende fremmedgjøring omdannet til en arbeidsplass hvor menneskene og nedbrytningen av den organiske materien går i magisk syntese. De fire ansatte forteller om arbeidet med infernalske historier fra bedriftens liv og levnet. Vissheten om at utenforstående forholder seg til stedet med nysgjerrighet og ubehag gjør at de bruker sin mulighet, denne filmens mulighet, til å fortelle oss at dette er en jobb som er nødvendig og en arbeidsplass de setter pris på. Deres grove humor synliggjør deres tilpasningsevne uten å dekke over deres reelle innsikt i hva som foregår, og ikke minst hva er naturlig for oss andre å tenke og mene om et slikt sted. Regissør Mykløen fortalte etter visningen at fuktigheten og gassene i bedriften gav store problemer med kamerautstyret. Hvilke konsekvenser burde det ikke så ha for de menneskene som arbeider der hver dag?
Maskinparken er produsert av Krupp, et konsern som drev unik grunnforskning under krigen. Dette gir ubehagelige assosiasjoner som kunne ha banalisert og ødelagt denne filmen i hendene på en annen filmskaper. Men I kjærleikens hus finnes det ikke lydpålegg med ekstra maskinstøy, dyregråt og hjerteslag. Dyrelikene og deres dekomponering på vei til nye dyr - som fr - har en estetisk dimensjon som Mykløen ikke dekker over. Hun har i stedet valgt å fokusere på den, og oppnår derved det sjeldne all kunst higer etter: Overskridelsen.
Filmen sier ikke først og fremst noe - den er, blir og forandrer seg. Vakker, saktmodig musikk akkompagner bildene av materie som en gang var levende. Betyr det at Mykløen har en pervers sans for humor og provokasjon? Noen vil mene det, men de bør gå hjem og se seg selv i speilet. Hvorfor kan man ikke heller tolke musikken som en klagesang? Selv om den altså mangler vers og refreng.
Per, Rune, Odd og Odd har hodeklokkeradioer. Musikk og nyhetsmeldinger utenfra komplementerer stank og den høyst visuelle makuleringen av dyreavfallet. Nyhetsmeldingene viser «Koka» i en større sammenheng; «Love is in the air», luftgitar og gospelballett viser «Koka» som et sted hvor det går an å være menneskelig og at det finnes få steder hvor det er viktigere.
Morgenbladet vil beklage at denne filmen ikke fikk noen utmerkelse i Grimstad. Det blir likevel uvesentlig i forhold til at den nå eksisterer. I kjærleikens hus er det plass til flere.
BT:
I kjærleikens hus
Regi: Margreth Olin Mykløen
Høgskulen i Volda, Dokumentarfilmlinja 1994
RUNE: Har verdens farligste kopp, aldri har den vært vasket. Kollega: «Det er russisk rulett på kjøkkenet. Ta feil kopp og mist leppene».
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]