Gullfisk og selvmord

Kan hende er det urettferdig ovenfor filmskaperene, men den eneste måten å skrive om en neve kortfilmer og mer enn det, er å sette dem i forhold til hverandre.

KJETIL KORSLUND & BJØRN GABRIELSEN

*

Korte notater, regissert av Nour-Eddine Lakhmari var således den ultimate kortfilm i år, da dens tre sekvenser knyttes sammen av nærbilder av gullfisker, og det hele avsluttes med en løkke hengt fra taket. Korte notater er også uten tvil en av årets mest profesjonelle filmer i sitt uttrykk, og den ble tildelt Dolby-juryens pris for beste lyd. Nesten like imponerende som skuespillerprestasjonene og filmingen var den sublime skildringen av norsk innredning - tilskueren blir her vitne til den kvintessensielle ungkarsleilighet, det ultimate jappekontor og det endelige patrisierstue. Lakhmari fortjener utvilsomt et bredere publikum enn festivaltravere.

*

En annen trend i år er juryens høye vurdering av animasjonsfilmer, hvorav hele tre ble tildelt priser. Meget velfortjent ble Pjotr Sapegin tildelt Grimstad kommunes Terje Vigen-pris for sin gjenfortelling av folkeeventyret Katten Mons. Den er laget i flat plastelina - en teknikk som ligger mellom tegnefilm og tre-dimensjonal leire-animasjon slik man kjenner fra for eksempel Nick Parks De gale buksene. Teknikkens styrker og begrensninger er utnyttet på et meget underfundig og underholdende vis. Ifølge regissøren selv er filmen et forsøk på å realisere hans drøm om å vises på Barne-TV, så det gjenstår å se om NRK kjenner sin besøkelsestid. Festivaljuryens «hederlige omtale» ble tildelt Runi Langum for den meditative og mildt abstrakte Leikr. «Hederlig omtale» fikk også trespannet Kajsa Næss, Lise Fearnley og Liv Berit Helland for Skummelt, en dramatisk beretning om en heftig romanse mellom en oppvaskklut og en Zalo-flaske. Utvilsomt en film som har vasket seg. I den mer eteriske enden av tunnelen finner vi Laila Rakvågs animasjonsfilm Sirkel. En grasiøs overflate og et gjennomarbeidet lydspor falt med et klask ned i kategorien innhold: En fugl svever over og registerer våre miljøødeleggelser. Når den til slutt drukner i oljesøl, fødes samtidig et barn og vi ser gjenskinnet av en hvit fugl i pupillene. Ansvar med en touch reinkarnasjon? Sannelig er kunstens vei tornefull.

*

Når det gjelder ren eksperimentfilm, var det i år klarere enn noensinne at man bør lage et eget sideprogram for disse, som ofte er rene skoleøvelser og ikke ment som noe annet. Virkelig ille blir det når eleven prøver å være symbolsk og dyp i leksene sine. Faktori og Verk er faretruende eksempler på pompøsitet og hermetikk-poesi.

- BILDE -

Prosessor av Jan Otto Ertesvåg var et positivt unntak. Først etableres det vanlige grovkornete videosurret til et støyende soundtrack, som straks oppheves av linjer som bryter og projeksjoner som tilskueren ikke umiddelbart greier å plassere. Filmen lykkes altså tilsynelatende i noe som snart av flere grunner vil være oppgitt: en videre søken etter genuint nytt filmspråk. Sensorium (ikke skolefilm) av Kenneth Korstad Langås var en oppvisning i hvordan nyere computerteknologi kan brukes til å forvirre og fornye sanseapparatet til publikum. Ekstreme nærbilder av hud og sanseorganser er dratt ut til et landskap som virker helt utilgjengelig. Man tenker umiddelbart MTV når det gjelder spørsmålet om hva man skal bruke dette til. Det er ikke til forkleinelse for noen av partene.

- BILDE -

Et av de mer kuriøse forbindelser mellom noen av årets kortfilmer er tilstedeværelsen til Hilde Heier. Hun spiller i tre av dem og har regissert en fjerde. Hennes film Fifi er frisk i anslaget, skildrer akkumulasjonen av frustrasjon hos en kvinnelig frisør. Men den taper seg på at sluttpoenget avsløres for tidlig, og derved får spenningskurven en utilfredsstillende kollaps. Som skuespiller gjorde Heier sin mest groteske rolle i Evald Otterstads Terrengløpet, som moren til en elleve år gammel gutt onkelen gjerne vil se som et stort løpstalent. Den groteske portretteringen av det rurale samfunnets smakløshet og kollektive idrettsgalskap er meget presist observert og formidlet. Tro oss - dette vet vi alt om. De voksnes autoritære og blinde omsorg må likevel gi tapt for elleveåringens evne til å se bygde-Norge med et mer subtilt og mindre gjengrodd øye. I de to andre tilfellene spiller Heier tverr og myndig sykepleier. I sannhet en karakterskuespiller. Hilde Heiers helsearbeider-roller leder over i neste kortfilmtendens; skildringen av eldre.

*

Både Thomas Robsahms Jacobsen og Stian Jordes Høstmanøver tar for seg eldre som mistrives på sine gamlehjem. Begge har komiske sluttpoenger samtidig som de bærer i seg en sterk kritikk av institusjoner for eldre. Allikevel vil ingen som har mer enn en overfladisk kjennskap til syke- og gamlehjem kjenne igjen disse filmenes fremstillinger. I virkeligheten er institusjonens autoritet adskillig mere dulgt, og deres pasienter betraktelig mindre førlige. Nok en film i eldre-genren er Marianne Olsen Ulrichsens Kom, en varm film om en gammel romanses utholdenhet med en fyndig slutt.

*

Helt på den andre siden av spekteret fra «eldre-film» ligger den eminente spedbarns-filmen GakkGakk, regissert av Ingeranna Krohn-Nydal. Den gir en assosiasjoner til at det i USA er blitt laget videoer for bikkjer, filmet i hunde-høyde om med hunde-temaer. For det meste består disse filmene av utforskning av interessante nabolag, jakt på raske biler eller postmenn, og rundes av med nærbilde av en tispe. GakkGakk er en film fra spedbarns-vinkel med spedbarns-skuespiller og et spedbarns-plot. Denne filmen kan få hvilken som helst tilskuer til å minnes nesten helt tilbake til sin egen fødsel.

*

Tross alt sitt tekniske slurv, spesielt på lydsporet, var Emil og Kaffikokaren av Klara Sund og John Alfheim, en intelligent filmatisering av en barnebok av Ragnar Hovland. Fraværet av de obligatoriske vimpler og flagg når fantasidimensjonen i filmen trer inn, gir filmen den fokalisering den krever og slipper frem den barnlige magien.

*

Noen skildringer av voksne og middelaldrende kunne man også såvidt få se; dette gjaldt de to eneste filmene som man med litt velvilje ville kunne tenke seg på detektimen.

- BILDE -

Tom Ivar Findens Kvinnelist er noe så oppsiktsvekkende som en tett fortelling i amerikansk tradisjon der hverken dialogen eller slåss-scenene oppfattes som pinlige. Filmens hovedperson, overbevisende spilt av Kristen Oftedal, er en streit, sporty middelklassejente, noe som ved ettertanke vel må sies å være unikt i norsk film. Mindre fysisk action, men dypere spenning, var å finne i Erik Skjoldbjærgs Close to Home (Se egen anmeldelse.)

*

-BILDE-

AndrŽ Bjerkfeldts Etter Karakum var det ingen som likte, og det har sammenheng med at de ikke forsto handlingen. Filmen er ikke genial, men Bjerkfeldt bruker et fortellergrep som er utfordrende og krever sitt av tilskueren: Med mainstream fortellermåte vises et kort møte mellom to personer. Få av replikkene virker spesielt viktige, men inneholder likevel de helt essensielle hint som man må få med seg for å konstruerte de to rammehistoriene som ligger forut i tid, og er filmens poeng. Her er det publikum som snyter seg selv for en filmopplevelse ved å ikke gjennomskue bruken av klisjeer.

*

Noe lignende kan sies om Nathilde Overrein Rapps Rachel's Wire. En meget konkret skildring om en ti år gammel jente som oppdager livets mysterier. Filmen har kun en replikk, når hun befaler en gutt å ta av seg buksene. Ingen ting forklares før eller etter, men bildene viser konkrete situasjoner alle som har vært barn kan kjenne igjen. Musikken av Biosphere møter det konkrete og tvetydige i bildene og filmen ender opp som klar og uklar på samme tid. Vi aner fremveksten av en genre som har muligheter til å treffe 90-tallets persepsjon; den stiller krav til publikum uten å være avvisende med dulgt, kvasifilosofisk «filmpoesi».

*

Et av festivalens friskeste innslag var Kur for alt av Gunnar Knutsen og Noel W. Barnett. Rotete, dustete og uferdig, men med imponerende utnyttelse av små ressurser og med uomtvistelige tegn på at de tør å tenke selv. Den respektløse og kaotiske bruken av tekstplakater er bare ett eksempel. Litt mer øvelse og kanskje litt mer penger, så kan Knutsen/Barnett om en stund komme til å gjøre oppsiktsvekkende film.

*

T 83 av Unni Staume finnes i den andre enden av skalaen. Som vanlig svært stilisert og litt tung på foten, men likevel oppsiktsvekkende god filmatisering av et moralsk dilemma vi alle lever med. Forelskede ungdommer ler av en gammel mann som ligger langs sporet uten å vite at han to sekunder før har reddet deres liv.

Straume kan imidlertid begrense sin bruk av (for å si det pent:) pastisjer. Et utrenet øye vil si plagiat. Stikkord: «Piano» og «Europa».

*

- BILDE -

Ordinær og likevel imponerende detaljert og stilfull var Rubinens år av Odd Geir Sæther. En lavstemt liten vakker historie om den nasjonale diskrepansen som rammet Norge det året vi myklet som verst. Attityde:"Jeg rakk visst ikke helt å ta avstand fra svineriet, vet du om et eksemplar?"

*

Qsoor av Khalid Hussain viser at han har et blikk for både bikulturell realisme og dramaturgiproblemene som dukker opp med tema som «moral-kulturforskjeller». Litt støl her og der, men presist observert av en person som står unikt plassert i to kulturer.

*

Little Girl Lost av Per Jørgen Østby var den eneste britisk produserte filmen som tilnærmet seg et postmodernistisk billedspråk og en fortellerlogikk som peker alle andre steder enn til protagonistens sjelsliv. En fjorten år gammel prostituert jente blir funnet død; informasjon om henne får vi fra ensidige men likefullt uforenlige beretninger fra hennes omgivelser. Jenta selv er bare et lik, en avisnotis som var regissørens utgangspunkt.

*

Den lange dokumentaren rhundrets stemme… om Kirsten Flagstad av Marthe Stokvik var ordinær og nærmest søvndyssende opplagt. Selv om Flagstad selv viste politisk ignoranse, betyr ikke dette at en dokumentarfilm skal gjøre det samme. Filmen plasserer i altfor liten grad personen Flagstad politisk. (NB: Politisk bevissthet er ikke det samme som politisk funksjon.) Det blir for spett og smått med alle de intime, private detaljene fra Flagstads verden. Det siste veies likevel opp av lakoniske og slagkraftige replikker (fra Flagstad) på lydsporet. Men dette er uansett en meget viktig film: Etterkrigstidens fortielse av Flagstad befordrer en rødming av klasse: blodrød skam. Fremdeles noen som tror at krigen er over?

*

Gullstolen gikk i år meget overraskende til Morten Skallerud for Titusen år under jorda. Han vant i 1991 også med den enestående ret gjennom Børfjord. rets film er imidlertid altfor mye påkostet Norge Rundt til at vi forstår hva som egentlig her premieres. Skjebnen til et lite fiskevær truet av naturgass-terminal, lokal uskyld, arkeologi som dokumenterer vår tilhørighet langt der ute i fjordgapet, dyr teknologi og kjempeflotte bilder (sånne som i Det Beste-bøkene). Ved nærmere ettertanke: det kunne ikke bli annet enn en Gullstol…

*

Kortfilmfestivalen i Grimstad 1995 viste gledelig at Norge ikke mangler filmtalenter og filmressurser. Hvorvidt disse blir fanget opp av Filminstituett og deres pengepung, er et annet spørsmål. Og et enda viktigere tredje spørsmål: Vil de heldige finansierte overleve å bli tatt vare på av byråkrater som nærmest sverger at de skal dyrke det sære og egne med sin profesjonelle støtte og bearbeiding? Er dette mulig? Plump og entusiastisk oppsummering fra Morgenbladet: Vi tror det når vi får se det.

*

(Internasjonal kortfilm og andre sideprogrammer vi bli gjennomgått neste fredag.)

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 23/06-95, kl. 15.46 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.