Framtiden er nå!

Lars Nittve, avtroppende leder for Rooseum, tar over direktørjobben på Louisiana nå i Juni. Han har sin siste utstilling på Rooseum.

AV PONTUS KYANDER

Historien er slutt, ble det påstått for noen år siden. I det minste de store utopiske prosjektenes tid. Likeledes er det blitt hevdet at også kunsthistorien er slutt. I det minste er ismene døde, det er sjelden en i det hele tatt hører ordet «postmodernisme». Kanskje har også fremtiden tatt slutt, som om noen i et ubemerket øyeblikk klemte ut den siste resten av tuben. Hvertfall den store, lovende og lykkelige fremtiden langt borte, som neste generasjon skulle få nyte godt av. I den grad man kan snakke om en fremtid, har den blitt veldig nær: neste år, måned, uke, i morgen, til og med i ettermidag.

Fremtiden er kanskje akkurat nå. Bortsett fra all usikkerheten dŽt medfører, finnes det også noe befriende i ikke å kunne se lengre frem enn omtrent så langt nesen rekker. Skal vi konstruere utopier, får vi gjøre det her og nå. Nutopier.

Omtrent slik tenkte Lars Nittve da han satt sammen Nutopi, hans siste utstilling som sjef for Rooseum, musŽet i Malmø. I juni tiltrår han som sjef for Louisiana i Humlebæk. Nutopi er samtidig en del av det felles-europeiske Apertoprosjektet som ulike musŽer har involvert seg i, ettersom Veneziabiennalen ikke arrangerer noen Aperto i år - ellers den mest opplivende delen av Biennalen, der unge lovende kunstnere viser sine verk. Derfor er det en ganske ung aldersprofil også på Nutopi; ingen av kunstnerne er født før 1960.

Motvilje mot Kunst

Men de har mere enn alderen felles. De jobber alle med uttrykksmidler som vi ikke oppfatter som kunst til daglig - men nettopp dette karakteriserer veldig mye ung kunst i dag: Uviljen mot å lage «Kunst». Alle kunstnerne på Nutopi skaper kunst som ligner ting vi omgis av i hverdagen. Det første som møter besøkeren, er Jeffrey Wisniewskis «Suburban Assault Vehicle» (1995). Vi har alle sett dem et sted, på veiene, campingplassen, i småbåthavnen: de totale fritidsredskapene, til de grader fylt med hobby- og sportsteknologi at de mest ligner på kunstige paradis for mobil forlystelse - selv om man overraskes over at de kan beveges i det hele tatt. Med «Suburban Assault Vehicle» har Wisniewski tatt steget ut i det helt absurde. Den består av et superlett minifly sammenbygd med et lettvektstelt, to windsurferbrett og en plastkajakk, samt utrustet med oksygenbeholdere, mountainbike, jaktgevær, TV, kjempehøytalere og en stor parasoll på stativ.

Skapningen ser ut som en flyvende urtids-øgle i skrikende farget nylon og plast. Det er imponerende, men også litt tomt: egentlig gjentar den en teknikksjablon som alle konsumenter av Donald Duck og James Bond-filmer kjenner igjen. Hans verk på Wanåsutstillingen i Sør-Sverige forrige sommer var sterkere, og mere subtilt. En brakke som med hjelp av solenergi sakte ble dratt sammen, implodert og ødelagt.

Japaneren Yutaka Sones helt anvendelige sykkelskulptur står ved siden av, «Her 19th Foot» (1993). Verket består av nitten enhjulssykkel-enheter med seter og styrer, som kan kobles sammen i valgfritt antall. Det sies at den blir lettere å håndtere jo flere enheter som settes sammen, samtidig som det blir vanskeligere å kommunisere og koordinere dens framferd. Men uansett hvor fascinerende konstruksjonen virker, så er det forflytningen i seg selv som er det vesentlige. Snarere er det prosessen og kommunikasjonen som interesserer. Dette fremgår ikke minst av videoen som har blitt innspilt på ulike steder i Malmø, der 19 personer som representerer ulike nasjonaliteter har utprøvd syklingens besvær. Dertil kan man se hans to prosjekter «Nattbuss» og «Briller for å se usynlige partier», begge dokumentert på video.

Den sosiale kunstneren

Rirkrit Tiravanija, thailenderen født i Buenos Airos og aktiv i New York, har tidligere jobbet med flere særegne og oppsiktsvekkende prosjekter: et galleri i New York ble forvandlet til suppekjøkken for galleribesøkende og traktens hjemløse, på Johannesburgbiennalen spilte han og andre kunstnere fotball med svarte ungdommer i byen, en hendelse som siden kunne sees på video av biennalebesøkeren. Det han har gjort på Rooseum betoner på et lignende sett hendelsen eller prosessen, men det er så fullt av livslyst og glede at man umulig kan verge seg. Under forberedelsene har han festet seg ved tradisjonen av arkitektonisk funksjonalisme som har preget Sverige. To av Sigurd Lewerentz hus for Stockholmsutstillingen i 1930 har blitt bygget i halv skala, og barna i barnehagen inntil Rooseum har selv fått male og møblere inni dem. Det hele er upretensiøst, varmt, vennlig og veldig sjarmerende.

Amerikaneren Andrea Zittel har arbeidet gjennom flere år med ofte helt anvendelige møbelidŽer, ekstremt kompakte sove- og arbeidsmoduler, iblant redusert til bare sporene av sine funksjoner. Det finnes et veldig huslig og praktisk aspekt i hennes verk, samtidig som en absurd humor gjennomlyser dem. Hun løser problemer, men driver løsningene så langt at de faktisk blir en slags kulturkritikk rettet mot både konsumsamfunnet og egen trangboddhet.

De kritiske og humoristiske sidene av kunsten hennes blir tydligere i en liten brosjyre, som man i beste møbelmesseånd kan plukke med seg ved hennes to rominstallasjoner. Prototypene «A-Z Group Bed» og «A-Z Platformbed» bør sees som to nedslag i en kunstnerisk linje som går lengre både i problemløsning og ironisk kritikk. I den førstnevnte kan man tre ned i en sirkelrund sovegrop, eller nøye seg med å sitte på dens oversiden av tre, og om man er riktig trøtt, kan man også dra en dyne over seg. Gulvets og møblenes flater er dekket med lilla vegg-til-vegg teppe, - som danner en sammenhengende helhet. Platformssengene er runde og utstyrt med hjul, kledd med fløyelstepper. Japanske keramikkskåler antyder at objektene like mye er bord som senger.

Kretsløp og forbruk

Dan Peterman, også han fra USA, har på mange måter tydeliggjort tanker omkring kretsløp, gjenbruk og forbruk. Her er det lastepaller av gjenvunnet plast, laget for IKEA som skal brukes og gjenvinnes i sykluser på 50 år. Det er et ekstremt økonomisk og ressurssparende system. Men på pallene finnes oppstrimlede bildekk som i Sverige ikke gjenvinnes, men brennes. To ytterligheter møtes og gjentas: de nitti pallene dekkskrot gir et minimalistisk inntrykk i sin upersonlige gjentagelse, og bærer et tydelig formulert budskap. Disse «Fossile Paks» tilsvarer varmeforbruket gjennom to år på Rooseum, eller ett år i et villaområde. Samtidig snur enhetene om på relasjonen som har hersket mellom pallene, og dekkene - som engang transporterte dem over kontinentene.

Alt forvandles etterhvert til symboler. Det blir kunst. Objekter som var praktiske bruksting for en generasjon siden, pleies ømt som relikvier, som hellige avtrykk av noe som aldri kommer tilbake, men som vi ikke vil miste kontakten med. Slik beskriver svensk-amerikaneren Clay Ketter idŽen bak sin «skulptur» eller «objekt uten tittel «

- benevningene kjennes begge litt malplasserte, fordi arbeidet er umiskjennelig likt et svensk standardkjøkken. De hvite laminatskivene skinner omkapp med de rustfrie platene, noen tilsynelatende åpne seksjoner synes å fallby sine tomme hyllemetre som om seksjonene ønsket at noe skulle plasseres der. Men det er litt for perfekt, ingenting kan plasseres på hyllene uten å forstyrre perfeksjonen. De åpne seksjonene viser seg å være dekket av glassplater, skapene mangler håndtak, oppvaskbenkene har hverken vask eller vannkraner.

Kjøkken som symbol

Det er et kjøkken som har lagt alle praktiske dimensjoner bak seg, og latt seg forvandle til et symbol, til en utstillingsting. Kanskje er det fremtidens kjøkken, like meningsløst som hverdagsrommets vitrineskap er i dag. I det minste pleier så banale handlinger som å spise, være avskaffet i science fiction-sjablonen.

Men Clay Ketters verk er samtidig mye mer. Det ser i første øyekast nesten avvisende ut, for smuss og berøring, og for blikk. Men gir man tid til fordypelse, kan man se avspeilinger i sentrale bevegelser i vår tids kunst: Malevitsj' hvite kvadrat, her som hvitt plastlaminat, konstruktivismens, konkretismens og Bauhausskolens rasjonelle formspråk, trivialisert i denne perfekte IKEA-versjonen, minimalismens ekstreme reduksjon av det personlige uttrykket, av håndens nærvær - men berøvet sin bedøvende asketisme. Og popkunsten selvsagt, selv om Robert Rauschenberg ikke ville motstå å male over hele herligheten, mens Claes Oldenburg sannsynligvis ville laget et kjøkken i oppblåsbar myk plast.

Clay Ketter bruker en «svensk byggenorm» som styrende prinsipp for kunsten sin, et pragmatisk system helt motsatt spekulasjonene i esoterisk mystikk som har preget mye av kunsten arbeidene påminner om. Dette gjelder også hans «veggmalerier», som også hentyder til hans andre profesjoner som maler og tømrer. Han maler med sparkel på gipsplater, og det ser faktisk nøyaktig ut som når man har sparklet opp og slipt en ny vegg. Igjen forgrener verkene seg langt videre inn i 1900-tallets kunst. De er ikke spektakulære, men rike på fruktbare og underfundige tankeganger samtidig som de definitivt markerer en grense for maleriet.

(Oversatt fra svensk av Anders Eiebakke)

Nutopi: Clay Ketter, Don Peterman, Yutaka Sone, Rirkrit Tiravanija, Jeffrey Wisniewski, Andrea Zittel, Rooseum 3.6-27.8 1995

BT:

TIRAVANIJA: Aktuell på Rooseums «Nutopi», gjorde galleriet til suppekjøkken. (New York, 1992.)


[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]