![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Språkets dødsmåter som fellesnevner i Ingeborg Bachmanns, Thomas Bernhards og Peter Handkes forfatterskap
I talen Thomas Bernhard holdt i anledning tildelingen av den østerrikske statsprisen sa han følgende: «alles lächerlich, wenn man an den Tod denkt» (alt latterlig når man tenker på døden). Døden blir dermed hans fortellerfundaments fremherskende tema. Bernhards gudsbilde blir erstattet med et sekularisert dødskonsept. Døden lot seg tro på; Bernhards verden blir kjennetegnet av døden.
Denne innstillingen resulterer i Bernhard-skikkelsenes vanviddsdødelige identiteter. For Bernhard er «livet håpløshet, som filosofene støtter seg til, hvor til syvende og sist alt må bli vanvidd.»
Peter Handke tyr til et forestilt mord, en morderisk forestilling som en - formelt sett -fremmedhetseffekt. Individets forhold til en istykkerslått verden skulle resultere i et nytt samfunnskonsept og «eine langsame Heimkehr» til et sosialt «jeg».
Både Bernhard, Bachmann og Handke betrakter Østerrike som «et dødsrike» og deler overbevisningen om vanviddslitteratur. Ingeborg Bachmanns «utrykk er vanvidd, klekket ut av vårt vanvidd.»
Hennes ufullførte romansyklus Todesarten består av en mengde utrykks- og fortellerformer og perspektiver, som for eksempel: «…i natten og alene oppstår de avslørende monologer, som forblir, fordi mennesket er et dystert vesen, det er herre over seg bare i dysterhet…». I romanen Malina kan den kvinnelige protagonist i beste fall nå frem til en negativ selverkjennelse som hun bemerker: «jeg alene er en dyster historie». Eller romanens mannlige protagonist Ivan: «vi skal være døde og puste (ånde)»…«det skal være hele livet» (es wird das ganze Leben sein). Døden som hele livet reflekterer livet som «hel død» (ganzer Tod). Eksistensen blir en variasjon av dødsmåter.
Hos Bachmann og Bernhard er foreldrene egentlig mordere. Fortellerjeget i Malina forklarer det slik: «Det er ikke min far. Det er min morder.»
Neste 63 sider av dette kapittelet handler om fortellerens far som morder. «Jeg ville også si til ham hva jeg forsto for lenge siden - at man her ikke simpelthen dør, her blir man myrdet.» Kapittelet avsluttes med erkjennelsen av denne dødsmåten.
I Malina oppfatter jeg- et «samfunnet som den aller største mordskueplass.» Denne samfunnsromanenens inhold var avliving (Abtötung) av menneskelige forhold. Den ender med den lapidariske setningen - «Det var mord.» Selve kjærligheten viser seg å være en umulig, ekskluderende erfaring, også den ble pålagt ensomhetsprinsippet, den blir også en del av samfunnets morderiske forhold. Både stilistisk og formalt fremstiller Thomas Bernhard dødelig identitetsvanvidd. Med subtil ironi legger han frem stadig nye dødsmønstre og vanviddsparadigmer. Hans protagonisters død antydes allerede i deres vanvidd. En dødelig viten og en viten om døden er årsaken bak deres fortvilelse i forhold til meningen med livet og deres vanvidd. Deres høyeste og siste innsikt er å bekrefte fornektelsen av menneskelig eksistens. Dermed står de stadig i et motsetningsforhold til sitt eget liv. Disse konfliktene gjengir Bernhard i protokollær/rettslig notatform. Protagonistenes tildels karikerte, men likevel tradisjonelle språkbruk er med på å synliggjøre denne i form av et åndelig misforhold.
Bernhard skriver protokoller om sinnets oppløsning. Språket som utrykk for «forstenet stumhet», for en forrykt visshet om død.
Handkes protagonist i Langsame Heimkehr (1979), Sorger, føler «et animalsk vordende …behov etter lykken» og er gjennomsyret av letingen etter formen».
Sorger opplever eros som erstatning for «lykken i verden» og ønsker om å bli en del av den - en prosess «der Verweltlichung».
Det som hos Bernhard resulterer i en asosial viten blir hos Handke til et mystisk erkjennelsesrykk. Det omfatter både tid og rom som Sorgers bevissthet erfarer i New York. Det er øyeblikk av «selverkjennelsen» som surrogat for «Lebendigkeitsruck». Allerede i Die Stunde der wahren Empfindung antydes opplevelsen av «ruckhaftes Glück» for så i Langsame Heimkehr å bli opphøyet til en religiøs/mystisk opplevelse. Handke skildrer en åpenbaring av verdenstilhørighet.
Dette er i tråd med Goethes faustiske verdens og Fausts selverkjennelses «skjønne øyeblikk.»
Handkes prosas utgangspunkt er dødelighet av en foreskreven, på forhånd forordnet verden. «Vinden veltet parkeringsforbudstavlen…. og han begynte igjen å se dødstegn».
I Die stunde der wahren Empfindung står det: «Han våknet fra en drøm, hvor han skulle bli myrdet. Han våknet, fordi det i siste øyeblikk falt ham inn, at han selv var morderen. …Han var den som skulle bli myrdet, og han var morderen…»
Handkes protagonist fornemmer at han selv er den forhåndsbestemte verden, som han prøver å tilintetgjøre. Et individs bevissthetsendrende protokoll som Handkes bilde på verdens foranderlighetsevne. Han skriver samtidig mot de sosial påtvungne «Todesarten», mot en forutbestemt verdens dødelige urokkelighet. Bevissthetsforvandlingen hos Handke fører til beseiringen av døden og protagonistens nyvunne karaktertrekk. Vanvidd som en dødelig åpenbaring og oppstandelsen fra sinnets dødelighet forblir hos Handke en vag forestilling. Alt blir momentant, bare et øyeblikk.
Annerledes hos Bernhard; hans «Verruckungsbegrep» er sammensatt; det er radikalt, dvs. ensbetydende med en ny verden. Bokstavelig talt er Bernhards vanviddsprotokoller ensbetydende med hans verdensanskuelse. De beretter om en forandret virkelighet, om åndens befrielse, om utbrudd fra en dødelig verden til en annen. Bernhard har i likhet med Kafka skapt en åndelig erfaringstotalitet, som både forskrekker og begeistrer. Befrielsen fra en dødelig meningsløshet kan i seg selv føre bare til vanvidd. I Bernhards åndsverden kan man bare velge mellom dødsmåter (Todesarten). Det Bernhard og Handke har til felles er den individuelle viten, som forsøker å orientere seg etter tingens natur.
Hos Ingeborg Bachmann finner man også «den plutselige oppdagelsen» av rykket (der Ruck).
Dette uttrykskonseptet er av stor betydning for hennes litteraturestetikk. I sine «Frankfurter Vorlesungen» som hun holdt som gjestedosent i Frankfurt am Main, vintersemesteret 1959/60, under tittelen «Probleme zeitgenossischer Dichtung» står dette begrepet igjen på dagsordenen… «med et nytt språk blir virkeligheten alltid truffet der … hvor det skjer et moralsk og erkjennelsesmessig rykk.» For Bachmann er «der Ruck» en moralsk impuls, som skaffer seg et nytt språk og ikke omvendt, og denne impulsen inkorporeres i det litterære verkets ånd.
Et dikterisk verk er det som utløser rykket, som Bachmann eksempelvis finner i Hans Magnus Enzensbergers dikt «Verteidigung der Wölfe gegen die Lämmer» og spør: «Er det kanskje ikke slik, at fordi et slikt dikt GJØR OSS ULYKKELIGE, fordi det lykkes i dét - fordi det finnes nye diktere som kan gjøre oss ulykkelige, at det finnes også i oss et erkjennelsesrykk som gjør oss i stand til å forstå det tilstedeværende.»
Det er ingen mystisk, men en nøye gjennomtenkt erkjennelse som leter etter sin form i språket og diktningen. Bachmanns romansyklus «Todesarten» handler om «hemmelige historier med en dødelig utgang». Litteraturen forvandles til forbrytelsen og forbrytelsen til litteratur. Romanen som forble et fragment er protokollen om dødbringende kjærlighetsforhold. Vold som kjærlightesforholds essens er inkorporert i forholdet mellom kvinnen og mannen og fører til katastrofen (ødeleggelsen). Slik blir også kjærligheten oppfattet og erfart som dødsforhold. Vold som litterært utrykk. Bachmanns egen kjønnsidentitet - å være kvinne er for henne ensbetydende med å være voldtatt. Senere forbindes voldens eros med kjærlighetens thanatos. «Ich habe in Ivan gelebt und ich sterbe in Malina». Romanens kapitler antyder dette; det første kapittelet har tittelen «Glücklich mit Ivan» og det tredje «Von den letzten Dingen» mens det andre skildrer et voldtatt kjærlighetsmareritt - mellom de to elskerne dukker den morderiske faren opp som «tredje mann». Bachmanns romaner vil avdekke voldens opprinnelse og finner den i seksualiteten, og hennes skrevne ord utrykker lidelsen i forbindelsen med seksualiteten. Kvinnen som lidende, kvinnen som offeret, kvinner forblir utlevert til mannen. Mannen legemliggjør vold og kjennetegnes av brutalitet. «Mein Vater hat mich ins Gefängnis gebracht.»
I forordet til romanen Fall Franza betegner Bachmann boken «ein Buch über ein Verbrechen», denne handler også om dødsmåter. Franzisca Jordan blir en kjent wienerpsykiaters studieobjekt. Han gifter seg med henne som kasus.
Det dreier seg om avpersonifiseringen, stigmatiseringen, under vitenskapsdekke blir voldtekten gjennomført. Fra utkastet til romanen Requiem für Fall Franza stammer setningen som vitner om mannens sadisme: «Er hat sie geschlachtet, sie war geschlachtet auf 386 Seiten in einem Buch».
Kunstneren og vitenskapsmannen utøver vold gjennom kunsten og vitenskapsstudier. I Max Frischs roman Stiller sier Sybille om en vase som lignet hans kone Julika følgende: «Ist das nicht furchtbar fur deine Frau…ich fande es furchtbar, wenn du mich so in Kunst verwandeln wurdest». (Bachmann og Frisch levde sammen i tre år). I den selvbiografiske fortellingen «Montauk» siterer Frisch sin livsledsagerske: «ICH HABE NICHT MIT DIR GELEBT ALS LITTERARISCHES MATERIAL, ICH VERBIETE ES, DASS DU ÜBER MICH SCHREIBST.»
Det myrdede individets selvforståelse, især kvinnens, viser seg å være Bachmanns kjernetema.
Ingeborg Bachmann beretter om et ødelagt enkeltmenneskes dødsmåter. Hennes egen selvforbrenning på et hotell i Roma var den skrekkeligste av alle dødsmåter.
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]