Har AIDS-virus rettigheter?

Luc Ferrys angrep på «dypøkologien» skaper et velkomment perspektiv i villnisset av grønne synspunkter.

Den fremadstormende franske filosof Luc Ferrys lille bok er en velkommen høstemaskin til å arbeide seg gjennom og skjelne de forskjellige økologiske synspunkter og deres filosofiske innhold. Hans store angrepsmål er den strømning i amerikansk, spesielt californisk, økologi, som forstår seg som «deep ecology», dypøkologi, og dens europeiske, spesielt tyske tilhengere. De californiske og tyske romantikere har begrepet fra den norske filosofen Arne Næss, som har foreslått skillet mellom «shallow» og «deep» ecology, og hvor den første angår en reformistisk lapping på systemet, mens den andre ser frem mot en grunnleggende samfunnsforandring, ofte med nedskjæring av jordens befolkning til en tiendedel eller en femtiendedel av den nåværende som middel. Det avgjørende filosofiske spørsmål i disse synspunkter, argumenterer Ferry, er hvilke instanser man kan tilskrive rettigheter. Allerede i 1972 skrev californieren Christoper Stone en artikkel «Should Trees have Standing? Toward Legal Rights for Natural Objects», som i forbindelse med Disney-konsernets oppkjøp av en ubebodd dal i Sierra Nevada med henblikk på enda et Disneyland foreslår at trærne som vokser der har naturlige rettigheter som kan representeres i en rettssal. Problemet er det helt reelle at amerikansk rett er konsentrert om forsvaret av interesser og derfor ikke kan romme saker hvor f.eks. industri forurenser et ubebodd område hvor de ikke finnes noen interessenter.

For Ferry er denne og beslektede forslag («Do rocks have Rights?») imidlertid ute på et farlig filosofisk skråplan, fordi de - hvis de blir tatt alvorlig - innebærer et oppgjør med den humanisme som har preget vestlig kultur siden opplysningen. Derfor åpner han sin bok med en presentasjon av noen av de berømte dyrerettssaker fra 1500-tallet, hvor franske bønder får kirkelige domstoler til å lyse angripende billekolonier i bann (eller i andre tilfeller, frikjenne dem fordi de også er Guds skapninger), og konstaterer hvor dypt fremmede disse sakene virker på oss. Også her hjemme kjenner man lignende saker helt frem til 1700-tallet. Men nå synes vi ikke det er rimelig at vesener uten frihet og ansvar skal kunne opptre som rettslige subjekter. Tilsvarende avslutter han sin bok med en utførlig presentasjon av verdens første konsekvente økologiske lovgivning, nazistenes Reichsnaturschutzgesetz og Reichsjagdgesetz, begge fra 30-tallet.

Alltid sobert argumenterende som Ferry er, vil han ikke dermed implisere at økologisk lovgivning er nazistisk, like lite som autostradaer, kamp mot arbeidsløshet og andre nazi-programpunkter er det. Han vil imidlertid tegne et bilde av humanismen som noe som kanskje oppholder seg i en tre hundre år lang parentes mellom snutebillerettssaker og trær med rettigheter, og som er i ferd med å lukkes. Når man kan forestille seg å gjøre trær og steiner til fenomener med rettigheter, så gjelder det for Ferry å se på den angelsaksiske utilitarisme, den moralfilosofi som sier at man bør handle slik at det volder størst mulig lykke og minst mulig ulykke. Den innebærer nemlig at alle interesser skal «telles med» i dette svære regnestykket, og hvem vil vel ikke være enig i at i hvert fall høyere dyr har interesser? Interessebegrepet utretter her det arbeidet som naturbegrepet utretter andre steder i den dypøkologiske argumentasjon: vi er jo alle en del av naturen, og hvorfor skal mennesket så utøve artssjåvinisme? På samme måte som vi tidligere har tatt et oppgjør med sjåvinisme overfor kvinner, barn, negre og annet, bør vi nå utstrekke likeretten til å gjelde dyr, planter og mineraler. Det er den ene filosofiske argumentasjon for dypøkologien: en ekstrapolarisering av menneskets rettigheter til stadig større felter. For Ferry er den filosofisk inkonsekvent, fordi den tildeler rettigheter til noe vi ikke vet om. Hvem vet om ikke dalen i Sierra Nevada har kjedet seg i årtusener og egentlig godt kunne tenke seg litt Disney-moro til avveksling?

En annen filosofisk argumentasjon går den andre veien og er for Ferry mer konsekvent, men ikke mindre urovekkende: den ser selve humanismen som problemet, fordi den setter mennesket i sentrum. Hvis mennesket er natur, så må det oppgi sine sentrumsforestillinger og besinne seg på naturens vilkår. Hva så disse går ut på, finnes det flere mulige svar på.

Mange tråder i den vitalisme som utgår fra Nietzsche, ser teknikken og demokratiet som deler av problemet: det er midler vi som art har brukt til å underlegge oss biosfæren - her er vi over i genealogien til nazistenes økologi såvel som våre dagers økologers opptatthet av Heidegger og hans teknikk-skepsis. Denne økologi kan derfor dele temaer med dekonstruksjon og forestille seg, at det som er nødvendig er en dekonstruksjon av hele humanismen og opplysningstradisjonen; først hinsides den vil Dasein finne seg til rette i en verden som den ikke er på teknisk avstand av. Men selv denne radikale dypøkologi må jo - det blir Ferrys avgjørende anklage mot den - tildele naturen et synspunkt. Den behandler «hele biosfæren» som hellig og påstår at den foretrekker visse tilstander fremfor andre. Men hvilken advokat for biosæren kan reelt uttale seg om dens preferanser. Og hvordan kan biosfærens sak føres uten at det på den annen side går ut over menneskelig frihet? Ferry leverer adskillige godbiter, som demonstrerer at det kan den for dypøkologene heller ikke. Menneskerettighetene er blant de ofre som må bringes - sammen med et par milliarder liv - hvis det er opp til de mer radikale dypøkologer. For Ferry etterlater dette ingen tvil om at dypøkologien er et politisk såvel som filosofisk miskreditert prosjekt som bør kasseres sammen med kommunismer og fascismer - som den forøvrig er i slekt med, fordi den deler den førstes fremtidsvisjoner og den annens nostalgi. Derfor kan dypøkologien uhindret pendle mellom eks-kommunister og nynazister som i dyrkingen av frem- og fortid kan enes om Žn ting: deres hat til nuet, til det moderne samfunn.

Kjærligheten til naturen er et dårlig skjult hat til menneskene, og at skrittet er kort fra dypøkologi til politisk antihumanisme demonstrerer Ferry med adskillige giftigheter av vidt forskjellig avstamning. Gyselige dokumenter fra de franske Grønne, som snakker mot innvandring og for lokal-kulturer ut fra en idé om beskyttelse av kulturell forskjellighet - uttalelser fra den tyske øko-heideggerianer Hans Jonas som hyller Sovjetstatens kontroll og sunne nøysomhet - og amerikanske øko-feminister som uten å blunke snakker om kvinners særlige tilknytning til naturen.

Overfor dette vil Ferry fastholde menneskets frihet og grunnleggende rettigheter - men han kjemper på to sider. For i tillegg til den fanatiske dypøkologi finnes reformøkologien, og den har gjort oss oppmerksom på en hel rekke problemer innenfor de demokratiske samfunn. Også disse problemer er ikke kun politiske, men også filosofiske.

Den økologi-ufølsomme filosofi har sin rot hos Decartes og hans oppfatning av dyret som en maskin. Hvis naturen er mekanisk, så kan vi jo behandle den slik vi vil, da er ethvert plyndringstokt i den på forhånd legitimert. En cartesiansk økologi vil kun gå ut på å sikre ressurser nok til menneskets overlevelse. Men det er allikevel for lite; her går følgelig Ferrys annen front. For økologien har gjort oppmerksom på noe som mange alltid har visst: at dyr faktisk lider. Hvis ikke de gjorde det, ville vi ikke være så sadistiske overfor dem. I motsetning til sin gamle medkjemper Alain Renaut mener Ferry ikke at man som humanist skal paradere sin kjærlighet til menneskene ved å dyrke tyrefekting og oppføre seg grovt overfor arter og urter man møter på sin vei: «Skal man, fordi «økologistene er fascister» hengi seg til den polemiske nytelse som består i å la ens forakt overfor planter og dyr tjene som bevis på ens engasjement i humanismen? Det mener jeg ikke, men ved å iaktta karakteren av de aktuelle ideologiske konfrontasjoner, forutser jeg, at den økologiske debatt antar denne karikerte form i de kommende år».

Ikke noe tiltalende fremtidsperspektiv: politikken vil bli delt mellom vanvittige urgrønne asketiske heideggerianere som vil tvinge forbruket ned på middelaldernivå og forfekte kjæledyrs rett til å ete barn hvor de naturlig finner dem - og brautende cartesianere som deler tiden mellom stinkende industrianlegg og tyrefekting.

Ferry påtar seg derfor den alltid utakknemlige oppgave det er å argumentere for en tredjeposisjon, som for ham er den politiske republikanisme. Opplysningens mester Kant kan som alltid levere interessante synspunkter. For Kant bør man unnlate dyreplageri, ikke fordi dyrene har rettigheter, men fordi vi har forpliktelser overfor dem: «Fordi dyrene er et analogon til det menneskelige, overholder vi våre forpliktelser overfor menneskeheten, når vi betrakter dem i likhet med sistnevnte, og således oppfyller vi våre forpliktelser overfor menneskeheten», som Kant sier. For Ferry har vi kun plikter overfor naturen, der hvor vi gjenkjenner menneskelige trekk hos den, noe vi spesielt gjør i dyret, dette «dobbelttydige vesen», som han sier. Filosofisk sett krever Ferry derfor en «fenomenologi for de menneskelige tegn i naturen», som han sier, som forklarer hvorfor vi gjerne vil redde truede dyrearter, men på den annen side ikke behøver å applaudere jordskjelv, oversvømmelsers og AIDS-virus' rettigheter. Politisk sett munner dette naturligvis ut i en reformisme uten enkle løsninger, men full av bioetiske komiteer til fordel for human slakting, bedøvelse av forsøksdyr og så videre. En politikk som ikke er heroisk - og Ferry vet godt at det ikke utløser jubelskrik; de revolusjonære uten oppgaver etter murens fall føler seg heller tiltrukket av dypøkologien enn reformøkologien. Men her maner Ferry til alvor: først nå etter de lette og urealistiske alternativers opphør står vi i et samfunn med en 'politikk for voksne', som kan leve med den «demokratiske melankoli» som den gamle nazi-filosof Carl Schmitt ganske riktig konstaterte.

Ferrys bok er bredt orientert, overordentlig velskrevet og så aktuell som man overhodet kan ønske seg av et filosofisk verk. Den treffer i brennpunktet av en debatt i tiden og demonstrerer de forskjellige synspunkters vidt forskjellige filosofiske røtter og deres konsekvenser. Dens analyser er skarpe men saklige og dens politiske konsekvenser uomgjengelige. Det eneste som er tøys å anbefale er den ontologi Ferry selv bygger sitt synspunkt på - at mennesket er definert overfor naturen ikke ved intelligens, språk, følelser eller interesser, alt dette har det dobbelttydige dyr også, men ved sin frihet, sin «løsrivelse fra naturgrunnlaget», som det heter.

Med dette vil Ferry gjenoppta en krøllet tradisjon fra Kant til Sartre. Men hvis alt er natur, så må vel dette skillet stadig tenkes som fortløpende innenfor naturen (vi er vel stadig også sultne, lastefulle, vitebegjærlige dyr)? Den tyske romantikkens forestilling om mennesket som toppen av naturens stige (hos f.eks. Schelling) tar Ferry avstand fra fordi den også ligger i nazismens arvegods, men kunne ikke en sekularisert schellingianisme unngå å gjøre mennesket til konsekvent anti-natur som det skjer hos Ferry, hvor humanismens avgjørende legitimiering er politisk, ikke vitenskapelig?

Derfor er Ferrys politiske ny-humanisme heller ikke så entydig et instrument vendt mot diverse anti-humanister, som den ofte kan fremtre, når han kritiserer Derrida, Foucault og andre franske 68-ere og antihumanister. For de er jo ikke nødvendigvis antihumanister i en politisk bruk av ordet, de argumenterer bare med at individet ikke kan være beskrivelsens grunnlag i all tenkning om mennesket (men ikke all tenkning har etiske konsekvenser).

At Derrida bør kritiseres, enig, men heller for de synspunkter han har enn for noen han ikke har. At dypøkologien derimot har politiske antihumansitiske konsekvenser, det er man ikke i tvil om etter Ferry.

Oversatt fra dansk av Kjetil Korslund

Luc Ferry: Den nye økologiske orden. Træet. Dyret. Mennesket (overs. Anne Fatrup) Munksgaard Rosinante, 211 sider Anmeldt av Frederik Stjernfelt

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 23/06-95, kl. 15.47 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.