Gjensyn med Anne

Kanonisk tekst i utvidet utgave

Anne Franks dagbok har kommet i ny utgave, og inneholder nå de avsnitt man ved lesning av forrige utgave skjønte hadde vært der. Ved gjennomlesning av den utvidede utgaven er det vanskelig å si i hvilken grad ens forhold til Anne Frank er endret av de tidligere utelatte passasjer, eller av at man selv er blitt eldre.

Den største forskjellen mellom denne og tidligere utgaver er selvfølgelig forfatterinnens skildring av sin seksualitet. Det er ikke noe hun dveler spesielt mye ved, hennes interesse virker forholdsvis sporadisk og flyktig. Det er alliekvel hevet over tvil at disse avsnitt gjør henne enda mer menneskelig. Kanskje er det påkrevet at denne siden ved Anne Frank offentliggjøres i en tid da nye generasjoner med unge lesere har et adskillig mer opplyst forholdt til seksualitet enn det man hadde tidligere. Utelatelsen av denne type materiale førte tidligere til at skolebarns oppmerksomhet kretset vel mye rundt hvor langt hun egentlig kom med Peter van Daan.

Det er med Anne Franks dagbok som med så mange andre dokumenter fra krigstidens folkemord på jødene - Holocausts gruvekkende litterære karakter. Het Achterhuis er et storslått drama om pubertet og oppvekst, skreddersydd for filmatisering og teaterversjoner, overveldende i sin lidenskap, frapperende i sin innsikt. Slik er den også blitt mottatt - kritikere har overgått hverandre i lovprisninger til den unge pikens livsmot og hennes skriveferdigheter. I den grad faktisk, at revisjonister har erklært boken som et falsum, f.eks Ditleb Felderer fra Institute for Historical Review som sier boken innholder litterære virkemidler som «…en tretten år gammel pike umulig kunne tenkes å benytte seg av.»

Det er interessant å merke seg at da den amerikanske filmen Anne Franks Diary fra 1958 ble vist i Norge, brukte knapt en eneste anmelder ordene «jøde» eller «folkemord» i sine anmeldelser. Dette skyldes delvis at filmen er Žn i en rekke forsøk på å «allmenngjøre» Anne Frank.

Femten år gammel ble Anne Frank drept ved tyfus fordi hennes familie en gang i året feiret Hanukah. Hennes dagbok er et preludium til dette, men den innsikten er det få som tør vedkjenne seg. Istedet reduseres det hele til et kammerspill om hormoner, familieforbindelser og forelskelse.

Forlaget har valgt å la Anne Frank stå ganske alene i den nye utgivelsen, som er forsynt med et temmelig sparsommelig forord og etterord. Nå er Anne Franks dagbok, og hvorvidt den er ekte eller ei, blitt utsatt for kontroverser. Av respekt for lesere, om ikke for revisjonistene, burde man derfor ha inkludert grundig dokumentasjon av bokens ekthet. Det er engang slik at når forlaget ikke tar dette opp, vil rykter om at boken er skrevet med en form for kulepenn som ikke eksisterte under krigen etc. få større vekt. Ingen betviler Djengis Khans massakre av andre folkeslag, Holocaust, derimot, kan knapt dokumenteres nok.

Så er Anne Frank i den nye utgaven av hennes dagbok blitt en enda mer flerdimensjonal og levende skikkelse. Men det finnes også et annet aspekt som gjør at hennes bok har fornyet aktualitet: en ikke uvesentlig andel av dagens skoleungdom går faktisk i klasse med jevnaldrede på flukt. Mange har delt klasserom med kosova-albanere som, i likhet med Anne Frank, lever på andres nåde, stuet sammen med familien sin og andre i samme situasjon i små rom om med kronisk usikkerhet for hva fremtiden vil bringe. Vel er ikke disse ungdommers skjebner identisk med Anne Franks, men man kan spørre seg hvem som har rett til å sammenligne andres lidelser. Derimot kan man fastslå at vi har alle plikt til å påpeke visse likhetstrekk.

Redd Barna utga ifjor boken Me nd`gjoni, un` jam k`tu/ Se meg, hør meg - albanske barn på flukt forteller om sine opplevelser i hjemlandet og i Norge. Det er et temmelig gruvekkende dokument om frykt, om usikkerhet og om talløse forskjellige flyktningemottak. Så må man spørre seg hva dagens norske tenåringer vil tro om sin foreldregenerasjon etter at de har gått på skole med flyktninger som forsvinner, flyttes og skaltes rundt.

Uten forståelse for Holocausts omfang, uten begrep om at jødedommen en gang var en essensiell del av europeisk kultur, blir så Anne Franks skjebne relativisert. Den vil fortone seg som nok en fortelling, og en som attpå til er utdatert og som det er ingen ting å gjøre med. Selv om Holocaust ikke gjentas, fratas dagens unge muligheten til å stille det naive spørsmålet hvordan kunne det skje? Mekanismene; byråkratiet, følelseskulden og ansvarsfraskrivelsen ligger opp i dagen, til skue for alle. I dagens scenario mangler antisemittismen og dødsfabrikkene, men etter femti år uten jøder er det knapt noen som lar seg affisere av slikt. Istedet blir Holocaust trivialisert allemannseie.

Anne Franks dagbok er en stemme fra en liten pike som ble utsatt for overlagt drap. Dersom man ikke leser den med dette i bakhodet, gjør man både henne og historien urett.

Anne Frank: Anne Franks dagbok - ny utvidet utgave (Het Achterhuis) Oversatt av Tormod Haugen Aschehoug

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 23/06-95, kl. 15.47 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.