Snadder fra Auster

Det er noe ved Paul Austers stemme som gjør at man lytter til ham.

Petit har blant annet balansert på line mellom Notre Dame-katedralens tårn midt på natten, for deretter å bli arrestert for ordensforstyrrelse. Han har også svevet på sin stålvaier mellom tårnene på World Trade Center og andre steder, uten å bli arrestert. I The Red Notebook skriver Paul Auster et inspirert essay om Petit og hans meditative balansekunst, og man kan ikke unngå å dra en parallell mellom den tidløse linedansen og hva Auster ser på som litteraturens formål og muligheter. Linedanserens oppgave er å skape en følelse av grenseløs frihet, han er en danser, sjonglør og akrobat som høyt over bakken fremfører det andre er fornøyd med å klare på bakken, skriver Auster. Linedansen fascinerer fordi den er helt nytteløs, den trenger ingen forklaring eller fortolkning, «and if there is beauty in this, it is because of the beauty we feel inside ourselves.»

Paul Austers The Red Notebook er ikke en helt ny bok, siden det meste av innholdet har vært publisert tidligere i en amerikansk utgave under tittelen The Art of Hunger. Men ettersom Austers berømmelse har steget er det nå kommet en britisk utgave av denne samlingen av intervjuer, essays og små historier fra virkeligheten, hvor Auster resonnerer omkring litteraturen, både sin egen og andres.

Ikke alle forfattere er interessante når de snakker om seg selv og sitt virke, enten fordi de ikke har noe særlig å melde, eller fordi de lever i en så privat og abstrakt språklig verden at svært få skjønner hva de snakker om. Paul Auster lider ikke under noe av dette. Som amerikaner er han forpliktet til å snakke forståelig, og dessuten har han god kontakt med europeisk litteratur, blant annet som oversetter fra fransk.

Auster er en alvorlig mann som ser på sin egen skrivevirksomhet som noe han må gjøre for å overleve. Han føler seg dårlig når han ikke får skrive: «It's not that writing brings me a lot of pleasure - but NOT doing it is worse.» Og når han er ferdig med en bok føler han en enorm avsky og skuffelse over å ha fått til så lite over så lang tid. «We belong to the same club,» skriver han i essayet «A Prayer for Salman Rushdie», «a secret fraternity of solitaries, shut-ins, and cranks, men and women who spend the better part of our time locked up in little rooms struggling to put words on a page. It is a strange way to live one's life.»

Selvopptatte forfatterklisjéer, vil man kanskje si. Likevel er det noe ved Auster som gjør at man lytter, og ikke avskriver ham som høytsvevende romantiker. Auster har en «stemme» som inngir tillit, som setter sin egen virksomhet inn i en større sammenheng. Han siterer blant annet en venn som sier: «Children are wonderful. If I didn't have kids, I'd walk around thinking I was Rimbaud all the time». Men andre ord: det finnes viktigere ting her i verden enn å være forfatter. «What I'm after, I suppose, is to write fiction as strange as the world I live in», sier Auster.

I sine romaner lar Paul Auster leseren velge mellom enten å leve seg inn i en spennende historie på overflaten, eller å stoppe opp for å tenke over de filosofiske problemstillingene som ligger under og som blant annet kretser rundt det tilfeldiges natur og forholdet mellom fiksjon og virkelighet. Vi kan kanskje kalle ham en jordnær filosof, en alvorlig og sympatisk forfatter som synes det er viktig å gjøre seg selv forståelig. Det er derfor ikke forbausende at han peker ut eventyrene og den muntlige fortellertradisjonen som sine viktigste inspirasjonskilder, «the kinds of stories you read out loud to children.» Grunnen til at disse historiene treffer oss så dypt er at de lar leseren fylle ut detaljene, fargelegge fortellingen. «These are bare-bones narratives…yet enormous amounts of information are communicated in very short space, with very few words.»

Og som et apropos til vår hjemlige litteraturdebatt, uttaler Paul Auster at ikke bare har USA den vestlige verdens høyeste barnedødelighet, men også verdens laveste standard innen litteraturkritikk: «Some of the people who review books strike me as quasi-illiterate, out-and-out morons. And theirs are the opinions that circulate, at least in the beginning of a book's life.»

Paul Auster The Red Notebook and other writings Faber & Faber, London (Norlis Bokhandel, Oslo) Anmeldt av Mikael Godø

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 23/06-95, kl. 15.47 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.