En dag i dødsrus

Francoise Sagan inviteres oss inn i livet til en 40 år gammel mann som får vite at han har seks måneder igjen å leve.

Når Matthieu Cazavel, en velstående arkitekt bosatt i Paris som snart fyller førti, en vanlig formiddag får vite at han har et halvt år igjen å leve er ikke kona den første han tenker på, siden han ikke elsker henne. Vi følger Matthieu gjennom denne dagen hvor alt som betyr noe i livet hans skifter betydning og hvor hele tilværelsen får et preg av uvirkelighet.

Og hvilket vanvittig eksperiment ville det ikke være å si til sine nærmeste at man har noen måneder igjen å leve! Det er da du finner ut hvem som virkelig bryr seg om deg, vil jeg tro. Matthieu oppsøker først «sin beste venn» Robert, som ikke engang vil tro på ham, deretter elskerinnen Sonia, som bare tenker på den sorgen hun kommer til å føle. Ingen steder får Matthieu den respons han leter etter, han føler seg som deltager i en komedie sammen med patetiske og ynkelige mennesker.

Romanens handlingen foregår i løpet av denne ene dagen, den mest intense dagen i Matthieus 40-årige liv, et liv som har bestått av en vellykket karriere, både som rugbyspiller og arkitekt, elskerinner, sosial anseelse og en robust helse. Han hadde ikke ventet å dø allerede nå, og ikke av lungekreft.

For Matthieu er dette en dag hvor han svømmer rundt i sine egne sterkt svingende sinnsstemninger. Den forståelige frykten for døden kan plutselig slå over i ren eufori for et øyeblikk senere igjen å forvandles til ren desperasjon. Matthieu har aldri reflektert så mye over døden noen gang, og dermed heller ikke over livet. Og hvor mange har egentlig gjort det? Det sies at det som skiller menneskene fra andre dyr er vår bevissthet om at vi skal dø. Men hva vil det si å være seg sin egen død bevisst?

Jeg skal ikke komme med noen generelle påstander om vår kultursituasjon og samfunnets forhold til døden, men jeg må tilstå at jeg føler et snev av misunnelse overfor Burgess og Matthieu, rett og slett fordi det er fristende å se «mer», betrakte virkeligheten med kunstnerens, den dødsdømtes eller den gales blikk, se det som få andre ser, bryte ut av den monotone hverdagen hvor man dreper tiden (og døden) med trivialiteter. Det var derfor Mahatma Gandhi sa: «Lev som om du skulle dø i morgen.»

Francoise Sagan, som 19 år gammel skrev den internasjonale bestselgeren « Vel møtt, vemod» i 1955, har igjen skrevet en kynisk liten roman med mange fine metaforer og presise iakttagelser, selv om hun til tider kan bikke over i det sentimentale. Men noen misantrop er hun ikke, siden det er noe sympatisk og følsomt over kynismen hennes. En forbigående sorg er en trist roman, tross all sin ironi, selv om Matthieu til slutt finner et menneske som virkelig vil savne ham, en gammel kjæreste som satte ham på dør ti år tidligere.

Sagan gjør vel egentlig ikke annet enn å skrive enda en roman om det absurde ved menneskets vilkår, men hun gjør hovedpersonen sin interessant ved å sette ham i en optimal eksistensiell klemme hvor livet forandres og intensiveres: «'Som om døden gjorde meg levende', sa han høyt til seg selv, og så ga han seg til å le av det latterlige og melodramatiske i denne formuleringen.»

Francoise Sagan En forbigående sorg Aventura, 1995 Oversatt av Kjell Olaf Jensen Anmeldt av Mikael Godø

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 23/06-95, kl. 15.47 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.