Total papyrus energi

For ti år siden brant en bygning i Philadelphia, USA, ned til grunnen, og elleve mennesker mistet livet, derav fem barn. Politiets fikse idé med å slippe en bombe på taket av bygningen fra helikopter for å jage ut de elleve svarte innbyggerene, som etter sigende skulle ha tilhørt organisasjonen Move, gikk så totalt til helvete at 53 andre bygninger også brant ned og gjorde 262 personer hjemløse. De drepte hadde nektet å etterkomme politiets ordre om å forlate sine hjem. En storjury fastslo i ettertid at det ikke var grunnlag for strafferettslig forfølgelse av de myndigheter som hadde planlagt og gjennomført angrepet.

Dette er fakta.

Hovedpersonen i Philadelphia brenner, Cudjoe, er fra Philly. Han er svart og i frivillig eksil på den greske øya Mykonos da vi møter ham. Han har rømt fra fødebyen til Europa for å komme på avstand til en del personlige problemer, han har vært der i ti år. Men det er en ting han ikke får ut av hodet, vitner har fortalt at de så en liten gutt som forsøkte å rømme fra den brennende bygningen, Cudjoe må komme til bunns i ryktene for å få ro, han må finne gutten.

«Gutten, eneste overlevende etter mordbrannen på Osage Avenue, barnet som er en bror og sønn, et tapt lem, har forfulgt ham siden han første gang leste om den ufattelige massakren.»

Han reiser hjem.

Cudjoe vil skrive en bok om brannen, eneste veien å blir å søke opp mennesker som kan vite noe om hvor gutten befinner seg, for gutten er nøkkelen til hele historien. Ingen er særlig informative, men de er på ingen måte likgyldige: «Jeg fatter det enda ikke. Elleve mennesker myrda! Kvinner og barn! Spedunger! Det var ett fett for politifolka. Elleve levende Guds skapninger drept! Og for hva? Kan du si meg det?»

Cudjoe presenterer opplevelser fra sin fortid, han spiller basket med gutta i parken, folk som er småsøskene til hans gamle kompiser, kompiser som nå sitter inne.

Wideman forteller en historie om det svarte storby-USA, om en komplisert hverdag, hvor den hyppigste dødsårsaken blant unge menn er et skudd fra en annen svart. Cudjoes søken etter svar på branntragedien er en søken etter et svar på en ufattelig og totalt unødvendig hendelse.

Og det er gjort med en utrolig innlevelse. Bokens temperament øker side for side. Boken består av tre deler, den første om Cudjoes søken etter et svar og stoff til sin bok, for så å bli mer surrealistisk i midtdelen, hvor personen Wideman selv blir mer synlig. I denne delen har Shakespeares Stormen en viktig plass, lagt til dengang Cudjoe skulle sette den opp som elevforestilling da han var lærer, det gikk desverre i vasken p.g.a. elendig vær.

«Dette er den sentrale begivenheten. Jeg gjentar, og jeg forsikrer dere - hva nå forsikringer fra meg måtte være verdt: Det er jeg som er fabelmesteren, og dette er den sentrale begivenheten, opppsetningen av Stormen, instruert og satt i scene av Cudjoe på slutten av 1900-tallet, for oppføring utendørs, i en park i West Philly.»

Siste delen er noe av det mest energiske jeg noen sinne har sett på trykk. Det er en aggresjon og et tempo som fikk meg til å trampe takten mens jeg fosset gjennom sidene. Den er ikke grinete, bare full av inspirasjon. Den er en anelse «Burroughsesque,» ikke så eksperimentell, men på samme måte får tankene fritt spillerom. Akkurat som om Wideman ikke kunne reise seg før alt var ferdig, ikke før siste tanke var avsluttet, jeg er sikker på at han tøyde ut og tok seg en dusj da siste punktum dukket opp. Det er punk i bokform, eller kanskje riktigere; det er hard-core rap.

Boken er utvilsomt bedre på originalspråket, og det har ingenting med oversettelsens kvalitet å gjøre, men den er full av slang som på beste måte er oversatt, som selvfølgelig ikke er oversettelig.

J.E. Wideman (f. 1941) er neppe særlig kjent hos oss, for dette er hans første verk på norsk, opprinnelig skrevet i 1990. Han er en av de viktigste svarte fortellerne i USA og har en rekke utgivelser bak seg, Philadelphia brenner er hans ellevte bok.

Skulle du føle deg slapp, ta og les siste del av Philadelphia brenner i et strekk, svært hjelpsomt og neppe skadelig.

Jeg vil ha mer John Edgar Wideman.

John Edgar Wideman: Philadelphia brenner Gyldendal 1995 Oversatt av Herbert Svenkerud Anmeldt av Morten Abrahamsen

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 23/06-95, kl. 15.47 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.