Sarraute: into the logos

Hver kvinne og hver mann sin metafor: etterpubertetens viderevekst; Natalie Sarraute, russisk - og av århundret født (1900), som litterat av plantebiologiens tropismer unnfanget; som romanforfatter av realismen aktivisert - realismen hinsides feillesningens historie.

Dostojevskij sender ham og Sonja til Sibir. Epilogen i Forbrytelse og straff irriterer fordi den tilsynelatende har sneven av apologi ved seg. Ja, for det lar seg fan ikke forklare hvorfor novise-nihilisten Rodion Raskolnikov blir åndelig lagt i bakken av lille, patetiske Sonja, om man da ikke forelsker seg i Sarrautes tropismer;som vil si vekst under påvirkning fra ytre stimuli: det er i hodet vegetasjonen og luften er tettest, det er der fotosyntesen trives - det er jo der den kom fra. Leseren Sarraute hører til folkestimmelen, hører til Dostojevskij-folket, som i beste biologiske forstand har assimilert den europeiske romantekstens gestaltpsykologi i sin egen fysiologi: noe som invaderer cellene og blir der, som en Traumwelt i våken tilstand. Tropismene har mikroskopisk relevans og tyngde: dissekŽr tittelen, og skriv inn til oss i avisen når du blir ferdig - vi vil ha din forklaring på papir, og sende deg til Svenska Akademien neste år. Og neste. Etter deg blir romanen virkelig unødvendig, for vi blir alle poeter uten et lesebehov. Når vi er ferdig med å lese deg.

Sarrautes psykologi er flertalls-mentalitet: du er ikke alene; det går ikke an å si at du er alene; når du sier «jeg» blir det «vi» - for noen har kjørt deg på tjukken med «jeg», noen har gitt deg cellene sine; noen stråler inn i deg - fortsatt. Fordi du fortsetter, ikke sant? Det er det som er det grammatisk-biologiske mirakelet: at du ikke får være i fred, med deg og ditt. Det er ikke ditt, det er vårt. Og fri er du bare i oss, ved oss, og for oss.

Det er en grand old lady som forteller oss dette - sitt århundres barn. Hva er det Czeslaw Milosz sier, på polsk på engelsk: «Just to change into a tree, grow for ages, not hurt anyone.» Er det eventyr og oppspinn, eller just the way things are? «Vi» stikker foten i floden Heraklit, kontinentets eneste elv av format, og kjenner Radovan Karadzic som biter oss i tærne - og det ikke an å si «slipp!». Det som forplanter seg, forplanter seg til Praha; vi sitter jødisk-tyske, som «Noen som langt inni seg alltid har beholdt den samme dumpe, diffuse engstelsen, uten å helt å vite hva det er …»(s.159). Vi sitter i en sal, både du og jeg, vi heter Dmitrij, Ivan og Alosja Karamasov; vi sitter i Petersburg, og Sibir, vi flyter under isen på Neva som jevngamle tenåringer, sammen med Rimbaud. Vi får ikke lov å bli 95; vi får ikke lov å gi opp cellene når vi blir nittifem - Madame Sarrautes poetikk i konsentrat.

Vi får trekke pusten i Tarkovskijs sone, vi får sitte sammen i Andrejs regnrom, og fukte oss for hverandre. Det er regn som ikke gir seg; kall det tropismer; kall det en utgammel forfatterinnes forskerkall. Har noen tatt nesten hundre år ut i lyset, og merket hvor lyset kommer fra? Har noen strøket poetinnen over hårene, og kjent seg «- Forkastet langt bort fra henne i mørket.»?

Natalie Sarraute:

Du er ikke glad i deg

Oversettelse og etterord ved Elin Beate Tobiassen

Bokvennen Forlag

Anmeldt av Kurt Sweeney

BT: NATHALIE SARRAUTE: Du er aldri alene.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 23/06-95, kl. 15.47 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.