«Har Aden det vondt?»

Aden er en lang reise inne i hodet på en mann uten sosial innsikt eller familie

Alt dette finner en natuligvis ut av hvis en leser på ryggen av bok, men det jeg vil frem til er at første inntrykket i dette tilfellet er forvirrende. Omslagsfotoet Multiple exposure av Callahan, ga meg en følelse av science-fiction, som skulle vise seg å ikke stemme overhodet med bokens innhold.

Aden handler om Aden, en 45-årig dataekspert. En kar som har en god karriere innenfor sin yrkesgren, men til tross for god økonomi er han overhodet ikke interessert i å ha noen luksus rundt seg, han har en høyst ordinær leilighet i Paris, hvor en PC og CD-spiller er det eneste han har unnet seg, en ting han aldri har skaffet seg er venner.

Aden er tilbake i Paris etter en jobb i New York, han er tilbake tidligere enn forventet og de neste fire dagene skal bli anderledes enn hans dønn kjedelige livsstil er vant til. Ikke at det skjer noe actionaktig over disse fire dagene, men kona Kirin tar ut skilsmisse, moren Iana ligger for døden og jobben han gjorde i New York avslørte at han jobber for krigsindustrien, ikke for romfartsprogrammet som han trodde.

Hva gjør da et menneske som har blitt oppdradd til å være asosial, han må gjøre et eller annet, og det er det boken handler om.

Nå er det begrenset hva Aden kan få til, det eneste muligheten er å gå inn i seg selv, og brorparten av boken foregår blant tankene til Aden. Han søker inn i seg selv og sin fortid for å takle situasjonen. Han brøt ut fra sin innvandrer/flyktningfamilie som seksten åring, og har bare hatt sporadisk kontakt med moren siden, faren døde tidlig.

«Aden er født på Hiroshima-dagen, Iana satte ham til verden i skyen som steg opp den dagen da menneskets ansikt gikk til grunne.»

Det er en innadvent bok, Aden har ikke noe sosialt liv, og den er full av uttalelser som dette: «Mens toget rullet langsomt og taktfast forbi, brettet de traurige omgivelsene seg ut, lag på lag i melankolsk monotoni, som en forkortet versjon av alle de pregløse stedene storbyer avler ute i periferien.»

Aden er ikke dårlig skrevet, men er altfor stillestående, og aldri særlig engasjerende. Konsentrasjonen var ikke enkel å holde oppe, en rekke ganger tok jeg meg i å tenke på helt andre ting mens jeg leste, og måtte skumlese meg tilbake til den siden konsentrasjonen sist virket.

Hovedpersonen lever så vakumert at det er vanskelig å komme noe særlig inn på han, og det er litt merkelig, for det meste av handlingen skjer mellom ørene hans. Hele hans liv tegnes opp, uten at det hjelper, for Aden ble oppdradd til å bli en ensom kar og har holdt på med det hele livet, m.a.o. det har ikke skjedd noen ting.

Han prøver å pusle sammen morens liv, tenker tilbake hvordan han opplevde henne da han var liten, hvordan hun var da hun flyktet fra andre verdenskrig med det som skule bli Adens far: «Aden ser munnen hennes snakke, tømme ut et kaos av ord, sinnsvake ord, for store for ham i en analfabetisk ørken, ord som får døden til å vike og faren til å komme tilbake i hus.»

Boken ble etterhvert så stereotypt kjedelig at jeg ikke husker slutten.

Anne-Marie Garat: Aden Gyldendal 1995 Oversatt av Karin Gundersen Anmeldt av Morten Abrahamsen

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 23/06-95, kl. 15.47 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.