![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Østerud viser med solid kritisk gjennomgang av dette århundrets kommunikasjonsteori, at for på vitenskapelig vis å kunne si noe om fenomenet «kommunikasjon», må medievitenskapen trekke veksler på viten fra både samfunns- og humanvitenskapen. Så langt har slik erkjennelse oftest fortonet seg som velmente innlegg i festtaler. Det interessante er selvfølgelig hvordan og hva dette betyr i praksis? Østerud tør snakke om semiotikk og sosiale segmenter i samme åndedrag, og kombinerer Roman Jakobson og Pierre Bourdieu for å nå plausible forklaringsmodeller på kompliserte mediefenomener i en senkapitalistisk tid som vår. Nå er ikke Østerud den første som gjør dette i internasjonal sammenheng, men i norsk sammenheng representerer nok Østeruds avhandling den mest omfattende analysen på dette feltet. Østerud skal derfor ha all ære av arbeidet der han argumenterer for Bourdieus habitus-begrep som egnet redskap for å forstå mekanismene mellom Moskva-toppmøtet som fjernsynstekst og seersegmentenes forskjellige tolkninger av det medierte toppmøtet.
Et av de ærend Østerud selv legger vekt på, er å vise gjennom empiri at det er hold i teorien. Her er Østerud langt svakere. Overgangen fra empirisk materiale til konklusjon, altså selve analysen, for opplagt. Det er vanskelig å være uenig med tolkningene, og den empiriske undersøkelsen får dermed et skinn av selvoppfyllende profeti. Det finnes egentlig ikke noe analytisk grunnlag en uenighet kunne være tuftet på. Østerud kunne kanskje heller for all enkelhets skyld sagt: Beleive me or not!
Når er dette muligens ikke Østeruds feil, fordi det å bruke empiri og undersøkelse for å legitimere teoretiske påstander er i ferd med å utvikle seg til vitenskapsgenre, - takket være nettopp Bourdieu. Men analysene i denne genren fortoner seg ofte som dårlige knebøy-øvelser til forskjell fra de mer fruktbare analysene man kan støte på i aviser og tidsskrifter.
På samme måte som første opponent Klaus Bruhn Jensen, er også jeg i tvil om hva man egentlig skal forstå med bruk av begrepet ritualistisk kommunikasjon, og i hvilken grad denne formen for kommunikasjon representerer et kulturelt tilbakeskritt fra mer rasjonelle former. Østeruds avhandling er på lang vei gjennomsyret av denne formen for «kulturpessimisme». Men, tanken på kommunikasjon som et rituale er kanskje egentlig mer besnærende enn forklarende.
BT:
DOKTORGRAD: Moskva-toppmøtet mellom Reagan og Gorbatsjov sommeren 1988 som fjernsynsshow.
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]