[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Stjålne blikk på Seilduken

Lokket av slagordet «tre timer utstilling - tre timer evighet» satt vi skuta mot Seilduksfabrikken i Oslo.

AV GARD O. FRIGSTAD

Der holdt de mer enn de kunne love. Evigheten begynte en stund før utstillingen. Det fikk jeg en føling med der jeg navigerte meg labyrintisk på vei til en bit himmerik. Om jeg ikke fikk utdelt en del av evigheten der, fikk jeg i det minste med meg en bit på veien. Det var et anonymt navnløst sted, uten tegn av noe slag. Som fra intet stod Karon der i en amerikansk bartenders skikkelse og viste hvor man skulle gå for å stige opp. Man måtte opp en stige så bratt, så smal, så lang og så påskjøtet, at det var med livet som innsats. Dvs. hvis du kom forbi de tre ville hundene som voktet stigen. Det skulle ikke være lett å nå kunstens perlehytte. Uten lidelse ingen kunst.

Øyeblikkets glede

Endelig opp trappen, gjennom Skomakerstuens lys-skulpturer som i blålys-skrud forteller om flammens begynnelse og slutt - gjennom den sorte sjakta og rundt et par-tre hjørner og vi var innenfor perleporten.

Prosjektet på Seilduksfabrikken var ikke bygd for evigheten, men en instant-utstilling - en glede for øyet og blikket, - øyeblikkets glede. Og det ble bildene merket av, - brutalt naglet til veggen. Gjennomboret av tre timers evighet. Det første rommet man kom inn i var preget av den polske Marcin Mrowinskis rørende koloritt. Et voldsomt ekspresjonistisk maleri satt stemningen i rommet. På endeveggen en stabel bilder med varme figurer i enestående farger.

Marit Bjartnes har i sin bevisste utlevelse av skolepikedrømmer gitt seg hen til en uvanlig ærlig dyrking av en hedonistisk-narsissistisk verden. En infantil space-verden blottlagt til det parodiske. Hyper-ironi.

I samme rommet hang May-Irene Aasens fine abstrakte fotografi. Arbeidene er silhuetter på ren bakgrunn, effektivt komponert så man kan tenke mye ved lite. Få elementer, minimalistisk foto.

Neste rom var i sin helhet installert av den polske zen-buddistiske falanksen, praktiserende i «the art of immigration», representert ved Krzyztof Skalda og Jacek Slebodzinzki. Rommet bar preg av en kald varme, hvis det sier noe, eller en tynn varme, eller mye rom, med egen musikk som økte følelsen av bevegelsesmulighet. Bildet par excellense, firkanten, ble grundig gjort narr av og strekkes som gummibegrep. Resultatet blir parallellogrammer. Og et skap der en enorm kjegle kledd i blue velvet skyter opp gjennom skapet og peker nese av himmelen. En skalle av en hjort eller geit montert mellom store malte flater på en dramatisk dekorativ måte er en konstruksjon som går rett inn i stuerene satanisters stuer.

I neste rom er det et bilde av tungvekteren Olav Ringdal. En rekke tunger kommer ut av bildet i ens ærend for å rekke tunge til tilskueren. Mao. en hån som spruter av fandenivoldsk påtrengende uttrykkskraft.

Guttorm Nordø har denne gangen utviklet en ny falsk snill stil, som han har gitt den ærlige betegnelsen «dekor». Bak malingen skjuler det seg metall, så lyset ligger bak forskjønnelsen. Enkle nærmest monokrome plater som fokuserer materialets struktur.

Jan Skomakerstuen har en flott paranoid øyekonstruksjon, som forteller om nattens stjålne blikk, og tangerer utstillingens tema som slås an på invitasjonen ved et stor-stort øye som ser og blir sett. Cathrine Constance Gjeldsnes hadde laget collager der hun inngikk i en symbiose med dronningen, og med husmorforbundet. På gulvet var det plassert overdimensjonerte sneiper. Dette var åpenbart drømmenes tid.

Etioperen Goliath Haile viste sin standhaftige mistenksomhet mot lyset ved aldri å ta av solbrillene. Likefullt - en glimrende kolorist. Mest vellykket var collagene.

Sigfred Rudis arbeider i estetisert voldsom nytelse kom ikke helt til sin rett grunnet innelukket plassering mellom to rom. Det gjorde imidlertid Gidsken Braadlies flytende kulltegninger som hadde fått best plassering. Disse bildene hylte ikke påtrengende om oppmerksomhet, men de var til stede på en fin vâr måte - når man selv ble vâr dem.

Ryddige Disorders

Sunshine Kids spilte glimrende med voldsomt driv. Nattens fremmarsj ble imidlertid hjulpet av bandet Disorder, et overvintret anarkopunk-band fra England, som ga oss søvndyssende museumsaktig dansebandmusikk. Et unødvendig hint om at evigheten er lang.

Prosjektet på Seilduksfabrikken bryter med vanlig utstillingspraksis. Det fantes knapt noen informasjon eller saklig staffasje som normalt bygger opp et kunst-fesjå. Ingen av utstillerne hadde brydd seg om å gi bildene titler. Publikumet var til dels invitert til fest og musikk, så ble de lurt på litt kunst i samme slengen. Noen visste ikke at de var på utstilling i det hele tatt. Det fantes ingen prisliste. Det var foto, tegning, maleri, skulptur, grafikk og installasjon. Ingen gjerrighet mht. at utstillingen skulle ha et enhetlig inntrykk. Arbeidet var imidlertid gått så hurtig at malingen var knapt tørket, så det ble maling med hjem for noen likevel. Men flere gikk derfra med et kunstlet og stjålet blikk.

BTs:

SEILDUKSFABRIKKEN: Prosjektet på bryter med vanlig utstillingspraksis. Alle foto: May-Irene Aasdalen.

JAN SKOMAKERSTUEN: «Svartepetter ser deg»

SUNSHINE KIDS: glimrende med voldsomt driv.

DISORDER: et overvintret anarkopunk-band fra England.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 15/06-95, kl. 22.47 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.