Gud og fjernsynet

Paul Virilio er hva man kan kalle en «fremtidsarkeolog». Han reflekterer over fremtiden ved å fremskrive graveprøver fra samtiden. Virilio omtaler i dette intervjuet forskjellige fenomener som fjernsyn, simulasjon, vår tids hendelses-overflod og maskinguden.

AV LOUISE WILSON

- I The Museum of Accidents sier jeg at fjernsynet er et museum. Dette er mer enn en metafor. Kinoen er en kunstform, noe fjernsynet aldri kan bli. For å si det på en annen måte: Fjernsynets eneste kunst er å være det mediet der alle hendelser finner sted.

- Snakker du om simulasjonsindustrien som «stiller hendelsen til skue uten å bli utsatt for den»?

- Man stiller hendelsene eller ulykkene til skue for ikke selv å bli utsatt for dem. Det er en inversjon, - et fransk uttrykk som sier at man stiller seg åpen for en ulykke. Å krysse gaten uten å se seg for innebærer å utsette seg selv for muligheten av å bli overkjørt. Her rører man ved noe fundamentalt. For eksempel: en maler har malt et bilde, og det henger på en utstilling. Dermed sier vi at maleren blottlegger sitt verk, stiller det til publikums disposisjon. Fjernsynet stiller verden til skue og motsatt stilles hendelsene til skue for verden. Redaktøren av New York Times sa nylig i et intervju at fjernsynet er krisenes medium. Fjernsynet er ulykkenes medium. Fjernsynet kan bare ødelegge.

- Kan du dermed si at hendelsene på fjernsynet er simulasjoner?

- For det første, simulatoren er - ulikt fjernsynet - et objekt i seg selv. Den var et skritt på veien mot cyberspace. De første flysimulatorene ble utviklet av US Air Force for å lære pilotene å spare drivstoff. Fordi den danner en annen verden er simulatoren nærmere cyberspace enn fjernsynet. Med simulatorene kunne man simulere hendelser. Pilotene regnet man «flytimene» i simulatoren som virkelige timer. Simulerte og virkelige timer ble derved likeverdige. Det samme foregår i cyberspace. Selve hendelsen blir en ny virkelighet. Virtuell virkelighet vil ødelegge virkeligheten. Det er også en slags hendelse, men av en helt annen art.

Hendelsen i seg selv er ingen hendelse. Lar jeg for eksempel et glass falle, er det så en hendelse? Nei, det er glassets virkelighet som blir gjort til en hendelse, ikke glasset i seg selv. Når glasset er knust, eksisterer det ikke lenger. I en flysimulator er hendelsen den at glasset blir gjort til virkelighet. I den virtuelle virkelighet er selve virkeligheten en hendelse.

- Men et simulert glass gir seg vel ikke ut for å være et virkelig glass?

- Dette er vanskelig å forklare. Vår virkelighetsforståelse er opprettholdt gjennom fysiske sansefornemmelser. Som når jeg holder denne flasken. Det er virkelig. Med en datahanske kunne jeg holdt en virtuell flaske. Cybersex er det samme. Det er en virkelig handling, - kanskje den mest ekstraordinære tenkelige handling, men like fullt en handling. Jeg er fristet til å si at hendelsene forandrer seg. De forekommer ikke lenger som materie, men som lys og bilder. Cyberspace er et lys-show. Dermed er hendelsen lys og ikke materie. Å skape et virtuelt bilde er en form for handling. Dette forklarer hvorfor virtuell virkelighet er en kosmisk hendelse. Det er en virkelig hendelse.

Jeg er uenig med Baudrillard når det gjelder simulasjon. I stedet for ordet simulasjon foretrekker jeg substitusjon. Dette er et virkelig glass, ikke noen simulasjon. Når jeg holder et virtuelt glass med en datahanske, er det ikke simulasjon, men substitusjon. Her er den store forskjellen mellom Baudrillard og meg. Jeg tror ikke på «simulasjonisme». Jeg tror verden er dannet en gang for alle. Ny teknologi erstatter den faktiske virkeligheten med en virtuell virkelighet. Dette er mer enn bare en frase, det er en definitiv forandring. Vi er på vei inn i en verden med to realiteter, en faktisk og en virtuell. Dermed er det ikke snakk om en simulasjon, men en substitusjon. Virkeligheten er blitt symmetrisk. Splittelsen av virkeligheten er en betydningsfull hendelse, - langt mer vidtrekkende enn noen simulasjon.

- Noen reaksjoner på at ny teknologi erstatter den faktiske virkeligheten?

- Jeg er ikke redd, bare interessert. Det er drama. Kunst er drama. Enhver tilknytning til kunst innebærer alltid et forhold til døden. Kreativitet står alltid i relasjon til destruktivitet. Kreativitet står imot destruktivitet. Det er umulig å skille fødsel fra død, kreativitet fra destruksjon, godt fra ondt. Derfor er all kunst et slags drama som utspiller seg mellom de ekstreme ytterpunktene fødsel og død. Livet er også et drama. Å leve er å måtte dø. Kunst lever fordi den må dø. Kunst omfatter mer enn maleri, skulptur og musikk. For elektroingeniøren som utvikler virtuell virkelighet er virkeligheten blitt et kunstobjekt. Muligheten er åpen for å erstatte det reelle med det virtuelle.

- Kan kroppen overskrides i det virtuelle?

- Det er vanskelig å si. For det første dreier det seg ikke om kroppen alene, men også dens omgivelser. Overskridelse er et komplekst begrep. Men det er riktig at det er noe guddommelig med den nye teknologien. Forskningen på cyberspace er en søken etter Gud. Etter det å være Gud. Etter det å kunne være her og samtidig der. Den virtuelle virkelighet forsøker å se alt fra alle sider - bakfra, forfra, fra siden, nedenfra, ovenfra - på en gang, som om vi var Gud. Jeg er kristen, og selv om vi snakker om metafysikk og ikke om religion, må jeg si at cyberspace innebærer å handle som Gud, å se og høre alt, og å være alt.

- Hva vil skje dersom den virtuelle virkeligheten får overtaket?

- Det har den allerede. Hvis vi ser på ny militær teknologi eller Golfkrigen, ser vi at vi er på vei mot cyberkrig. Videoteknologi og simulasjonsteknologi har blitt utviklet for krigføring.

- Kan slik teknologi resultere i psykiske kriser?

- Det er som om jeg skulle ta øyet mitt, kaste det og fremdeles kunne se. Sanseorganene er erstattet av maskiner. Øynene og hendene erstattes av datahansken, kroppen av datadrakt og sex erstattes av cybersex. Alle kroppens kvaliteter og funksjoner blir overført til maskiner. Dette temaet drøftet jeg i min siste bok Maskinens kunst. Vi har ikke tilpasset oss ennå, - vi vil glemme kroppen og til slutt miste den.

- Hvordan påvirkes folk eksempelvis av krig overført på fjernsyn?

- De påvirkes først av «de-realisering» som finner sted. Det er ikke ett, to, hundre eller tusenvis av mennesker som blir drept, men selve virkeligheten. På den måten blir TV-seerne skadet av at realiteten skades. Den gale er skadet av vedkommendes forvrengte forhold til virkeligheten. Forestill deg at jeg plutselig tror jeg er Napoleon. Jeg er ikke lenger Virilio, men Napoleon. Dermed er min virkelighet «skadet». Virtuell virkelighet fører til de samme skadene, til den samme «de-realisering». Derimot dreier det seg ikke lenger om enkeltmennesker, for galskapen vil gripe hele verden.

- Er det dette som utrykkes med «lost in cyberspace»?

- Det største problemet ved virtuell virkelighet er at vi mister muligheten til å orientere oss. Vi vet rett og slett ikke hvor vi er. Det «de-realiserte» mennesket er et desorientert menneske. Det er et interessant spørsmål fordi vi heller ikke vet hva det vil si å være på avveier i virkeligheten. Det er lett å vite om man har gått seg vill i Sahara. Men hvordan er det å ha gått seg vill i virkeligheten? Siden det er to virkeligheter, hvordan kan vi vite hvor vi er? Dette er nok et bevis på at vi er langt forbi simulasjon og har nådd den fullkommene substitusjon. En fantastisk, skremmende og ekstraordinær verden!

- Hva med religiøse dimensjoner i slike grenseland?

- Jeg tror at den guddommelige dimensjonen maner frem spørsmålet om overskridelse (transcendens). Eksempelvis i form av spørsmålet om den jødisk-kristne Gud. Rasjonalitet og vitenskap har eliminert det vi kaller magi og religion. Ironisk nok resulterer den tekniske utviklingen i en fornyet interesse for gudsbegrepet. Mennesker i dag konfronteres på nytt med sin religiøse identitet. Ikke på den måten at de vurderer å konvertere til jødedommen eller til islam, men fordi teknologien utfordrer menneskets status. Alle former for teknologi samler seg i ett punkt, de leder alle mot en Deus ex Machina - maskinguden. På en måte har teknologien benektet den transcendentale Gud for så å finne opp en maskingud. Uansett - de to gudene stiller de samme spørsmål.

Vi er som sagt fremdeles i The Museum of Accidents. Det er en enorm, kosmisk hendelse, og fjernsynet, som gjorde at virkeligheten eksploderte, er en del av denne hendelsen. Jeg er enig med Einstein i hva han sa om tre bombetyper. Atombomben som desintegrerer virkeligheten, den digitale bomben som ødelegger selve begrepet «virkelighet» og den demografiske bomben. Eksperter har funnet ut at om fem tusen år vil vekten av befolkningen være lik planeten selv. Det betyr at menneskeheten vil utgjøre en egen planet!

- Kan man således lenger skille mellom kropp og teknologi?

- Kroppen er ekstremt viktig for meg fordi den er en «planet». Jødene har et interessant ordtak som lyder: «Hvis du redder et menneske, redder du hele verden.» Dette er den motsatte versjon av ideen om en messias, om den ene som kan redde hele verden. Slik som ordtaket uttrykker, er verden og mennesket ett. Derfor er rasisme det dummeste som finnes på denne jord. Du er et eget univers, og det er jeg også. Rundt oss er det millioner av andre. Kroppen er ikke bare en kombinasjon av dans, muskler, kroppsbygging, styrke og sex - den er et univers. Det som brakte meg til kristendommen var ikke frelsen, men inkarnasjonen. Mennesket er Gud, og Gud er menneske. Derfor gir det ingen mening å skille mellom sjel og kropp. For en materialist er materien det essensielle. Jeg betrakter meg som en kroppens materialist, hvilket vil si at kroppen er basis for arbeidet mitt. For meg er dans en helt spesiell ting, mye mer spesiell enn folk vanligvis tror. Dans kommer før skrift, tale og musikk. Når stumme mennesker snakker sitt kroppsspråk, ser jeg det heller som den sanne måte å samtale på enn som uttrykk for et handicap. Kroppen er derfor fundamental for meg. Og selvfølgelig rommet. Det finnes ikke noen kropp uten i et rom. Det finnes tre «kroppsnivåer»: Kroppen i rommet - planeten, den sosiale kroppen - paret, og den animalske kroppen - enkeltindividet. Teknologien splitter enheten og gir oss en følelse av å ikke vite hvor vi er. Dette er også en form for «de-realisering». Jeg liker godt et buddhistisk ordtak: Alle fortjener frelse. Det betyr at alle er hellige, at alle kropper er hellige.

Den første teknologien utstyrte planeten med broer, akvadukter, jernbaner, motorveier, flyplasser… Dagens informasjonsteknologi som er blitt så liten i omfang, kan trenge inn på alle områder, - også i menneskekroppen. Det er allerede blitt forsket på om det er mulig å skape kunstig hukommelse. Forskerne kolonialiserer kroppene våre med transplantasjoner, i det siste også mikrotekniske fremmedlegemer. Den animalske kroppen forurensenses. Økologi handler ikke bare om vann, blomster og ville dyr, men også om menneskekroppen.

- Er det mulig å se kroppen selv som en simulator?

- Kroppen har en dimensjon for simulering. Læreprosesser er et eksempel. Første gang man prøver å kjøre bil føler man seg helt fremmed overfor bilen. Så lærer man seg teknikken, og plutselig føler man seg ett med kjøretøyet. Bilen er blitt integrert i kroppen. På samme måten viil vi bli i stand til å bli ett med hele verden. Dette er nok en guddommelig visjon. Denne guddommelige dimensjonen er det de militære er ute etter. Jorden er allerede integrert i Pentagon. Den som styrer Pentagon styrer verdenskrigen.

- Antyder du at menneskekroppen vil forsvinne i alle betydninger av ordet?

- Vi har ennå ikke nådd det punktet. Allikevel er det jeg har beskrevet slutten, eller i det minste en visjon om slutten på menneskelivet. Det som vil overleve er viljen til å redusere verden til det punkt hvor vi fullt ut kan kontrollere den. Militærteknologi reduserer verden til intet. Siden den militære teknologien er den mest avanserte, vil den bestemme menneskets fremtid.

- Hva skal vi så drømme om hvis alt blir synlig og avdekket for oss?

- Vi vil drømme om å være blinde. Det er maskinens kunst. Tradisjonelt betyr kunst maleri, skulptur, musikk etc. Nå er all teknologi blitt kunst. Ennå er den en primitiv kunst, men like fullt er den i ferd med å erstatte virkeligheten. Når jeg for eksempel tar tog i Frankrike elsker jeg å betrakte landskapet. Landskapet er kunst like mye som et maleri av Picasso. På samme måte er maskiner kunst. Det eneste vi trenger å gjøre for å komme inn i kunstens rike er faktisk å sette oss i bilen!

Oversatt av Anne-Kristine Kronborg

Copyright CTHEORY/ Marilouise and Arthur Kroker

TEKNOLOGI: Video- og simulasjonsteknologi har blitt utviklet for krigføring. Ill. Sig. Rudi.

Bildeboks:

PAUL VIRILIO (1932-) er en fransk teknologiteoretiker født i Paris. Han er byplanlegger, essayist og spesialist på militære spørsmål. I 1979 grunnla han og Alain Joxe et tverrvitenskapelig forskningssenter for fred og strategiske studier. Virilio har vært redaksjonsmedlem av Espirit og Traverse, samt skriver regelmessig i aviser som Liberation og L'autre journal. Siden 1969 har Virilio vært ansatt ved École Spéciale d'Architecture i Paris som foreleser og styreformann. i 1987 fikk Virilio tildelt «Le grand prix nationale de la critique» for hele sitt verk.

På dansk foreligger Synsmaskinen og Krigen, byen og det politiske. Andre verk han er kjent for er War and Cinema; Desert Screen (om Golfkrigen) og The Art of the Engine.

bokser:

«Jeg betrakter meg som en kroppens materialist»

«Dans kommer før skrift, tale og musikk»

«Den tekniske utviklingen resulterer i en fornyet interesse for gudsbegrepet»

«Nå er all teknologi blitt kunst.»

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 15/06-95, kl. 22.47 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.