[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Yemen: Tilbake på demokratiske skinner?

Yemen er tilbake på de demokratiske skinner ett år efter den opprivende borgerkrigen. Allikevel er det mange sår som nå slikkes.

AV LARS ERSLEV ANDERSEN

Begeistringen som preget perioden omkring sammenslåingen i 1990, ble efter kort tid avløst av et mer nøkternt syn på forholdene. Utenriksminister dr. Iriany betegnet det slik: «Ved sammenslåingen tok vi det verste fra begge land; det eneste gode var demokratiseringen».

Økonomiske krisetilstander

Den økonomiske situasjon med voldsom arbeidsløshet og rekordstor inflasjon var i 1992 mildest talt kritisk. Grunnen var at stigningen i oljeproduksjonen ikke forløp så hurtig som forventet, at landet mistet store overføringsinntekter som følge av at en million yemenitter ble jaget ut av Saudi Arabia som straff for Yemens holdning i Kuwaitkrigen og at landet av samme grunn mistet betydelige bistandsinntekter. Verst gikk det ut over Sydyemen, som var vitne til at de beskjedne inntekter stort sett forsvant i et hull i Sana'a, at de ledende politiske poster i Aden i stigende omfang ble overtatt av nordyemenitter, at korrupsjon og nepotisme vant større innpass enn tidligere, at kvinnene ble presset ut av arbeidsmarkedet og at qat-problemet aksellerete voldsomt: For eksempel brukte yemenitiske familier i gjennomsnitt 30 - 50 danske kroner per dag på qat, hvilket må sees i sammenheng med at landets BNP pr. innbygger maksimalt når opp på 6.000 danske kroner. I tillegg er de to tidligere staters militære virksomheter ikke blitt integrert og det er fremdeles to ulike myntenheter, og lite er gjort for å gjennomføre planen om å utbygge havnen i Aden og gjøre den til frihandelssone. Kort sagt følte sydyemenittene seg snytt. I efteråret 1992 ble kritikken fra al-Baidh skarpere - og kulminerte med at han nektet å ivareta sine plikter som visepresident og trakk sig tilbage til Aden. Så fulgte tumulter, terroraksjoner og oppstand som sies å ha vært provosert frem og iscenesatt av medlemmer fra al-Baidhs sosialistparti. Ikke desto mindre vendte al-Baidh tilbake til Sana'a og var med på å gjennomføre valgkampen. Valget ga det forventede nederlag til sosialistpartiet, som kun ble det tredje største parti. Allikevel beholdt de sin innflytelse i regjeringen - herunder statsminister- og visepresidentposten. Valget gav imidlertid ikke den politiske stabilitet man hadde håpet på, og den nye regjering kom aldri igang med sitt arbeide. Den var lammet av konflikten mellom Saleh og al-Baidh, som ble ytterligere forsterket i løpet av efteråret. Og igjen nektet visepresidenten å ivareta sine verv og igjen trakk han sig tilbake til Aden. Vinteren 1993/94 stod det klart for de fleste at en borgerkrig kunne bli resultatet av konflikten. En lang rekke land fra Midt-Østen og Vesten forsøkte å megle i konflikten og i februar 1994 fikk man endelig - med jordansk hjelp - underskrevet et 20-punkts program i Amman, som primært var formulert av al-Baidh og som skulle danne grunnlag for ny forsoning. Dette var imidlertid lite verdt, og sydyemenitterne med al-Baidh i spissen beredte seg på konfrontasjon og løsrivelse fra den fire år gamle republikken.

Krigsskadene

I dag er man igjen på vei mot en relativ normalisering. Politisk er det sydyemenitiske og sosialistiske parti YSP som følge av sin rolle i opprøret mod Sana'a-styret rett nok sendt ut i kulden samtidig som det islamske partiet al-Islah har økende oppslutning blant folket. Dette vekker bekymring, ikke bare hos presidenten og koalisjonspartner Kongresspartiet, men også i Vesten, som nå frykter at algeriske tilstander er på vei. Og selv om det gjenstår betydelige utgifter til reparasjon av krigsskader i Aden, er disse overkommelige. Her skal man sogar benytte anledningen til å modernisere raffineriet og infrastukturen - noe som har vært planlagt siden sammenslåingen mellom Nord- og Sydyemen i 1990. Intensjonen er at Aden skal være landets økonomiske sentrum, men realiteten har vært at den tidligere så viktige havnebyen stadig forfaller, noe som også var en bakgrunnsfaktor for opprøret mot Sana'a-styret. Det har også regjeringen demonstrert gjennom en beslutning om å flytte regeringssetet til Aden tre måneder hver vinter. Følges denne symbolske gestus opp av konkrete tiltak, kan krigen være første skritt på veien mot en lysere fremtid for Aden. I tillegg er qat-problemet - produksjonen og tøyingen av den euforiserende planten qat - i dag større enn noensinne før. Selv om problemet erkjennes, er det lite som gjøres for å bøte på dette. En av den nye regjeringens viseministre inrømmer sogar overfor Morgenbladet at han daglig tygger qat - gjerne i lag med sine høystående venner. De innfinner seg ved fire-tiden om eftermiddagen og mens de tygger bladene og sløvheten brer seg, forteller de indignert hvor stort qat-problemet er for landet, for produktiviteten og for økonomien. Eksemplet kan tjene som bilde på et grunnleggende problem i det yemenitiske samfunn: Viljen og intensjonene om å oppbygge en moderne og demokratisk stat er fullt tilstede, men det er verre med evnene og ressursene.

Krigens sponsorer

Efter krigen er det av den nye regjering blitt dokumentert at Kuwait, Emiratene og Saudi Arabia betalte regningen for våpenkappløpene mellom nord og sydyemen. Det vekker undring at Saudi Arabia - hva kongedømmet for øvrig offisielt benekter - på denne måte involverte seg i den yemenitiske konflikt. Ganske visst har sauderne en lang tradisjon for å blande seg i yemenitiske forhold og for å destabilisere styret hos sin sydlige nabo og sauderne har hele tiden sett mistroisk på den demokratiske utvikling i syd, som de nødig vil skal spre seg ytterligere på halvøyen. Endelig har ikke Saudi Arabia glemt Yemens rolle i krigen mot Irak. Allikevel er det vanskelig å forstå hvorfor sauderne skulle se noen interesse i en krig på den sydlige del av Den arabiske Halvøy. Sikkerhetspolitisk har sauderne nok med med å følge utviklingen mot nordøst, hvor såvel Irak som Iran utgjør en konstant trussel mot kongedømmet. Og ikke nok med at en krig i Yemen ville nødvendiggjøre en forsterket saudisk mobilisering i syd, den ville også åpne mulighet for at Irak eller Iran kunne vinne fodfeste her. Sikkerhetspolitisk synes den saudiske innblanding i konflikten mellom Saleh og al-Baidh derfor mildest talt å være tåpelig. I tillegg kommer det faktum at USA, saudernes nærmeste allierte, bestemt ikke bryr seg om at Saudi Arabia spiller med musklene overfor sin sydlige nabo. Amerikanerne var således hurtige i sin reaksjon, da styret i Riyadh ville puste seg opp med trusler overfor oljekompanier som i 1990/91 tegner konsesjonsavtaler med Yemen. De truslene mistet raskt sin brodd. Det hersker knapt tvil om at Saudi Arabia faktisk betalte for våpenleveranser til opprørsstyrkene i Sydyemen og motiver for dette engasjement er det som nevnt nok av. Det er imidlertid tvilsomt om det faktisk er disse motiver som er den egentlige bakgrunn. Langt mere sannsynlig er det at de søkkrike saudiske forretningsmenn i Jeddahområdet har øvet innflytelse på styret i Riyadh og spyttet i pengekassen. Nordyemenittenes raske nedkjemping av den sydyemenitiske hær skyldes ifølge Abdul Aziz al-Saqqaf, sjefredaktør i avisen Yemen Times, først og fremst den marginale folkelige støtte al-Baidhs krig fikk. For folket ønsker et sammenhengede Yemen - og de omtalte separatistene bestod kun av en liten flokk sentrert omkring al-Baidh. Det betød at en del av de sydyemenitiske soldater rent faktisk deserterte eller oppgav kampen samtidig med at tilgangen av frivillige til regjeringshæren var stor. Først da det ble klart at sauderne hadde en finger med i spillet, meldte mange seg frivillig til regjeringshæren. Separatistenes marginale betydning er sannsynligvis også bakgrunnen for at landet så raskt har stabilisert seg og ny regjering er dannet. Selvfølgelig er der langtfra fred og fordragelighet overalt, men det generelle inntrykk er at forholdene er langt mer stabile enn for bare et år siden. Kun forsvarsministerstillingen i den nye regjeringen er besatt av en representant utenfor partiene. Seierherrene fra aprilvalget - al-Islah - er nå godt på vei til å bli det største partiet. De har så langt besatt ministerier som er synlige i befolkningen - som ministerier for utdannelse, sunnhed, religiøse anliggender og vann/ elektrisitet. Fremskritt innen disse områder vil ha stor gjennomslagskraft og også øke islamistenes popularitet. Det er også verdt å merke seg at al-Islah - også har overtatt justitsdepartementet, fordi det er partiets klare mål å gjeninnføre islamsk lovgivning, sharia, på alle områder. Dette har fått mange til å frykte at Yemen er på vei til å bli en islamsk stat baseret på et fundamentalistisk styre. Det er lite trolig i dag - ingenting tyder på at al-Islah vil bryte en demokratiske vei republikken slo inn på ved dannelsen i 1990. Kvinnenes rettigheter står imidlertid i fare dersom islamisterne får mer magt. Kongresspartiet vil også ha vanskelig for å svelge al-Islah som mest populære parti. Hvordan presidentens parti vil reagere i en presset situasjon, er vanskelig å si, men i dag er det mange indikasjoner på at al-Islah og Kongresspartiet jobber med en sammenslåing, noe som kan gjøre Yemen til en slags ettpartistat. Yemen er tilbage i den utvikling, som var satt igang før krisen og krigen mellem regjeringen og separatistene. Så politisk er Yemen tilbage på sporet. Økonomisk og sosialt er problemene dog større enn noensinne i republikkens fem år lange historie.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 15/06-95, kl. 22.47 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.