Dolkestøt og drømmen om revansje

Moskva (Morgenbladet):To tusen seks hundre jernbanevognlaster med det beste Sovjetarmeen kunne by på av ammunisjon og våpen - bevoktet av skarve 290 dårlig motiverte mann - kan få tennene til å løpe i vann hos en hvilken som helst våpenfreak.

AV HUGO ERIKSSEN

For sprengkraften er ikke liten: Minst 15 kilotonn. Og den anslåtte verdi på det illegale våpenmarked? Rundt 4 milliarder dollar. Dette arsenalet er innsatsen når general Aleksandr Lebed, sjef for den 14. russiske arme i Moldova, støter sammen med Boris Jeltsin og forsvarsminister Pavel Gratsjov.

I teorien er alt enkelt. Da de sovjetiske troppene ble trukket ut av DDR, Ungarn og Polen, vendte soldatene hjem til Russland, mens store deler av våpenmateriellet av en eller annen grunn ble fraktet til Moldova. Den 14. arme skal omsider repatrieres til Russland, og ifølge en avtale på regjeringsnivå skal to tredjedeler av av våpenarsenalet føres ut sammen med de russiske troppene, den resterende tredjedel tilfaller Moldova. Og med det skulle fordelingen av Sovjetunionens enorme arsenal være fullført en gang for alle.

I virkeligheten er alt mye vanskeligere. Moldova er delt i to efter at general Lebed våren 1992 på snaue to uker brutalt stoppet en borgerkrig som hadde pågått i halvannet år mellom russiske-sproglige (ofte etniske russiske) separatister som var motstandere av tanken om en gjenforening av Moldova (det tidligere Bessarabia) med Romania, og regjeringen i Kisjinjov. Borgerkrigen virket som et fluepapir på gammel-sovjetiske imperialister, eventyrere og rene kriminelle. Her finner man fremdeles gamle KGB-offiserer fra Baltikum og anslagsvis 300 profesjonelle «killere» - som betjener hele det tidligere Sovjetunionen - i skjønn forening. Under dekke av å forsvare den russisk-sproglige befolknings interesser har disse typene etablert den reneste røverstat i Transdniestria i Øst-Moldova. Som seg hør og bør vil også separatistene ha sin del av våpenlageret. For illustrasjonens skyld bør det nevnes at det blant annet er tale om å 600 stridsvogner og pansrede personellkjøretøyer - og det er langt mer enn det norske forsvar kan skape sammen. I tillegg kommer hundrevis av artillerienheter ogsåvidere. Kort sagt; nok til å gjøre Tsjetsjenia til et beskjedent fyrverkeri.

Kandidaten

Alt var vel og bra så lenge Lebed bare fulgte ordre fra Moskva. Da han stoppet borgerkrigen i Moldova, kom lovord fra de fleste hold. At våpen ikke ble stjålet fra de våpenlagre han hadde kontroll over - mens våpen ellers fløt i stride strømmer fra russiske depoter til Georgia, Abkhazia, Tsjetsjenia osv kunne man heller ikke klage på. Dersom man ikke var tilsidesatt general med dristige forretningesplaner.

Men på et eller annet tidspunkt gikk det galt. Kanskje ble Lebed lei av å tjene en tjukkskallet forsvarsminister med underutviklede verbale ferdigheter? Kanskje ble forsvarsministeren redd for sin tidligere korporals plutselige stjernestatus? Kanskje så Jeltsin en politisk konkurrent dukke opp i horisonten? På et aller annet tidspunkt ble de alle klar over at Lebed ikke bare var sjef for den 14. arme; han var også blitt en politisk størrelse av allrussisk format. Den kortklipte kjederøkende generalen med bokseransiktet sa sjelden nei til et intervju, og snart la man merke til at han med utsøkt omtrentelighet lot være å svare på spørsmål om sine mulige politiske ambisjoner.

Høsten 1994 sa Lebed omsider ja da representanter for Kongressen av russiske samfunn - en sammenslutning som hevder å organisere de 25 millioner russere som lever i det såkalte nære utland - spurte om han var villig til å stille til neste presidentvalg. Siden har valgkampforberedelsene pågått for fullt. Efter sigende har sogar Aleksandr Solsjenitsyn bedt ham om å stille til valg. Ifølge de notorisk upålitelige meningsmålingene er han en av Russlands mest populære politikere.

Hva betyr hans kandidatur?

Krig som politikkens fortsettelse

Å innrømme et nederlag er ingen lett ting. Og knapt noe er vanskeligere enn å få militære til å innrømme at det var de som tapte siste krig. Efter første verdenskrig vendte en hel hær hjem fra den tyske østfront - overbevist om at kapitulasjonen i 1918 skyltes et dolkestøt i ryggen fra ynkelige politikere i Berlin. Senere generasjoner av soldater i andre land har gitt seg selv minst like gode grunner til å være bitre.

I USA er det intet mindre enn en opplyst og vedtatt sannhet at krigen i Vietnam ville vært vunnet om de militære bare hadde fått frie hender og politikerne i Washington ikke hadde gitt efter for press fra en mediemanipulert opinion. Tilsvarende få er de russiske offiserer som vil innrømme at Den røde arme gikk på noe militært nederlag i Afghanistan. For dem virker det tvertimot åpenbart at ekspedisjonskorpset på rundt 100 000 mann nådde de relativt begrensede militære mål som var satt. Eliteavdelingen løste sine tildelte oppdrag med profesjonell effektivitet, og selv om narkotikamisbruk ble et problem i enkelte enheter, var det ikke tale om noe gjennomgående sammenbrudd i kampmoralen. Da tilbaketrekningen av de siste sovjetiske tropper omsider fant sted vinteren 1989, oppfattet man det således som en konsekvens av en feilaktig politisk analyse av rammebetingelsene for et militært nærvær i landet.

Misnøyen med sivile politikere skulle ikke overraske: Den tyske militærteoretiker Karl von Clausewitz kan nok ha formulert aksiomatisk at krig er en fortsettelse av politikken med andre virkemidler, men sannheten er at forholdet mellom politisk lederskap og fagmilitær ekspertise nesten alltid er konfliktfylt og preget av gjensidig mistillit. Nå vil Afghanistan-veteran Aleksandr Lebed redde Russland fra inkompetente politikere, korrupsjon og banditter.

Nederlaget som aldri var

Lebed er eksponent for forestillingen om at det er de andre som har skylden. Det var nemlig demokratene, jødene og vestlige efterretningstjenester som orkestrerte Sovjetunionens sammenbrudd, i følge denne versjonen. Vesten ville ha et svakt Russland å forholde seg til, mens jødene og demokratene bare ville plyndre landets rikdommer og rasere landets industri.

Hvor utbredte slike konspirasjonsteorier er, kan det være vanskelig å forestille seg for den som ikke pleier regelmessig omgang med russere, men sannheten er at kun et beskjedent mindretall er villig til å ofre forestillingen om at det var det økonomiske system som sådan som gikk i grus, noen særlig oppmerksomhet.

Ingen steder har man gjennomlevet Sovjetunionens kollaps med større smerte enn i de væpnede styrker og sikkerhetstjenesten (Kommunistpartiet kommer av naturlige årsaker i en klasse for seg hva angår traumatiske opplevelser). Syv millioner mann har fått sin bevissthet formet av Afghanistan-krigen og et titalls andre konflikter hvor Sovjetunionen i største hemmelighet deltok under den kalde krigen - fra Vietnam til Nicaragua, Kambodsja og Libanon. For dem er kontrasten mellom deres egne ære- og seiersrike innsats på den ene side og statens plutselige kollaps på den annen side så himmelropende at den bare kan forklares med sammensvergelser og forræderi.

Talte populisten og demagogen Boris Jeltsin til et folk som var desillusjonert med kommunistisk styre på slutten av 1980-tallet, har den bryske Lebeds karisma appell blant dagens misfornøyde og tilsidesatte. Han oser av av effektiv selvtillit og er ødeleggende i sin kritikk av sine militære foresatte og de politisk ansvarlige. Langt på vei er det deres talentløshet som gjør ham så tiltrekkende for mange. Men er det nok til å få ham valgt?

Russisk Pinochet lite trolig

Det skal ikke legges skjul på at mange opplyste russere drømmer om en russisk Pinochet og spør seg om Lebed er mannen som skal få slutt på rotet i Russland. Til og med flere storbanker har for sikkerhets skyld hatt følere ute - og finansierer allerede støttespillere i miljøet rundt ham. Dette viser hvor alvorlig man tar ham.

Skal Lebed imidlertid vinne et valg, trenger han enorme midler, og det er et åpent spørsmål om han klarer å inngå en deal med de toneangivende kapitalkrefter i Russland. En slik deal vil ikke bare sette klare grenser for hvor effektivt Lebed qua president vil kunne bekjempe kriminalitet og korrupsjon, men vil langt på vei gjøre ham til en brikke i disses spill. Det er neppe tilfredstillende for generalen. Og er han villig til å inngå en slik deal, fremstår han automatisk som en trussel som må bekjempes. Det betyr i klartekst at Lebed vil få Russlands dominerende massemedier og statsapparat mot seg.

Men en annen konklusjon presser seg også på: I et land hvor politisk betydning dikteres av evne til å inngå avtaler på bakrommet, kan Lebes politiske karriere tjene som en målestokk for hvor langt de herskende eliter har beveget seg i autoritær retning. Mange steder i Asia har generalene og storkapitalen levet i selvtilfreds symbiose. Lebed vil gi svaret på om det er dette som skal erstatte Russlands demokratiske eksperiment.


[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]