[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Interdisiplinært eller mega-sært?

«Alle» vet at pakketur er ut - og opplevelsesreiser inn. Problemet med disse overskridende opplevelsene er selvsagt at de kan være tildels svært ubehagelige for fysikken, med pietistisk kosthold, for mye mineralvann, og blemmer heller enn brunfarge. Etter litt helhetlig tenkning gir løsningen seg selv: Dra på interdisiplinær
konferanse!

KOMMENTAR MIKAEL NYBERG

«Einstein meets Magritte» var tittelen på en nylig avholdt samling i Brussel. Arrangørene inviterte forskere og vitenskapsmenn og -kvinner fra hele verden til «An interdisciplinary reflection on science, nature, human action and society». Med flybillett på turistklasse og en ubetydelig deltakeravgift er det lett å se at dette var et røverkjøp. I stedet for svette og myggstikk fikk vi en ukes tour de force i postpostmoderne holistisk tenkning. Eller «tour de farce"? Jeg vil hevde at vi fikk litt av begge. Ideen med konferansen var å lage et møte mellom vitenskap og kunst, der Einstein, den spesielle og generelle relativitetsteoriens far, og Magritte, maleren med pipen, skulle være representanter. Einstein burde være kjent for de fleste; den utradisjonelle fysikeren som tenkte seg at han satt på et foton (en lyspartikkel) og cruiset mot en kjempesmell med et digert atom i en tripp som reduserer LSD til sukkerfri tyggegummi. Magritte er kanskje mindre kjent for mange, og kan kort beskrives som en surrealist med blant annet referanseflertydigheter i språket som motiv. Et av hans mest kjente bilder viser en rykende pipe med undertekst «Ceci ne pas un pipe» (dette er ikke en pipe). Da en smart kritiker kommenterte at sant nok, det er jo bare et bilde av en pipe, forandret Magritte teksten til: «Dette er ikke et bilde av en pipe». Arrangørene hadde i denne anledning trykket id-kort med teksten «Ceci ne pas un pipe» over navnet til deltakerene. Det føltes sært. Tenk over det.

Vel, etter det vanlige registreringsritualet som på vitenskapelige konferanser i tradisjonell akademisk ånd opptar hele den første formiddagen, var tiden kommet for presentasjonene. Det vil føre for langt her å liste opp mer enn en brøkdel av alle titlene en opplevelsesreisende kunne velge mellom, men noen eksempler kan kanskje gi en pekepinn til emnevalget. De inviterte innleggene holdt generelt et høyere nivå enn de innsendte bidragene, og nobelprisvinner i kjemi Ilya Prigogine var først ute med sin «The end of certitudes» som i hovedtrekk hevder at det postnewtonske verdensbildet fremdeles er for primitivt siden det ikke inkluderer de evolusjonære, irreversible prosessene som kan observeres i alt fra geologien til samfunnet. Etter en time var jeg forholdsvis forvirret, men en opplevelse rikere. Spredte hallelujarop lød fra de mer iherdige tilhengerne, og neste foreleser ble hauset opp på podiet. Barbara Hernnstein-Smith holdt en deilig forelesning om inkommensurabilitet, og jeg visste at jeg ville få valuta for pengene.

Senere fulgte navn som biologen Fransisco Varela ("Brain and Consciousness: The hard problem», jo, jeg er enig i det) og vitenskapsfilosofen Bas Van Frassen som problematiserte (jøss!) forholdet mellom «The scientific image and the manifest image». En rekke andre inviterte forelesere sto fram ettersom dagene gikk, og

mange av dem kom fra flotte universiteter som Oxford, Harvard, Princeton, Stanford etc. Høydepunkter for meg ble økonomen Brian Arthur (jeg visste ikke at økonomi kunne være spennende, halleluja!) og 84 år gamle Heinz VonVoerster, far til den noe esoterisk lydende «second-order cybernetics». Noen titler på de innsendte bidragene var «The united colors of beton», «Does quantum theory save the free will?», og «Towards a virtual rationality». Wow!

Mellom forelesningene kom kaffepausene, og det var vel samtalene her og i de «sene kaffepausene på kroa» som støpte det hele sammen til en verdig fest. Jeg oppdaget at de tyske filosofene fremdeles sliter med en blanding av mindreverdighetskomplekser og klokkertro på analytisk filosofi, at franskmennene er rare, og at fraktalstrukturer kan erfares på kroppen. Dessuten at svensker er svensker også i Brussel og at for mye interdisiplinaritet på en gang leder inn i det Douglas Adams en gang beskrev som «The long dark teatime of the soul». Da uka gikk mot slutten var det kanskje én opplevelse som satt sterkere enn alle andre, samværet med min sørafrikanske romkamerat fra forlegningen til Rijchswacht i Brussel (et slags antiopprørspoliti som stilte sin Kazerne til disposisjon for fattige studenter og professorer). Denne mannen, hvis kreativitet og grundighet jeg ikke har sett maken til, sådde et håp for fremtiden til det interdisiplinære, et ærlig men hittil svevende forsøk på å motvirke tiltagende reduksjonisme og (jeg må skrive det) fragmentarisme. Og da jeg under avskjedslunchen konfronterte ham med hans høylydte snorkevaner smilte han bredt og brølte: «A man should have a powerful snore. A powerful snore keeps the lions away».

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]


[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 15/06-95, kl. 22.46 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.