![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
«Alle» vet at pakketur er ut - og opplevelsesreiser inn. Problemet med disse overskridende opplevelsene er selvsagt at de kan være tildels svært ubehagelige for fysikken, med pietistisk kosthold, for mye mineralvann, og blemmer heller enn brunfarge. Etter litt helhetlig tenkning gir løsningen seg selv: Dra på interdisiplinær
konferanse!
Vel, etter det vanlige registreringsritualet som på vitenskapelige konferanser i tradisjonell akademisk ånd opptar hele den første formiddagen, var tiden kommet for presentasjonene. Det vil føre for langt her å liste opp mer enn en brøkdel av alle titlene en opplevelsesreisende kunne velge mellom, men noen eksempler kan kanskje gi en pekepinn til emnevalget. De inviterte innleggene holdt generelt et høyere nivå enn de innsendte bidragene, og nobelprisvinner i kjemi Ilya Prigogine var først ute med sin «The end of certitudes» som i hovedtrekk hevder at det postnewtonske verdensbildet fremdeles er for primitivt siden det ikke inkluderer de evolusjonære, irreversible prosessene som kan observeres i alt fra geologien til samfunnet. Etter en time var jeg forholdsvis forvirret, men en opplevelse rikere. Spredte hallelujarop lød fra de mer iherdige tilhengerne, og neste foreleser ble hauset opp på podiet. Barbara Hernnstein-Smith holdt en deilig forelesning om inkommensurabilitet, og jeg visste at jeg ville få valuta for pengene.
Senere fulgte navn som biologen Fransisco Varela ("Brain and Consciousness: The hard problem», jo, jeg er enig i det) og vitenskapsfilosofen Bas Van Frassen som problematiserte (jøss!) forholdet mellom «The scientific image and the manifest image». En rekke andre inviterte forelesere sto fram ettersom dagene gikk, og
mange av dem kom fra flotte universiteter som Oxford, Harvard, Princeton, Stanford etc. Høydepunkter for meg ble økonomen Brian Arthur (jeg visste ikke at økonomi kunne være spennende, halleluja!) og 84 år gamle Heinz VonVoerster, far til den noe esoterisk lydende «second-order cybernetics». Noen titler på de innsendte bidragene var «The united colors of beton», «Does quantum theory save the free will?», og «Towards a virtual rationality». Wow!
Mellom forelesningene kom kaffepausene, og det var vel samtalene her og i de «sene kaffepausene på kroa» som støpte det hele sammen til en verdig fest. Jeg oppdaget at de tyske filosofene fremdeles sliter med en blanding av mindreverdighetskomplekser og klokkertro på analytisk filosofi, at franskmennene er rare, og at fraktalstrukturer kan erfares på kroppen. Dessuten at svensker er svensker også i Brussel og at for mye interdisiplinaritet på en gang leder inn i det Douglas Adams en gang beskrev som «The long dark teatime of the soul». Da uka gikk mot slutten var det kanskje én opplevelse som satt sterkere enn alle andre, samværet med min sørafrikanske romkamerat fra forlegningen til Rijchswacht i Brussel (et slags antiopprørspoliti som stilte sin Kazerne til disposisjon for fattige studenter og professorer). Denne mannen, hvis kreativitet og grundighet jeg ikke har sett maken til, sådde et håp for fremtiden til det interdisiplinære, et ærlig men hittil svevende forsøk på å motvirke tiltagende reduksjonisme og (jeg må skrive det) fragmentarisme. Og da jeg under avskjedslunchen konfronterte ham med hans høylydte snorkevaner smilte han bredt og brølte: «A man should have a powerful snore. A powerful snore keeps the lions away».
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]