[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

«Love me or leave me»?

Sentrale politikere i den britiske regjeringen antyder at Storbritannia kan komme til å trekke seg ut av EU dersom integrasjonen fortsetter. «If you can't beat them - leave them!», er den ynkelige taktikken.

KOMMENTAR
SILLE ASPHOLM HOLE

Storbritannia lot seg lede inn i Det europeiske felleskap i 1973 under mottoet «If you can't beat them - join them». Som sagt, så gjort. Britenes motvilje overfor å la seg nedlate til samarbeid med de vesteuropeiske kontinentalstatene fremmet ikke noen sunn samarbeidsånd. I alle år har det fra Storbritannias side vært mer snakk om å «beat them» fremfor å «join them».

Ambivalent medlemskap

Det britiske medlemskapet har fra første stund vært preget av meget ambivalens, motvilje mot alt som smaker av ytterligere integrasjon, og desperate forsøk på å trumfe gjennom sin vilje. Dette er ikke nytt. Det er heller ikke noen nyhet at euroskeptikere i det konservative regjeringspartiet lufter tanker om at Storbritannia kan komme til å trekke seg ut av Den europeiske union dersom integrasjonen fortsetter. Skremmebildet ble første gang ytret i klartekst på Toryenes partikongress i Bournemouth sist høst. Der ble det talt høyt om den tidligere unevnelige muligheten for at Storbritannia skulle velge å forlate det europeiske selskap i vrede over at det er umulig å stanse de andre landenes marsj mot et føderalt Europa.Tidligere finansminister Norman Lamont var blant de fremste til å lansere utmeldings-idéen. Major-regjeringen avviste tanken. Mye har skjedd siden partikongressen, og Major er blitt ytterligere skrudd fast i en meget vanskelig situasjon. I et mer eller mindre desperat forsøk på å tenke langsiktig og nasjonalt strategisk har han beveget seg mot partiets euro-skeptiske fløy. Major har det nasjonale valget, som er løst berammet til våren 1997, i sikte - og han prøver med alle midler å hindre at Michael Heseltine overtar hans stilling som partiets statsministerkandidat. I tillegg må Major rette et blikk til Labour's Tony Blair som stadig vinner flere velgere - i hvertfall på meningsmålinger og i lokalvalg. Majors (eneste?) strategi er å spille på frykt; frykt for at Storbritannias rett til selvbestemmelse synker parallelt med hvor mange stemmer Labour får ved valget, ettersom Blair har markert seg som en tro EU-tilhenger og stiller seg positiv til ytterligere integrasjon. Bildet av The Conservatives som nasjonalstatens fanebærer og forkjemper skal henge høyt, og det skal ikke levnes tvil om at det er kun dette partiet som kan verne Storbritannia mot «ulvene» på kontinentet. John Major øyner sannsynligvis sin sjanse mot Blair dersom han vinner euro-skeptiske britiske stemmer ved å bedrive hard og kompromissløs politikk overfor EU. EU gjøres til syndebukk og maktmiddel i intern britisk politikk. Britisk Europa-politikk styres mer enn noensinne av overfølsomme nasjonale maktkamper fremfor av pragmatiske overveielser og logisk tenkning. Resultatet blir ikke bare uklokt, men også i endel tilfeller selvmotsigende og selv-destruktivt. Ett eksempel er Majors steile motstand mot flertallsavgjørelser - til tross for at den eneste måten Storbritannia kan sikre ett av sine primære mål - reform av CAP - på, er å utvide bruken av flertallsavgjørelser.

Det beste for alle?

Endel vil hevde at det er i alles interesse om Storbritannia pakker sakene sine og forlater Brussel slik at samarbeidsklimaet bedres og mulighetene for å trekke integrasjonen videre forsterkes. Dem om det. Det er i denne sammenheng viktig å se forholdene i et videre perspektiv. Britiske politikeres utspill om at Storbritannia kan vurdere å melde seg ut kommer i en meget kritisk fase for EU fremover. EU står overfor en omfattende traktatkonferanse i 1996 som skal legge fundamentet for såvel utvidelse som fordypning inn i år 2000. Per i dag er utfallet av konferansen helt åpen, og alle EU-organer er innstilt på at den folkelige, demokratiske debatten skal føres forut for forhandlingene og tas hensyn til gjennom blant annet gjennom folkeavstemninger.

Ved å fremsette så steile holdninger som britene nå har gjort, blir manøvreringsrommet og forhandlingsbredden meget snever - og den blir på britenes premisser. EU kan i dagens situasjon vanskelig tåle at et så sentralt medlem som Storbritannia trekker seg ut. Det vil forspille den siste rest av EUs legitimitet og minske organets rolle som et felles europeisk forum for konfliktløsning og fremskritt. EU ber ikke Storbritannia om et kompromissløst «love me or leave me», men om pragmatisk, veloverveid, demokratisk innstilt politikk som rettes utover det snevre nasjonale rom og ut mot den felles-europeiske arena.

FELLESSKAP? Er EU tjent med å beholde integrasjonsmotvillige land som Storbritannia som medlem?

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 15/06-95, kl. 22.46 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.