[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Fred på egne premisser?

Etter toppmøtet mellom Syria og USA sist helg, er det klart at såvel Israel som Syria ønsker en fredsavtale, men på egne premisser. Et det en reell mulighet?

AV JAN TORE SAVIC KNUTSEN

I den pågående prosess sitter begge parter med trumfkort på hånden. Rabins kort er å gå med på en fullstendig tilbaketrekning fra Golan. Hafiz al-Asads kort er å redegjøre for hva fred innebærer i detalj. Som den velinformerte palestinske forskeren Muhammad Muslih påpeker i Foreign Policy er fred et strategisk valg for Syria fordi det er bedre enn konfrontasjon eller militær konflikt med et kjernefysisk utrustet Israel. Fred vil videre være med å stimulere økonomisk vekst i Syria, ettersom de militære utgiftene (som i en årrekke har vært skyhøye) kan kanaliseres over i den sivile sektor. En avtale med Syria er et mer attraktivt alternativ for den sikkerhetsfikserte Rabin enn en avtale med palestinerne. Selv om syrerne aldri kan vinne en krig mot Israel, er de den eneste regionale makten som har mulighet til å forsvare seg effektivt mot et israelsk angrep - og som kan påføre Israel ødeleggelser. Denne evnen har ikke palestinerne. For å nøytralisere den eneste arabiske staten som har mulighet til å utgjøre en alvorlig trussel mot Israels sikkerhet vet Rabin således at han må inngå en fredspakt med sin syriske kollega. Han er også klar over at forutsetningen for en slik fredsslutning innebærer fullstendig tilbaketrekning fra Golan.

USA's rolle

I avisen al-Thawrah - syriske myndigheters talerør - ble USAs partiskhet i Israels favør gjennom FN-vetoet den 19. mai betegnet som total, og USA ble dermed underkjent som redelig mekler mellom partene. Som en direkte følge av dette, har også syriske talsmenn gitt uttrykk for at Syria allikevel ikke ønsker amerikanske tropper utplassert på Golan for å overvåke en eventuell tibaketrekning.

Men bare en drøy uke senere tok utviklingen en overraskende vending. Israels utenriksminister, Shimon Peres, kommenterte fredsprosessen med Syria med en viss entusiasme. Blant annet sa han at Israel anerkjenner syriske rettigheter til Golan, og at Israel i forhandlinger med Syria vil oppgi hver eneste bit av okkupert land. Tidsperpektivet for tilbaketrekningen varierer mellom israelerne har en 4-års plan, mens det syriske kravet nå er på 18 måneder. «Vi er bestemt på å vinne freden selv om vi setter valgseieren i fare« sa Peres og la til: «Vi føler at det å vinne freden er viktigere enn å vinne valget». Sist helg fulgte USA's utenriksminister Warren Cristopher opp med nytt Syria-besøk, hvor han underrettet Rabin om at Asad var mer medgjørlig enn på lenge. Er det grunn til å feste lit til denne positive tendensen?

Israels fremste mål er en fullstendig og varig fredsslutning. Syrias ytterste målsetning er total israelsk tilbaketrekning til den syrisk-israelske grensen slik den var 4. juni 1967. Nå påpeker Rabin at Syrias og Israels mål er asymmetriske. Tilbaketrekning er for Rabin noe konkret. Land som engang ble okkupert leveres tilbake, en en ugjenkallelig handling. Fred derimot er for ham en abstraksjon. Diplomatiske forbindelser kan forverres, handel kan blokkeres og grenser kan stenges. Så mens Israel har fokusert på å få syrerne til å forklare hvordan de definerer fred, har syrerne fokusert på å få israelerne til å redegjøre for i hvilken utstrekning og når de er villige til å trekke seg tilbake. For Asad er fred imidlertid noe høyst konkret. Fred vil bringe muligheter for økonomisk gevinst og kulturell utveksling for Israel. Kort sagt vil fred med Syria bane vei for Israel inn i en region som tidligere har vært fiendtlig innstilt til landets eksistens og behandlet det som et fremmedelement. En syrisk fred vil kaste langt mer av seg enn Israels fred med Egypt, som istedet for å resultere i Israels integrasjon medførte Egypts isolasjon.

Valget - og forhandlingene

Både Asad og Rabin ynder å måle mulige konsekvenser av hvert skritt de tar, og ingen av de liker å komme med unødige innrømmelser. Rabins håndtering av forhandlingene med Arafat har gjort ham ennå mer forsiktig, og fått ham til å innse hva han kan vente seg av Rabin dersom han ikke får en klar og entydig israelsk definisjon av tilbaketrekningens omfang. Han mener Arafat er blitt presset av Rabin i enhver innrømmelse, uten å bli gitt noe av betydning til gjengjeld. Med dette i hu er Asad overbevist om at innrømmmelser overfor Israel tidlig i prosessen, kan friste Rabin til å presse Syria også. For en varsom og kalkulerende forhandler som Asad er dette en situasjon han for enhver pris vil unngå. Like fullt er han fullstendig klar over at det haster med å komme frem til en avtale.

En av vanskelighetene som møter Rabin i spørsmålet om tilbaketrekning fra Golan er knyttet til velgeroppslutning og meningsmålinger. I denne sammenheng er Golan-spørsmålet et tveegget sverd. Selv om majoriteten av velgerne ønsker fred med Syria ønsker de ikke å fjerne de 13000 israelerne som befinner seg i 32 bosetninger på Golan (som nå utgjør godt organisert og høylytt pressgruppe). Golan-høydenes strategiske eller taktiske fortrinn slik det forholdt seg en generasjon tilbake er idag mindre betydningsfullt. Et annet problem er kontrollen over de rike underjordiske vannressursene på Golan. Syrerne har indikert at de kan være interessert i å forhandle frem en løsning som vil være gjensidig fordelaktig når det gjelder råderetten over vannet. Men bare hvis Israel trekker seg tilbake.

Nye runder

Den 27. juni møtes forhandlingsdelegatene igjen på amerikansk jord. At også syrerne har dårlig tid kan skyldes Asads frykt for at høyresiden kan vinne de israelske valgene i 96. Benjamin Netanyahu og Ariel Sharon vinner stadig frem på meningsmålingene og kan godt tenkes å se bort fra en eventuell avtale forhandlet frem med Rabin. Verken Rabin eller Asad har evig liv. Selv om den 72 år gamle Rabin ser ut til å være ved god helse, kan Israels parlamentaristiske system felle regjeringen hans når som helst. Asad på sin side er ikke belemret med et demokratisk system men han har desto skrøpeligere helse. Det er høyst tvilsomt om arvtakerne etter de to statslederne vil være istand til - verken i kraft av autoritet eller evner - å ofre det som skal til for å oppnå fred. Hvis Clinton/Christopher nå klarer å megle frem en løsning mellom partene vil de vinne en enorm og etterlengtet utenrikspolitisk seier. En slik bedrift vil antakelig få en kraftig innvirkning på gjenvalgsmulighetene både for Clinton og Rabin noe som ytterligere forklarer disse dagers hastverk.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 15/06-95, kl. 22.46 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.