Væren, vesen og uvesen

ØYSTEIN SKAR

Allikevel må det være lov til som leser å reagere på bokanmeldelser hvor selve boken forsvinner i anmelderens trang til dosering og friske påstander. Knut Saanums anmeldelse 9. juni av Nils Heyerdahls oversettelse av Thomas Aquinas sitt skrift Om væren og vesen er et godt eksempel på nevnte type anmeldelse. Heyerdahls bok er en oversettelse. Et minimum for en anmelder må da være å si noe om oversettelsen! Er den god, er den dårlig, eller hva? Nå innrømmer Saanum at han ikke behersker latin, altså skriftets originalspråk. Det alene gjør meg nokså betenkt. Men OK, Morgenbladet fant kanskje ingen med nødvendige latinkunnskaper. Allikevel må noe kunne sies om den norske språkdrakten. Er det god norsk? Heyerdahl har skrevet en innledning. Saanum nevner ikke denne med ett eneste ord. Er det en god innledning? Er den for lang, for kort, eller hva? Jeg sitter med en ubehagelig følelse av at anmelderen bruker boken kun som et utgangspunkt for å gi oss en miniforelesning i Thomas sitt tankeunivers og utvikling frem mot hovedverket Summa Theologiae. Han krydrer denne fremstillingen med noen linjer om Luther («mannen med folketekke», «øldrikkende kvinneglad») som ville passe godt en sen nattetime på en hybelfest for studenter i første semester. La meg, inspirert av Kant, formulere en maksime for bokanmeldere: Du skal anmelde en bok slik at den ikke bare blir et middel til å fremheve deg selv, men også som et formål i seg selv.

Det virker kanskje urettferdig å sammenligne med bokanmeldelser i store aviser ute i Europa. Men i alle fall er det en vederkvegelse å lese anmeldelser i f.eks. Franfurter Allgemeine Zeitung. De forlater ikke boken, men gir leseren en innføring i den. Det håper jeg vil skje i Morgenbladet og andre norske aviser i større grad etter hvert.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 15/06-95, kl. 22.47 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.