Krig og fred

AV ØYVIND JæGER

Det dreier seg om krig og fred, om anarki og fellesskap, om kaos og orden, om venn og fiende. Kort sagt: det dreier seg om internasjonal politikk. Ikke minst dreier det seg om makt - og om demokrati og ufrihet. Hva som dreier seg om denne binære oppramsingen? Debatten, naturligvis - debatten om demokratier og krig. Lenge nå har man knapt kunnet åpne tidsskrifter som berører internasjonal politikk uten bli gitt til beste synspunkter på hvorvidt demokratier går til krig med hverandre eller ikke. Det tør være temmelig innlysende hvorfor man med ett har gitt seg til å diskutere fremtidens internasjonale politikk. Verden er jo ikke lenger lik seg selv etter Berlinmuren, og de fleste av oss føler oss lettere forvirret av den grunn. Verden er blitt en ganske annen - det kan være nok å nevne Robert Kapland - eller Samuel P. Huntington, for den saks skyld. Hvorfor man dermed prompte tar til med febrilske undersøkelser, analyser og debatter om demokratienes iboende fredelige natur - se det er ikke umiddelbart like klart.

Bakgrunnen for meningsiveren er hele det politiske kostebinderiets uavlatelige begrunnelse for å skulle bidra til post-kommunistiske demokratiseringsprosesser. Demokratiet er en sikkerhetsgaranti i seg selv, heter det. «Democracies don't attack each other», sier Bill Clinton. Og så finner man statistisk belegg for det, og viser til gamle Kants Zum ewigen Frieden. Tyranner ser seg gjerne tjent med en krig eller to fordi de likevel bare unntaksvis begir seg egenhendig ut til frontlinjen, til tross for at de permanent er iført kaki eller olivengrønt og behengt med militære distinksjoner. Folket derimot, vil tenke seg om to ganger, fordi det jo er folkets liv og helbred som settes på spill i krig. Resonnementet er ikke så komplisert.

Den latterlige historiske statistikken viser imidlertid at demokratier er fredelige overfor hverandre, men ikke unnslår seg å «sikre vitale nasjonale interesser» - hvilket i regelen viser seg å innebære jagerfly og dødbringende missiler - når man har å gjøre med udemokratiske stater. Det statistiske grunnlaget er nå uansett svakt og kategoriseringen høyst tvilsom, og det ville da også fortone seg som en merkelig demokratisk praksis om man stadig skulle krige udemokratiske folk på bedre tanker. Men la nå det være som det vil. Som renhårig og god sosialdemokrat trodde vi at både demokrati og fred var ubestridelige goder, uavhengig av om det eventuelt kan påvises en sammenheng mellom de to. Man søker derfor å fremme begge deler - samtidig - vil vi så gjerne tro. Man kan vel ikke godt velge det ene fremfor det andre? Med sannferdig og aktverdig sinnelag går vi derfor besluttsomt inn for begge deler - og blunker ikke når amerikanerne sier 'Peace & Democracy'.

Naivt, selvsagt. Barnlig tøv og infantile forestillinger. Hvis tyrannene er mer stabile en tilsynelatende demokratisk anlagte typer, noe det kan være gode grunner for å tro dersom man anlegger et post-kommunistisk planetarisk perspektiv, er det ingen tvil om at man velger fred fremfor demokrati. Det vil si, vi velger fred 'her hos oss' fremfor demokrati hos 'dem der'. Oppsann! Mon vi ikke nettopp snublet i sakens kjerne? Kan det være at verden nå er blitt så uregjerlig kaotisk - så ubegripelig stygg og vond og vanskelig - at man finner det nødvendig å repetere tenkningen om hvorledes den er politisk organisert? Det kan se slik ut.

Bosniske serbere; dollar-kursen; folkemord; Nigeria; Internet; brasiliansk suverenitet; plutonium; fundamentalistisk islam; CNN; russisk mafia; FN-gisler; ebola; Somalia; flyktninger; EU; Sjirinovskij; etnisitet; kokain; rasistiske mordbranner; global økonomi; Burma; amerikansk militia… Tar det ingen ende? Neppe. Snarere tvert i mot. Indisiene på at noe er alvorlig galt fatt blir stadig flere. Og sannsynligvis hjelper det fint lite simpelthen å intensivere reproduksjonen av forestillingen om hvor fortreffelig det er at vi alle har hver vår suverene stat å bo i. En separat stat klart avgrenset fra andre stater, der vi kan ha det demokratisk fredelig og godt på alle vis. Vi kan iallfall ikke i lengden unngå å legge merke til det tilfeldige ved vår lykke, for det moderne statssystemet som politisk organisasjonsform synes i det hele tatt noe vaklevoren for tiden. Muligens er det slik at de prosesser som rent faktisk pågår der ute i den sosiale virkeligheten ikke lenger fanges opp av vår tenkning om og strukturering av verden. Det kan tenkes.

Vi stiller oss i så fall tvilende til fruktbarheten av at man derfor øyeblikkelig skal holde seg for øynene og insistere høylydt på det rådende verdihierarki. Straks flokke seg sammen i diskursiv praksis for å tydeliggjøre posisjonsverdiene for hverandre - demokrati og krig; innsiden og utsiden; her og der; orden og kaos - slik at kjetteri ikke vinner gehør: Skulle vi liksom ta noen som helst slags affære av at de andre - der - angivelig er like mye verdt som oss - her? Pølsesnakk.


[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Krig og fred

AV ØYVIND JæGER

Artikkel automatisk generert, 15/06-95, kl. 22.47 redaksjon@morgenbladet.no Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.

Artikkel automatisk generert, 15/06-95, kl. 22.47 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.