[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Europas politiske ansikt

Konturene av det nye Europa begynner å befeste seg. Nok en gang vokser det frem politiske holdninger som uttrykker Europas to ansikter: De som lenge har bagatellisert eller regulært fordreiet den nye, offensive nasjonalismen og de som avviser den rent diplomatiske og pasifistiske forhandlingsstrategi.

AV PER THORSDALEN

Den siste tidens dramatiske utvikling av konflikten i det tidligere Jugoslavia tvinger oss til å føre videre våre nøytrale holdninger til de forskjellige aktørene. De bosniske serbernes gisseldrama ydmyker ikke bare hele det internasjonale samfunn. Spørsmålet er om vi i realiteten har vært politisk gissel for den nye aggressive nasjonalismen helt siden konflikten startet i 1991/92. Enkelte signaler tydet lenge på at Bosnia var i ferd med å bli det moderne Europas moralske salderingspost. Dagens krigshandlinger tvinger imidlertid situasjonen ut av dødvannet og setter en ny dagsorden for alle rimelige politiske løsninger på denne tragedien. Helt frem til den siste tidens dramatiske vendepunkt, ble vi konfrontert med et konfliktbilde der situasjonen ble fremstilt som et håpløst diplomatisk prosjekt preget av nytteløs «mekling mellom partene». Det virkelig tragiske er hvorvidt dette i realiteten er uttrykk for en regulær 'snillistisk' konfliktforståelse. At våre felles europeiske og overordnede sikkerhetspolitiske hensyn og ikke minst Russlands pro-serbiske utenrikspolitikk er hovedårsakene til Vestens hittil kollektive avmakt, er utvilsomt viktige faktorer. Men på hvilket grunnlag kan vi fortsette å fremstille partene som likeverdige aktører i denne konflikten? Mediabildet domineres av denne påstanden i et omfang som får de fleste av oss til å tro at virkeligheten ikke kan være annerledes. Men gir det oppstykkede og selektive flimmer-flammer nødvendigvis et korrekt bilde av situasjonen, sett fra hensynet til politisk frihet og menneskerettigheter?

Tilsidesettelse av internasjonale traktater

La oss begynne med følgende grunnleggende problemstilling: - Har alle partene like stor legal rett utfra internasjonale traktater og avtaler. som grunnlag for sine viktigste krav? Slike spørsmål kommer sjelden frem i mediabildet. Rest-Jugoslavia (Serbia) vedtok den 27. april 1992 en ny grunnlov som åpner for viljen til territoriell annektering av de serbiskdominerte delene av Kroatia og Bosnia, med henblikk på å legge disse under Beogradregimets favntak. (Kilde: Den norske Helsingforskomiteens bakgrunnsøstudie over konflikten på Balkan). Når det internasjonale samfunn velger å sidestille slike krav med Kroatias og Bosnias folkerettslige mandat til å forsvare sine territorier, illustrerer dette at også det internasjonale traktatvesenet i realiteten er i dyp krise. Brudd på vestlig dominerte rettsprinsipper aksepteres i et slikt omfang at vi kanskje bør begynne å stille det ubehagelige spørsmål hvorvidt slike avtaler i realiteten betyr noe som helst i vår tid. Når Europa i 1991 valgte å gå til diplomatisk anerkjennelse av den nye kroatiske og bosniske statsdannelsen, blir det noe underlig at disse statenes militære forsvarsvilje uten videre sidestilles med balkankonfliktens annekteringskåte hovedaggressor.

Taktisk opportunisme

Den populære byråkratiske fredsretorikken når i blant de mest eventyrlige pasifistiske høyder. Hensynet til vår sikkerhetspolitiske troverdighet svekkes parallelt med aktørenes prestisjefylte posisjoner. Ekkoet fra mellomkrigstidens unnfallenhet overfor 'den totalitære fare' rykker oss stadig nærmere inn på livet. En sentral politisk kommentator og observatør som Storbritannias Timothy Garton Ash poengterer riktignok at selv om både det territorielle såvel som det politiske landskapet på Europas sydflanke trues med å bli fullstendig smadret, har vi som vest-europeere liten rett til å frata de berørte mennesker deres ørsmå lysstrimer av håp. Situasjonen er i beste fall kjennetegnet av labil usikkerhet. Blant de eneste virkelige lyspunktene er FN's nyopprettede krigsforbryterdomstol i Haag. Direkte selsomt blir det når enkelte røster oppfatter dette første krigsforbrytertribunalet siden slutten av 1940-årene, som et forstyrrende element som gjør arbeidet for fred og forsoning mellom partene vanskeligere. På hvilket tidspunkt i vår nære historie har unnfallenhet overfor diktaturers tyranni gitt oss noe stabilt og troverdig grunnlag for fred? Årets norske prisvinner av 'Fritt ord', den Balkanengasjerte juristen Hanne Sofie Greve. hevder tvert i mot at fred er mulig i det tidligere Jugoslavia utelukkende hvis den bygges på legalitet og rettferdighet. Skal vi likevel i denne tragedien frivillig la oss kneble til taushet når det gjelder retten til å fremme en forsiktig kritikk av den politiske rollen som EU's og FN's konfliktløsende diplomati spiller? Med all respekt for Norges formelle representasjon, bør vi likevel presisere vår rett til nøktern årvåkenhet og kritiske distanse. De internasjonalt anerkjente fredsmeklerne Owen og Stoltenberg har forøvrig blitt møtt med formanende kritikk fra deler av det tidligere sentraleuropeiske menneskerettighetsmiljøet. Tsjekkias president Vaclav Havel advarer i et intervju med det britiske tidsskriftet 'Index of Censorship' mot den populære oppfatning av den diplomatiske meklerrollen, der denne gis nær sagt et altomfattende utgangspunkt for politikkens alfa og omega. Havel hevder at «dersom vi er for forsiktige, nølende og reserverte risikerer vi at den nye europeiske orden vil bli bygget av andre, i hovedsak av nasjonalistene og sjåvinistene». Problemet ligger kanskje i hvorvidt politiske diktaturer av denne type overhodet er egnet for rene diplomatiske løsninger, der vestens konsensus-pregede tradisjoner risikerer å forstrekke seg. Et nærliggende spørsmål blir hvorfor den militære avskrekkingens betydning for vår felles sikkerhetspolitikk plutselig skal skrumpe inn, bare fordi trusselbildet og diktaturet skifter farge fra rødt til brunt. -Er den frie verden i realiteten i ferd med å miste oversikten over hvilke verdier den står som eksponent for? Det virker slik. Selv de intellektuelles rolle i denne sammenheng er like enerverende støyfull som den er kaotisk sprikende.

Kollektivt selvbedrag

Spørsmålet er om vi i samlet flokk har rotet oss inn i «den helt store pragmatismen», slik at politisk frihet og menneskerettigheter ikke lenger betyr noe i kampen for våre vestlige interesser. Eller er den kyniske sannhet at de bosniske muslimer i så liten grad appellerer til vår rent menneskelige evne til å føle identifikasjon og innlevelse med det overveldende flertallet av denne konfliktens offre? I så fall viser tragediene i det tidligere Jugoslavia skremmende tegn på vår egen politiske kulturs moralske krise. Den ytterste konsekvensen er at vi alle til en viss grad vil bli medansvarlige for å skape vår tids langsomme 'holocaust'. Det verst tenkelige scenariet, slik det blant annet er fremstilt av Daniel Heradstveit ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), innebærer at den totalitære etno-nasjonalistiske ideologi så og si må ha en vekst- og blomstringsfase på 20 - 30 år, før den har uttømt sin rolle som identitetsbærende kraft i de nasjoner hvor den har erobret det fulle eller delvise hegemoni. En slik situasjon ville faktisk plassere oss i en enda verre posisjon enn de generasjoner tyskere fra mellomkrigstiden, som under rettsoppgjøret etter freden i 1945 hevdet at de ingenting visste. Vi vet hva som skjer, vi vet hvem som er Balkan-konfliktens hovedofre. Til tross for at de rent stor-politiske hensyn må veie tyngst også i denne sammenheng er det i prinsippet ingenting som krever at vi fortrenger vårt felles ansvar for de rent etiske hensyn, såvel som kampen for 'the Human Factor'. Kanskje vi i vår post-kommunistiske seiersglød i kjølvannet av Øst-europas fløyelsrevolusjoner har skuslet bort premissene for en rimelig grad av 'politisk korrekthet'? Viljen eller kanskje snarere evnen til å fylle dette skrikende behovet er nærmest fullstendig fraværende. På denne måten rykker også konflikten i det tidligere Jugoslavia oss stadig tettere innpå livet. Konturene av det nye Europa begynner å befeste seg. Nok en gang vokser det frem politiske holdninger som uttrykker Europas to ansikter: De som lenge har bagatellisert eller regulært fordreiet den nye, offensive nasjonalismen og de som avviser den rent diplomatiske og pasifistiske forhandlingsstrategi. Uenigheten går mellom de krefter som lenge har forfektet en fred diktert utfra nasjonalismens krav om etnisk deling og de som på den annen side hevder at en troverdig fred aldri kan skapes ved å ignorere det internasjonale traktatvesenet. Forhandlingsarkitektenes politiske svakhet ligger i at verken Slobodan Milosevic eller bosnia-serbernes Radovan Karadzic på noen måte er noe reelt motstykke til en statsleder som Mikhail Gorbatsjov. Vesten kan ikke uten videre kompromisse med Europas nye fremadstormende diktaturer, utelukkende fordi vi har hatt politisk suksess i forhold til det vaklende regime i det tidligere Sovjetunionen. Den ubehagelige utfordring blir om ikke tragedien på Balkan til en viss grad avspeiler noe grunnleggende mangelfullt i vår egen politiske kultur. Situasjonen utfordrer kontinuerlig vår evne til handlende sosialitet og kvalitativ kommunikasjon, offensivt kombinert med de helt nødvendige militære løsninger. Det er ikke lenger særlig hensiktsmessig at vi som enkeltmennesker fortsetter å relativisere omfanget av politisk grusomhet. I den grad vi i vårt felles selvbedrag stiller oss likegyldige til hvorvidt det er de små eller de store overgrep som blir gjenstand for vår oppmerksomhet, trues vi alle av lettvint opportunisme i kjapp konkurranse med samtidens generelle flimmer-flammer.

MAKTESLØSHETEN: Vesten kan ikke uten videre kompromisse med Europas nye fremadstormende diktaturer, utelukkende fordi vi har hatt politisk suksess i forhold til det vaklende regime i det tidligere Sovjetunionen, mener kronikkforfatteren.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 15/06-95, kl. 22.47 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.