Null på terningen

I tillegg viser meningsmålingene at det er den potensielle brud som nyter folkets gunst. Scan-Fact kan fortelle at 72 prosent har sympati med førskolelærernes streik, bare 9 prosent sympatiserer med flyvernes. Flyverne har jobb i himmelen, førskolelærerne må nøye seg med å få sin lønn der.

9 prosent sympati er så katastrofalt at flyverne skal være glad for å slippe de arketypiske råtne tomatene på gaten. Hva verre er, på sikt: Storindustrien truer med å boikotte SAS, det skandinaviske publikum oppdager alternativene. Og for å toppe det hele: En konsernsjef med en årslønn på 5 millioner er heller ikke den rette til å preke moderasjon. En absurd kultur.

Det heter at krig er for alvorlig til å overlates til generalene. Streik er tilsvarende altfor alvorlig til å overlates til streikegeneralene.

Likhetene mellom krig og streik er i det hele tatt påfallende mange. En moderne krig går i stadig større grad utover sivile - nøyaktig det samme er tilfelle med streiker i et moderne, tett sammensydd samfunn.

Det er sakesløse foreldre som får svi når barna ikke har barnehage. Det er menigmann som lider når politiets tjenester forsvinner. Og som køene i bankene mandag viste: Folk var ikke det minste i tvil om hvem som ville få problemer hvis bankene lukket dørene. Og et kjedelig perspektiv på det hele er jo at streiker som ikke rammer de opprinnelige motstandere, egen arbeidsplass, men heller folk flest, også er lettest å sette igang - nettopp fordi egen arbeidsplass forblir trygg.

En annen dimensjon hvor streiken og krigen ligner på hverandre er i konfliktopptrappingens logikk. Har man først gått til streik, er alltid «streikeviljen stor». Og for hver dag som går, blir det viktigere å underbygge at det var et riktig valg å streike; for å vinne kampen om opinionen, for å sette mot i de streikende og for å forsvare sin utmarsj fra forhandlingsbordet. Streikeviljen blir bare større og sterre, partene blir stadig mer retthaveriske,

Akkurat som i en krig, hvor rapportene om hvor grusom motparten er, hvilke urettferdigheter som er begått mot en, og så videre, eksploderer i omfang, og i seg selv gjør konflikten vanskeligere å avslutte.

Et vanlig fyndord om krig er at ethvert tilgjengelig våpen vil bli brukt. Politiaksjonen et fattig halvår etter at etaten fikk streikeretten tilbalke, viser med all mulig tydelighet at denne maksimen også gjelder i arbeidskonfliktenes verden.

Det er vanskelig å se at den generelle streikeretten er et middel som kan forsvares i det moderne samfunnet. For det er jo ikke lenger fyrstikkarbeidere vi snakker om. Et vedtak om en streikegrense hvor alle med lønn over en halv million i lønn automatisk mistet streikeretten, ville sannsynligvis være helt i tråd med folkemeningen.

For når det kommer til stykket, kan SAS-flyvernes streik vanskelig vurderes som noe annet enn ren grådighet. En gjennomsnittslønn på 560 000 pluss pluss er ikke akkurat lusent.

Rent parodisk blir det når streikeledelsen sutrer over at flyverne er så mye borte at ekteskapene går i oppløsning. Når flyvernes konklusjon på problemet er mer cash og ikke krav om mer fritid, trekker folk sine konklusjoner. 9 sympatisører av 100 tilsvarer snaut 0,6 på terningen.

lm

Æreløst

Hvis Chirac føler at han må markere Frankrikes posisjon i verden, kan han gå ut på gaten i Paris og kikke på Francois Mitterands byggeprosjekter. Men det er kanskje nettopp det som er problemet hans.

lm

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 15/06-95, kl. 22.47 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.